Gull i sporet, sølv på plate

VM på ski i Oslo i 1966. Der satt hele Norge og stirret på det ene TV-bildet fra et sted inne i skogen, og lurte på om Gjermund Eggen og Ole Ellefsæter skulle dukke opp på skjermen i tide. De gjorde jo det. Man ble ikke større enn Gjermund Eggen og Ole Ellefsæter i Norge etterpå. Det måtte i så fall være Harald Grønningen og Odd Martinsen, som også var med på å ta stafettgull, men de kom ikke med plater etter VM.

Skipop var en egen sjanger den gangen ikke alt handlet om å slå an i utlandet. Wenche Myhre gjorde suksess med VM-sangen «Vinter og sne» (hun spilte også inn «Jeg vil ha en verdensmester») før VM i 1966. «På ski» med Kari Simonsen var også en gjenganger på radio, og året etter kom Kirsti Sparboe med den minst like fine «Skitur». Men mest populære var sangene skiløperne spilte inn selv. I gamle dager, da vi hadde like mye snø som nå, var det helt naturlig at noen av dem fulgte opp gullet i skisporet med ei plate eller to.

Bislett spesial: Fred Anton Maier vinner EM i 1968. og setter ny verdensrekord på 10.000 meter på 15.20 3. Foto: NTB scanpix

– Jeg er utdannet skogstekniker, og på arbeidet tar jeg ofte en trall ved siden av. Da går alt liksom mye lettere. Og selvfølgelig slapper jeg av mellom treningsøktene med litt sang, sa Ole Ellefsæter til Arbeiderbladet da han ga ut «Huldreslåtten», et halvt år etter VM-medaljene.

I skisporet konkurrerte Ole Ellefsæter med internasjonale størrelser som Eero Mäntyranta, Assar Rönnlund og Vjatsjeslav Vedenin. «Huldreslåtten» slåss med «Yellow Submarine», «No Milk Today», «Good Vibrations», «All Or Nothing» og «I Can’t Control Myself» på Arbeiderbladets singelliste mot slutten av 1966. Den ble liggende der i nærmere et halvt år. Det var den eneste norske singelen som fikk Arbeiderbladets sølvplate i det store popåret 1967. Denne ble delt ut etter Monolittrennet i Frognerparken, og avstedkom enda en rekord: Aldri før eller siden har noen fått sølvplaten overrakt i 15 minusgrader.

Wenche Myhre var en vinner i slagernorge med «Vinter og sne». Foto: NTB scanpix

Suksessen til Ole Ellefsæter spredte seg. Senere i 1967 fulgte Gjermund Eggen etter inn på singellistene med «Engerdalsvalsen», komponert av Vidar Sandbeck. Både sangene til Ellefsæter og Eggen var i gammeldans-stilen, som ellers ikke hadde stort hitpotensial i 1967. Men dette kjøpte folk. Og selv etter 50 år er det noe ved «Huldreslåtten» som kan være verdt å høre igjen.

– Jeg gjør dette med plater mest for moro skyld. Jeg regner ikke med å havne på noe barometer. Men dette med «Huldreslåtten» viser at det utroligste kan skje, sa Ellefsæter før han lanserte oppfølgeren «Alle kluter til». En sang om forventningene til OL i Grenoble i 1968, med tekst og musikk av Dag Frøland. En selvsikker sang om å skulle valse opp med alle konkurrentene. Innholdet ble forsterket da Ellefsæters spådommer slo til. I Grenoble tok Ole Ellefsæter gull både på stafett og 50 km. Han fikk også Ekebergs ærespris for å ha utmerket seg i to idretter, ski og friidrett. Men ski og popmusikk er vel en enda større bedrift? Inntektene av «Alle kluter til» gikk til Flyktninghjelpen, over 50.000 i 1968-kroner, nærmere en halv million i dag.

Ingrid Wigernes i skisporet i 1964, fire år før hun slo an som sanger med «Jentutn våre». Foto: NTB scanpix

Som så ofte ellers i popmusikken var det ikke den viktigste plata som ble den største suksessen. Vi finner ingen spor etter Ingrid Wigernæs på hitstatistikken, men det var få sanger som var mer populære i Norge i 1968 enn «Gulljentutn våre» med Wigernæs, igjen skrevet av Vidar Sandbeck. Ingrid Wigernæs hadde vært med på et nærmest sensasjonelt stafettsølv for Norge i VM i Oslo, men var blitt lagleder da de norske jentene tok stafettgull i Grenoble i 1968. Løypa dit hadde vært lang. Langrenn for kvinner hadde ikke spesielt høy status før 1966. «En gang då var jentutn berre til stas/Ein trøst på et nattbord i ramme og glas», sang Wigernæs i sangen som varslet om nye tider for kvinneidretten. Heretter var det ingen som tulla med norske jenter som gikk på ski. Sangen konkluderer med at «kvinnfolk kan meir enn å koke potet».

Mange holdt skøyteløperne for enda større helter enn de som gikk på ski. Men vi fant dem ikke igjen på hitlistene. Dette var noe de drev med i langrennskretser. Én skøytehit ble det likevel. Gruppa Nordre Sving gjorde stor lykke med «Bislett spesial», nr. 2 på singellista vinteren 1969. En versjon av Scaffolds «Lily The Pink, som en hyllest til Fred Anton Maier, Svein Erik Stiansen, Magne Thomassen, Per Willy «Bettong» Guttormsen og Dag Fornæss. Bislett spesial som sangen forteller om, det var noe man hadde opp i teen, som fikk alt til å gå fortere rundt. Å høre sangen om disse løperne som sliter med rundetidene, men får opp farten etter en slurk «te med no’ godt i» – det tilhører en mer uskyldig tid i idretten. I dag hadde en sånn sang blitt oppfattet som grovt ironisk injurierende, og sikkert blitt forbudt.

Det finnes et gammelt NRK-klipp der Inger Lise Andersen synger «Fru Johnsen» med de samme skøyteheltene på første benk. Nærmest i rollene som de skinnhellige samfunnstoppene sangen omtaler. Det gjør den nesten enda bedre. Den neste generasjonen skøyteess ble hyllet av Stein Ingebrigtsen i en versjon av «Living Next Door To Alice», kalt «Storholt, Stensen, Stenshjemmet og Sjøbrend, åsså’n Hjallis».

Hvis vi skal komme tilbake til innledningsspørsmålet, blir nok svaret NEI. Vi hører ikke for oss noen sanger fra årets medaljevinnere i OL. Dette er og blir lyden fra en annen tid. I «Alle kluter til» synger Ole Ellefsæter om at de ikke har med seg geitost til Grenoble. «En lyt tåle savnet av potitter og sild/når en skal tenne en olympisk ild», la han til. Nå reiser langrennslandslaget til Korea med tre containere fylt opp med hjemlig kos. Det blir ikke like morsomme sanger av sånt.