Grace Jones. Slave av rytmene.

«Feeling like a woman/Looking like a man», sang Grace Jones på sin versjon av «Walking In The Rain» av gruppa Flash And The Pan. Der hun med sin het egne eleganse tok en godt etablert sang og gjorde den til noe helt, helt annet. Grace Jones var en åpenbaring, både visuelt og lydmessig, med sin formanende, forførende, overtalende og nesten skremmende sterke framtoning. En våt drøm, som de færreste hadde vært menn nok til å sette ut i livet.

Grace Jones tilhørte en liten elite av artister som sparket det nye tiåret ordentlig i gang i 1980. Hun hadde allerede gitt ut tre album med diskomusikk, uten det store gjennomslaget, men disse hadde ikke forberedt noen på det som skulle komme. Albumet «Warm Leatherette» forandret alt i 1980. Et usedvanlig godt kurert album av produsentene Chris Blackwell og Alex Sadkin. Sadkin hadde nettopp gjort Bob Marleys «Survival», mens Blackwell var selveste grunnleggeren av plateselskapet Island Records. De satte sine beste krefter i sving. Grace Jones ble sendt til Islands nye hovedkvarter, studioet Compass Point på Bahamas, og ble kompet av reggaemusikkens aller beste, rytmeseksjonen Sly Dunbar og Robbie Shakespeare. De hadde spilt med en rekke av reggaens største stjerner. For oss som hadde hørt på usunt mye reggae disse årene var Sly’n’Robbie selv de største stjernene mot slutten av 70-tallet, etter sin innsats for Culture, Gregory Isaacs, Mighty Diamonds, Prince Far I, Bunny Wailer, eeeh, Serge Gainsbourg, og da 70-årene gikk over i 80-årene, Black Uhuru. Hør bare hvor lik lyden på sistnevntes album «Sensimilla» er på hele «Warm Leatherette». Selv for reggaepuritanere var Grace Jones godt innenfor. Hun var tross alt født på Jamaica.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Lyden av Grace Jones var uimotståelig nok. Låtvalget var likevel enda mer oppsiktsvekkende. Jeg glemmer aldri hvordan det var å høre den nye Grace Jones for første gang, på singelen «Private Life», og spesielt B-sida «I’ve Lost Control», som viste seg å være Joy Divisions dystre «She’s Lost Control», i knallhard reggaetakt. 12-tommeren tok låten hele veien ut i full dubversjon, og forblir noe av det aller tøffeste, mest brutale som finnes på plate. Albumet «Warm Leatherette» begynte med tittelsporet, opprinnelig en annen B-side, på The Normals «TVOD». Dette var postpunk tatt til et nytt nivå. Her var også låter av Smokey Robinson, Tom Petty og Roxy Music, og «Private Life» fikk Chrissie Hynde til å skjønne hva hun ikke klarte selv med The Pretenders. Alt dette bidro til å ta Grace Jones ut til et nytt publikum. Som ble enda større med oppfølgeren «Nightclubbing» i 1981, med Iggy Pops tittellåt, og et repertoar som spente fra Marianne Faithfulls «I’ve Done It Again» til Astor Piazzollas «Liebertango (I’ve Seen That Face Before)». Deluxe-utgivelsen fra 2014 viser at de tok seg råd til å utelate noe så flott som Tubeway Armys «Me, I Disconnect From You» fra originalutgaven.

Den største hitlåten fra «Nightclubbing» var imidlertid Jones’ egen «Pull Up To The Bumper». Kanskje var det derfor «Living My Life» i 1982 bare hadde originallåter. «My Jamaican Guy» var en ny stor hit, men dynamikken på hele albumet ble ikke like god. Det tok tre år før Grace Jones kom tilbake, med en ny metode, en ny state-of-the-art produksjon. Assistert av produsenten Trevor Horn og hans Art Of Noise-team. «Save To The Rhythm» var egentlig sju forskjellige versjoner av samme spor, opprinnelig tiltenkt Frankie Goes To Hollywood, men tilpasset Grace Jones’ verden etter at Frankie-konseptet falmet litt for fort. Et heldig utvikling, siden dette ble enda en parademarsj for den spesielle personligheten til Grace Jones. Et konseptalbum, med designeren og forhenværende kjæreste Jean-Paul Goudes beskrivelser, lest av skuespilleren Ian MacShane og utdrag med klipp fra et intervju Paul Morley gjør med divaen. Morley skrev 30 år senere Jones-biografien «I’ll Never Write My Memoirs», Slave-referansene går gjennom alle låtene, og spenner fra den opprinnelige slavetidens lenkegjenger til opplevelser fra musikkbransjen.

Se video: Øya, bra eller dårlig?

Igjen var dette Grace Jones som kunstverk. Hun har aldri nådd de samme høydene igjen. Hennes foreløpig siste album er «Hurricane» fra 2008, gjenforent med Sly’n’Robbie og lyden fra Compass Point-æraen. Som er og blir vanskelig å overgå, vi må innse dét. «This is my voice/My weapon of choice» proklamerte hun innledningsvis. «I’ll be a hurricane/Ripping up trees» advarte hun i tittellåten på albumet. Men stemmen var nok ikke fullt så krevende, aggressiv og overtalende som før.

Grace Jones kommer til Øya i ellevte time, men er ingen dårlig reserve for Haim, som visstnok fikk det travelt med å gjøre ferdig sitt nye album. Som når det engang kommer blir deres andre, på like lang tid som Grace Jones pleide å spille inn fire-fem album i sin storhetstid. På Øya er hun nødt til å komme på scenen tidligere enn under hennes første besøk i Oslo, en varm sommernatt på Rockefeller i 1992, der klokka ble både tolv og ett før ledelsen på Rockefeller fant ut at de burde hente henne på hotellet og spørre om når hun hadde tenk å innfinne seg. Det ble en kveld med mye skrik og lite ull, det siste helt bokstavelig ment, siden Miss Grace Jones til noens begeistring, og til de flestes etter hvert søvnige likegyldighet, kledde helt av seg på scenen. Sceneshowene hennes nå har et bedre rykte, en slags performance bygget på mange av hennes mest kjente låter. Grace Jones er fortsatt en utsøkt ekshibisjonist. Hun var på Bergenfest i fjor, og ifølge rapportene er hun i en alder av 68 ikke fremmed for å kle av seg igjen, og kline med vakter og publikum. Fortsatt noe helt for seg selv, heldigvis. Dessverre er ikke Sly’n’Robbie med i bandet. De får vi se i Oslo senere i år, med Nils Petter Molvær – uten sammenligning for øvrig, må det være lov til å si.