Paul McCartney og studiotekniker Eirik "The Norwegian" Wangberg. FOTO: LINDA MCCARTNEY, fra boka som følger med den nye utgaven av "Ram".

Gøy på landet

Om tre uker fyller Paul McCartney 70 år. Feiringen starter her, med nyutgivelsen av hans beste, men grovt undervurderte album «Ram». 
Som ble sydd sammen av Eirik 
«The Norwegian» Wangberg i 1971.

 

- Tida rundt «Ram» var vanskelig for Paul McCartney. Det var rettssaker rundt The Beatles og problemer med forholdet til John Lennon. Publikum var skuffet over at The Beatles var borte, og forventningspresset til ham var stort. Og negativt fokusert, rundt hva han kunne klare uten The Beatles, forteller Eirik Wangberg til Dagsavisen. Nordmannen ble McCartneys studiotekniker under innspillingen av «Ram» og fungerte i praksis som medprodusent for plata.

 

Paul McCartneys «Ram» kom ut i 1971 og høres ut som om den var mer alvorlig ment enn solodebuten «McCartney» året før. Nettopp derfor kom den lunkne mottakelsen fra forståsegpåerne overraskende. For alle som ikke forsto skjulte agendaer, var det forunderlig at en så sterk samling sanger kunne bli møtt med så stor avsky av mange kritikere. Mange av sangene på «Ram» hørtes ut som perfekt popmusikk. Men man hadde jo begynt å lese musikkanmeldelser og skjønte at dette ikke ble regnet som noe å samle på. Publikum var mer vennligsinnet, så albumet ble nummer én i Norge, nummer én i Storbritannia og nummer to i USA. I USA gikk Paul og Linda helt til topps med singelen «Uncle Albert/Admiral Halsey». Bemerkelsesverdig nok. En fengende sang, men den er så full av erkeengelsk eksentrisitet at den forblir en av de merkeligste sangene som har nådd denne førsteplassen.

 

Paul McCartney hadde lansert sitt første soloalbum i 1970 med å fortelle verden at The Beatles var oppløst. Plata i seg selv sto ikke helt i forhold til oppstusset rundt den, og for mange ble Paul McCartney syndebukken for at verdens største band var blitt borte. Det oppsto en alminnelig oppfatning av at McCartney var ferdig, at John Lennon representerte samtida og at George Harrison hadde en større framtid. Til og med Ringo slapp lettere unna. Oppfølgeren «Ram» var kreditert Paul og Linda McCartney, noe som ikke akkurat oppmuntret kritikerne.

 

Paul og Linda McCartney hadde stukket av fra rockeverdenen. De hadde kjøpt gård på landet i Skottland - ved Mull Of Kintyre, et sted som senere skulle bli enda mer kjent gjennom en av sangene deres. De drev vel ikke gården selv, men pløyde åkeren, klippet sauer og laget sangen «Heart Of The Country». «Katt og kaniner» som den heter i norsk versjon med gruppa Ballade. «Ram» er engelsk for «bukk», men betyr også «stange», noe McCartney syntes var et godt ord for å beskrive hans nye tilnærming framover. Beach Boys hadde allerede posert med geiter på «Pet Sounds», men omslaget på Ram viste McCartney mens han klippet en vær. På ordentlig.

 

- «Ram» minner meg om mine hippiedager, forteller Paul McCartney i dag. Sangene bærer preg av et nytt familieliv utenfor rampelyset, av ro og fred. De dro likevel til New York og Los Angeles for å spille inn albumet. Med hjelp av studiomusikere og «mixed by Eirik The Norwegian» som det sto på det opprinnelige omslaget. Eirik Wangberg hadde imidlertid langt større oppgaver enn dette. Da de var ferdige i studio, ba McCartney Wangberg om å velge ut hvilke låter som skulle med på albumet, legge dem i rekkefølge og redigere dem sammen. - Jeg kan ikke tro at jeg overlot dette til Eirik, jeg gjør aldri sånt. Jeg hadde vel fått nok akkurat da. Men det ble fint, gutten gjorde en god jobb, sier McCartney i dag i en stor bok som følger med luksusutgaven. Til Dagsavisen sier Wangberg at han fikk stadig flere oppgaver av McCartney: - Jeg var modig i studio. Det merket han og ga meg full tillit. Jeg var jo flabbergasted, som de sier i Amerika, av å få sånn tillit.

Wangberg forteller at han valgte å åpne albumet med «Too Many People», «fordi det var en fin sang å starte showet med», uten tanke på underliggende meninger. Paul McCartney innrømmer nå at «Too Many People» var et direkte angrep på John Lennon. Som McCartney mente viste en hyklersk tendens til å fortelle andre hva de skulle gjøre med livet og musikken sin. «Too many people preaching practices», sang han. «How Do You Sleep», het svaret på Lennons neste album, «Imagine». McCartney droppet planen om en ny sang kalt «Quite Well, Thank You», men det tok noen år før de ble venner igjen.

 

Mange plateanmeldere var svært negative til Paul McCartneys nye liv. Den verste kritikeren var Jon Landau i Rolling Stone, som ennå ikke hadde sett framtida til rock ’n’ roll og blitt manager for Bruce Springsteen. ««Ram» er lavmålet i nedbrytningen av 60-tallsrocken så langt», skrev han. Han mente at mens det i det minste gikk an å hate Bob Dylans «Self Portrait», var «Ram» «monumentalt irrelevant». Han innrømmer at McCartney hadde best stemme og de beste melodiene i The Beatles, men mente han nå brukte talentet på rent vås. Verst av alt er «Heart Of The Country». Landau mener McCartneys versjon av «gøy på landet» var rent oppspinn. Nyere forskning viser at han tok feil. Gjenhøret med «Ram» viser en mann som er i ferd med å finne seg selv. Selv med enkelte tendenser til pausefyll er dette et usedvanlig trivelig album å høre på. «The Back Seat Of My Car» står i dag fram som en av de flotteste sangene McCartney har laget og må regnes blant de aller beste sporene som er spart til avslutningen på et album.

 

«Ram» kommer nå i to nye utgaver: Et dobbeltalbum (på CD og vinyl), der ekstraplata har med singelen «Another Day» og en rekke bonuslåter laget rundt denne tida. Og en gedigen luksusutgave, med den omtalte boka, DVD med kort dokumentarfilm og andre småfilmer, en mappe bilder og andre suvenirer - og en instrumentalutgave av albumet gitt ut under navnet «Thrillington» i 1977. Først 12 år etter ble McCartney spurt om denne plata under en pressekonferanse og innrømmet da at han selv var Percy Thrillington og hadde produsert albumet sammen med arrangøren Richard Hewson.

 

I dokumentarfilmen forteller Paul McCartney at han en stund mistet troen på seg selv og ikke trodde «Ram» var særlig god. Når han hører på den i dag, skjønner han at han visste hva han gjorde likevel. Noen skjønte det ikke den gangen, men mange har visst det hele tida. Vi ønsker ham allerede nå lykke til med 70-årsdagen 18. juni.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

 

 

POPMUSEET

I kveld synger Engelbert Humperdinck (76) for Storbritannia i Eurovision-finalen, som første mann ut. Et navn fra fortida som kommer tilbake for å plage popinteresserte ytterligere.

Engelbert Humperdinck huskes best fordi hans i overkant smektende debutsingel «Release Me» i tre uker våren 1967 holdt The Beatles-singelen «Penny Lane»/«Strawberry Fields Forever» unna førsteplassen på den britiske singellista. 1967 var et særdeles stort år for popmusikk og forbindes gjerne med sanger som «A Whiter Shade Of Pale» (Procol Harum), «Waterloo Sunset» (The Kinks), «Paper Sun» (Traffic), «Itchycoo Park» (Small Faces), «Flowers In The Rain» (The Move) og til og med «Excerpt From A Teenage Opera» (Keith West).

I virkeligheten, da året skulle oppsummeres, var de to største singlene i Storbritannia dette året «Release Me» og «The Last Waltz», begge med Engelbert Humperdinck. På femteplass kom «There Goes My Everything» med Engelbert Humperdinck. Ofte leger tida mange sår, men når det kommer til Engelbert Humperdinck er det vanskelig å rehabilitere sangene hans. Han forsvant til Las Vegas, men er nå tilbake i Europa for å konkurrere igjen. Og har altså tidligere vist at han kan hamle opp med de fleste. Selv om det heldigvis er 45 år siden nå.