Godt voksen Fanclub

«En av de beste popgruppene i verden på nye eventyr», skrev vi da Teenage Fanclub ga ut sitt seneste album, «Here» i 2016. Teenage Fanclub er et usedvanlig heldig band på den måten at de har vært tre som har delt på å synge og skrive gode låter: Gerald Love, Norman Blake og Raymond McGinley. Det kjedelige som har skjedd siden sist er at Gerald Love har trukket seg tilbake. Slik er det fare for at publikum må klare seg uten gamle favoritter som «Ain’t That Enough», «Sparky’s Dream» og «I Need Direction» på konsertene som kommer framover. Det skulle likevel ikke være vanskelig å fylle settlistene med gode sanger etter alle disse årene.

Foto: Creation Records

– Vi liker gode melodier, og vi liker lyden av elektriske gitarer. The Beach Boys møter The Ramones. Søtt bråk! Når du skrur opp forsterkerne får du en opphissende varme, sa Norman Blake da vi snakket med ham like etter at like at gruppa hadde fått et gjennombrudd med albumet «Bandwagonesque» i 1991. Teenage Fanclub var blant de nye store i rocken. Riktignok overgått i oppmerksomhet av Nirvana, som de kom til Kalvøya sammen med i 1992, visstnok fordi Kurt Cobain insisterte. Selv hadde jeg større sans for Teenage Fanclub enn Nirvana den ettermiddagen, der de «leverte sine popperler med støyende tyngde», ifølge rapporten. – Vi har mye felles med Nirvana. Vi deler de samme idealene for god rock og pop. Men vi regner oss ikke som en del av en bevegelse, mente Blake, selv om gruppa beveget mange i disse årene. Og fortsetter å gjøre det.

Utallige ganger er det blitt påpekt at Teenage Fanclub høres ut som en gjeng som aldri kom lenger enn til B i platebunken – med sterke ekko av Beatles, Beach Boys, Big Star, Badfinger, Buffalo Springfield, og ikke minst The Byrds i sangene sine.

– Å sammenligne oss med disse er helt riktig, men å kritisere oss for det er komisk. Det er kanskje gammeldags å spille gitar og synge i kor, sanger med vers og refreng, var Gerald Loves reaksjon på slike sammenligninger.

– Vi elsker popmusikk. Det er klart vi er påvirket av ting som er laget før. Vi er fans av popmusikk. Men navnet Teenage Fanclub betyr ikke noe spesielt. Det er lett å huske, og får deg kanskje til å tenke på klassisk pop. Jeg er født den samme dagen som The Beatles spilte inn «We Can Work It Out». 20. oktober 1965. Det var en av de beste sangene deres, sa Norman Blake. Vi spurte om dette gjorde Teenage Fanclub til de nye Beatles?

– Sannsynligvis, lo Blake, men la til: Nei, du må ikke skrive det. Jeg spurte også om gruppas i det minste var rockens framtid? – Det vet jeg ikke, svarte han.

Teenage Fanclub spilte ofte i Oslo. Vi husker spesielt godt en slags todagers festival på Sentrum Scene i 1993, der de kom til oss sammen med likesinnede som Lemonheads, The Posies, Boo Radleys (og Soul Asylum, selv om ikke disse passet helt inn i konseptet ellers.) Gode kvelder i sentrum.

Teenage Fanclub ble ikke det store bandet fra Storbritannia. Det kom et band som het Oasis fra Manchester og kuppet tittelen i 1994. Begge var på plateselskapet Creation, selve hovedkvarteret for det nye «cool Britannia», men som personligheter var Oasis og Teenage Fanclub diametrale motsetninger. – Folk fra Manchester har vel større selvtillit enn oss. Vi fra Skottland vil aldri gå rundt og si at vi er de største. Vi er ikke interesserte i å være de største heller. Teenage Fanclub er nok ikke et medievennlig band, sa Gerald Love.

Foto: Paul Audestad

Oppstuss ble igjen et stikkord for å markere seg på poptoppen, og det passert ikke inn i planene til Teenage Fanclub. De kom med det mildt sagt briljante albumet «Grand Prix» i 1995, men selv om dette var deres største suksess så langt var det andre som fikk mesteparten av oppmerksomheten i britpopårene. I 1997 gjorde albumet «Songs for Northern Britain» dem endelig til favoritter for et større publikum, med den varme sommersingelen «Ain’t That Enough» som et høydepunkt blant veldig mange høydepunkter. Utrolig nok er dette gruppas eneste Top Twenty-hit i hjemlandet, der den endte på en 17. plass. Så langt for rettferdigheten i popmusikken.

– Vi begynte uten større ambisjoner om å spille litt rundt i nabolaget. Siden har vi bare fortsatt sånn. Hadde vi blitt massive i 1991 hadde vi sikkert ikke vart lenger enn til 1994, mente Gerard Love. For eventuelle nyere lyttere er samlealbumet «Forty Thousand Seven Hundred And Sixty Six Seconds – A Short Cut To Teenage Fanclub» en formidabel gjennomgang av noen av gitarrockens høydepunkter mot slutten av forrige århundre. Da de ga ut dette utpekte Gerald Love ut Gene Clarks «Roadmaster» som verdens beste samleplate. Teenage Fanclub hadde til og med laget en sang som het «Gene Clark». Selv om den ikke lignet på Gene Clark kunne den kanskje få flere til å høre på de gamle platene hans, mente gruppa. Låten minnet aller mest om Neil Young, syntes vi selv. Litt senere kom Teenage Fanclub for sikkerhets skyld med en sang som het «Neil Jung».

Foto: Vidar Ruud

I en egen pressemelding etter avgangen i gruppa antydet Gerald Love at årsaken til at han gir seg er flyskrekk, i forbindelse med konserter i Australia og på New Zealand som gruppe skulle til ved startet av 2019. Akkurat som en av grunnene til at Gene Clark sluttet i The Byrds. Nå er han erstattet av Euros Childs, som vi husker med glede fra gruppa Gorky’s Zygotic Mynci, som ga ut det aller fineste albumet som kom i 2001, «How I Long To Feel That Summer In My Heart». Foreløpig ser det ikke ut til at han framfører egne sanger i denne nye sammenhengen. Men jeg sier det igjen: Teenage Fanclub har mer enn nok av gode sanger å ta av.

Spiller på Rockefeller i Oslo 24. april.