Nye takter

God jul fra The Beatles

Hvert år sendte The Beatles ut en singelplate med julehilsen til medlemmene av fanklubben. Nå får alle (med god råd) anledning til å kjøpe dem.

Ennå går det an å finne mer å selge i arkivene etter The Beatles. Disse julesinglene ble sendt ut til tilhengerne på lite holdbare fleksisingler. De ble til slutt samlet på en LP, men fortsatt bare i et svært begrenset opplag for fansen, og har aldri vært formelt utgitt. Innholdet tilhører den delen av gruppas innspilte materiale som fortsatt er for de spesielt interesserte. Men ingen har vel hatt flere spesielt interesserte enn The Beatles.

Jula 1963 hadde den britiske skuespilleren Dora Bryan en liten hit med «All I Want For Christmas Is A Beatle». Hysteriet var formidabelt etter gruppas første år som «the toppermost of the poppermost». Deres egen julefeiring for fansen begynner med Ringo, som med dyp tullestemme synger «The Good King Wencelas».

John tar over med en relativt saklig beretning om et begivenhetsrikt år, «a really gear year», der deres opptreden på det kongelige varietéshowet nevnes som et høydepunkt. Så glade de er for alt som har skjedd dem. På slutten av den første plata hilser de også til Freda Kelly. Lederen av denne fanklubben, som mange vet mye mer om i dag om på grunn av den herlige dokumentarfilmen «Good Ol’ Freda», som har vært vist på NRK flere ganger. En film som viser at gruppa virkelig brydde seg om de ivrigste tilhengerne, og anstrengte seg litt ekstra for å gi dem en gledelig jul ...

De sju julesinglene til The Beatles som nå blir allment tilgjengelige. FOTO: APPLE/UNIVERSAL

Det sies at The Beatles brukte et manus av pressesekretæren deres de to første gangene. I den andre årgangen forteller om neste spillefilm, som kommer til å være i farger, og som kommer til å være «a big laugh». Og så ler de veldig høyt og latterlig. Humoren kan virke barnslig, men dette er altså fortsatt gutter i begynnelsen av 20-årene, så på toppen av verden som noen gang har vært. De måtte få lov til å more seg.

I 1965 begynner stemningen å bli mer løssluppen. Her er mye sang og glede, med «Yesterday» som en gjennomgangsmelodi i flere varianter. De prøver seg også på «Auld Lang Syne», og begynner å synge The Four Tops’ «It’s The Same Old Song», før noen bryter ut med advarselen «copyright!», Så synger de «Auld Lang Syne» igjen, og gjør den til en parodi på Barry McGuires «Eve Of Destruction», uten å utfordre copyrighten. I takt med tida var de alltid.

Hilsenen fra 1966 skal ha blitt til under innspillingen av «Strawberry Fields Forever», men låter, hmm, litt … annerledes. Gruppa framfører et slags skuespill, som starter på en veranda på Korsika, kutter rett til de sveitsiske alper etter noen sekunder, og fortsetter i et humør som kanskje gjenspeiler hva som foregikk i britisk komikk på denne tida, som vi andre måtte vente noen år til på å oppdage. Kanskje var de påvirket av de fremadstormende Bonzo Dog Doo Dah Band, kanskje var de påvirket av litt av hvert annet også.

Disse platene inneholder bare én ordentlig produsert sang, «Christmas Time Is Here Again», fra 1967, men også denne blir avbrutt av den elleville komikken som parodierer en rekke radioprogrammer. I 1968 kom den mest interessante innspillingen, en bisarr sammenklipping av materiale fra «The White Album», helt andre sanger, mye annet ubeskrivelig rart, et kort eventyr om «Jock og Yoko», og en gjesteopptreden fra den særegne sangeren Tiny Tim som synger «Nowhere Man». The Beatles fikk hjelp av den spesielle klipp-og-lim-teknikken til DJ-en Kenny Everett. Dette fungerer forfriskende bra som sonisk popkunst.

The Beatles før deres opptreden på den kongelige varietéen i London i 1963. Et av årets høydepunkter, ifølge deres julehilsen til fanklubben samme år. Foto: NTB SCANPIX

Den siste plata, fra 1969, bærer preg av at gruppa i praksis er oppløst, og opererer hver for seg. Bare John Lennon har noen å snakke med, der han blir intervjuet av Yoko Ono til å begynne med. «We’ve had the swinging sixties», sier han og spør «Mrs. Lennon» om hvordan hun ser for seg livet på 70-tallet. «Peace og freedom» er ønsket til Yoko, og «everything flying around». De gjorde sitt beste for å nå målet etterpå, det skal de ha.

Platene kommer nå bare ut som en julepakke med sju vinylsingler, til rundt en tusenlapp. De er som antydet ikke for alle, men sikkert en utmerket presang til beatlesentusiasten som ellers har det meste, fra noen med ganske god råd. Den kommer neppe til å forstyrre julefreden mer enn én gang. Når vi hører riffet til «The End» i bakgrunnen på den siste plata får vi lyst til å høre litt ordentlig Beatles igjen. Men disse påfunnene gir gode minner om en uskyldig, optimistisk tid, der popmusikken spilte en større rolle enn den gjør i dag.

Hvordan artet jula seg ellers for The Beatles? Dette er vi så heldige å vite alt om, siden vi fortsatt er i besittelse av Poprevyens nøyaktig 50 år gamle julenummer fra 1967. Musikkavisens korrespondent i London har detaljerte opplysninger om feiringen av høytiden. Først om julaften i de beatleske hjem: «Mens Beatles er omkring på klubbene henger Cynthia Lennon, Pattie Boyd, Maureen Starr og Jane Asher opp strømpene med julepresanger til mennene sine». Dette kan de trygt gjøre, selv om det ikke er meningen at de skal oppdage dem før dagen etter. «De vet nemlig utmerket godt at når Beatles ut på morgenen kommer hjem, kan de ikke se en flue på en vegg, og langt mindre en strømpe over en kamin.»

Vi får også avslørt alt om gavene de fire kan vente seg fra sine bedre halvdeler. John får et toalettsett, George 12 figurer med indiske filosofer, Paul et kamera, Ringo 12 ølkrus. Om det ikke var sant, var det i hvert fall godt funnet på. At jeg fortsatt husket denne saken kommer nok av sjokket av å bli fortalt at The Beatles var fulle på julaften, og Ringo attpåtil skulle få 12 nye krus å drikke av.

Disse presangene blir altså åpnet godt ut på 1. juledag. Så drar alle til juleselskap hos John hans palassaktige villa i Surrey, der de også møter The Hollies, Mick Jagger, men kanskje ikke Marianne Faithfull, siden hun nettopp er blitt sammen med den franske skuespilleren Alain Delon. TV kom ingen i The Beatles til å bruke tid på, blir vi fortalt. De har nemlig sett kveldens viktigste show flere ganger allerede. TV-filmen «Magical Mystery Tour». Som, kort fortalt, er en helt annen historie.

Mer fra: Nye takter