France, Frankrike på sitt beste

Johnny Hallyday fikk en statsmannsbegravelse før jul, da nærmere en million mennesker samlet seg langs Champs-Élysées for å ta et siste farvel. Hans død gikk nærmest upåaktet hen i andre land, der nesten ingen hadde visst hvem han var. Litt mer oppmerksomhet ble det for France Galls bortgang søndag, for hun hadde vunnet den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix i 1965. De fleste eldre som har vært litt interessert i popmusikk husker «Poupée de cire poupée de son». Med glede også. Nå kan det være på tide å oppdage at det var mer der den kom fra.

I et nytt århundre kjenner mange franske artister som Air, Phoenix og Daft Punk, men fransk pop ble aldri kjent utenfor hjemlandet på 60-tallet. Det ble ikke popmusikk fra andre steder enn Storbritannia og Amerika heller, men Frankrike er et stort land som man kanskje kunne ventet mer fra. Den franske popbransjen lot seg gjerne inspirere av megatrendene i populærmusikken, men de språklige kravene firte ikke artistene på. De var vel ikke veldig gode i engelsk heller. Derfor holdt de seg for det meste for seg selv.

France Gall med en av sine store fans, Elton John. De to spilte inn «Donner pour donner» sammen i 1982. Foto: AFP/NTB scanpix

France Gall tilhører en egen del av den franske popmusikken som gikk under betegnelsen yé-yé. For det meste sanger framført av unge jenter med en karakteristisk lokal vri på angloamerikansk pop. De mest kjente ellers var Sylvie Vartan (som giftet seg med Johnny Hallyday i 1965) og Francoise Hardy, som faktisk fikk en internasjonal hit med en engelsk versjon av «Tout le monde entier», «All Over The World», en av 60-tallets aller mest lengselsfulle sanger. Hardy ble en muse for artister fra Bob Dylan til The Rolling Stones, Hun gjorde mange andre fantastiske innspillingene også, men utenfor hjemlandet fikk hun bare oppmerksomhet fra spesielt interesserte.

Mange av de tidlige sangene til France Gall høres ut som rene barnesanger. Et av albumene hennes het «Baby Pop». En av hennes tidlige store hits var «Sacre Charlemagne», et barnslig angrep på å gå på skolen som faren hennes hadde skrevet, men den slo forståelig godt an blant de yngre. «Schools Out» ti år på forhånd, bare at det låt ganske så tekkelig og uskyldig. Hennes sprudlende musikalitet høres best i sangen «Jazz A GoGo» fra 1964. Singelen «Christiansen» er en romantisk svermeri for en mann som kom på besøk fra Norge, fra snøens land, på en slede, og gjorde sterkt inntrykk til tross for at han allerede hadde et søskenbarn der hjemme (Gjøvik?) som også var svært interessert. Norge i utlandet, på sitt beste.

Bak suksessen til France Gall er det umulig å komme utenom Serge Gainsbourg – på godt og vondt. Da de begynte å jobbe sammen var hun 16, han 36. En av deres første sanger sammen er «N’écoute pas les idoles», en advarsel om å høre for mye på alle disse forbildene som synger sanger om triste forhold uten framtid. Den minner oss igjen om det store spørsmålet fra «High Fidelity», om man hører på triste sanger fordi man er trist fra før, eller om man blir trist av å høre på disse sangene. Man blir i alle fall glad av å høre på France Gall.

Serge Gainsbourg skrev «Poupée de cire poupée de son» for France Gall, som ble påmeldt som Luxembourgs deltaker i eurovisjonsfinalen i 1965. Den ble den første vinneren i denne konkurransen med en slags tilknytning til den aktuelle popmusikken på 60-tallet, og den første av disse som også fikk sølvplate i Norge. En like uimotståelig fengende singel er deres «Laisse tomber les filles», som langt senere ble brukt i Quentin Tarantinos «Death Proof», og samplet av The Weeknd i hans «Montreal». Gainsbourgs «Teenie Weenie Boppie» er, med sine referanser til overdoser av LSD og en druknet Mick Jagger i Themsen, et stykke fra sangene Arne Bendiksen ga til Wenche Myhre på denne tida.

I de gamle TV-opptakene stråler France Gall av ungdommelig entusiasme og uskyldighet. Derfor er det svært spesielt å se og høre henne synge Serge Gainsbourgs «Les Sucettes» fra 1966. Den handler om å nyte en kjærlighet på pinne. Det kan ikke være tvil om hvor Gainsbourg ville med teksten, men dette har France Gall alltid hevdet at hun ikke skjønte den gangen. I ettertidens lys er det ekstra betenkelig å se henne framføre sangen som duett med Gainsbourg selv. Gall følte seg ydmyket da hun skjønte sammenhengen. Hun hevder at det lenge påvirket hennes forhold til menn, og hun gikk knapt nok ut på flere måneder. Senere har hun moderert kritikken av Gainsbourg, og sagt at hun var like sint på resten av verden som hun følte hadde ledd av henne, bak hennes rygg. Men hun jobbet nesten ikke sammen med Gainsbourg igjen.

Det finnes også en flørtende sang med Serge Gainsbourg selv som heter «Lola», der France Galls bidrag er en lekende latter som ble tatt opp i en helt annen sammenheng, og lagt inn i sangen etterpå med en suggestiv effekt. Det er vanskelig å tenke seg at tilsvarende sanger kunne være laget i Norge, i Storbritannia, USA eller andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Det spørs om vi har å gjøre med en særegen permissiv fransk kultur, som vi ble minnet om så sent som denne uka, da skuespilleren Catherine Deneuve forsvarte alle menns rett til å prøve seg. I 1966 ville ikke France Gall vite av noe mer av dette. – Det var ikke interessant for Serge å skrive sanger til den personen jeg var, men til en han ville jeg skulle være. Sånn er Serge Gainsbourg, sukket hun i et senere intervju, men også her med en slags forståelse av at det også det er sånn det måtte være.

Vi skal understreke at det aldri er fortalt om noen upassende forhold mellom Gainsbourg og Gall, selv om noen av sangene står fram som upassende nok. De hadde visstnok et rent profesjonelt samarbeid, og kjente hverandre knapt privat. Men France Galls særpreg forsvant til en viss grad med Serge Gainsbourg. De neste årene hadde hun et forhold til sangeren Claude François. Dette tok slutt like før han skulle spille inn sangen «Comme d’Habitude», så teksten ble forandret for å få med et vers om den elendige tilstanden han hadde havnet i. Da sangen ble oversatt til engelsk ble den til «My Way».

Elton John spilte inn duetten «Donner pur donner» med France Gall så sent som i 1982. Og hun fikk en internasjonal hit til, «Ella elle l’a» i 1987, en hyllest til Ella Fitzgerald, og en 80-tallsklassiker så god som noen. Sangen var skrevet av hennes mangeårige ektemann Michel Berger, og kan også høres som en hyllest til frihet generelt, og svart musikk spesielt. Å høre igjen alt dette understreker at France Gall har vært en undervurdert sanger utenfor hjemlandet.

Å ta igjen det tapte med Johnny Hallyday føles ikke like viktig, selv om han alltid imponerte med sin ruvende stemme. Han var en godt anvendelig kopi av rockens første store forbilder, for et lokalt, men stort nok marked. Den eneste sangen jeg kunne huske med ham var imponerende «Riviére … ouvre ton lit», som var med i Europatoppen på radio i 1969. Fra et album av samme navn, spilt inn med god hjelp fra Spooky Tooths Mick Jones, men også med drahjelp fra Jimmy Page, Steve Marriott og Peter Frampton. Et album det godt går an å høre på med glede, den dag i dag.