Bilde 1 av 2
Nye takter

Fra Lippo Lippi i nytt lys

Fra Lippo Lippi ble et av Norges store popband på 80-tallet. Nye utgivelser minner om at det til å begynne med var nesten usannsynlig at dette bandet skulle finne et større publikum.

Per Øystein Sørensen og Rune Kristoffersen ser ut til å ha funnet fram til en god fordeling av arven fra sitt gamle band. Sørensen gjør med ujevne mellomrom konserter med det gamle materialet, ikke med gruppenavnet på plakaten, men likevel med klare referanser til opphavet. Kristoffersen sørger for at innspillingene er tilgjengelige på selskapet Rune Grammofon, med oppdateringer av katalogen når det begynner å bli lenge siden sist. Slik kommer nå to album samtidig – et samlealbum med mange av deres mest kjente sanger på en LP, og en CD med innspillinger som ikke har vært å få i dette formatet før. LPen viser gruppas format som poporkester, CDen viser hvor langt – og kort – det var fra den alternative begynnelsen fram mot den mer alminnelige popmusikken, og til å bli store på Filippinene attpåtil.

Fra Lippo Lippi var et av flere band som begynte veldig rart, eksperimentelt og innadvendt tidlig på 80-tallet, og endte på hitlistene før tiåret var halvferdig. Dette er faktisk en av 80-tallets mest forunderlige trender, hvor fort det gikk an å bevege seg fra den hemmeligste undergrunnen helt opp til stjernene. Hvor rart Fra Lippo Lippi begynte høres på CD-samlingen «Rarium 80-95». For spesielt interesserte i bandet, men for dem som kjenner historien deres er den en god påminnelse om hvordan dette fenomenet utviklet seg.

Les også:TONO og GramArt vil kreve revisjon av Tidal og pengene tilbake

Den fulle og hele historien begynner altså med Fra Lippo Lippi som synthband hjemme hos Rune Kristoffersen på Nesodden i 1980. Det store veiskillet kom da Per Øystein Sørensen etter hvert ble med som vokalist. At de var blitt et helt nytt band hørte vi på singelen «The Treasure» i 1983, som pekte framover mot alt som skulle komme siden. Men på denne samlingen av rariteter er det bare to B-sidene fra «The Treasure» som er med, to låter spilt inn på Club 7, der spesielt «A Moment Like This» er så opphengt i gamle Joy Division-takter at det virkelig ikke hadde noen framtid.

I 1985 sang Per Øystein Sørensen både på Fra Lippo Lippis gjennombruddsalbum «Songs», og i koret til Bobbysocks da de vant eurovisjonsfinalen med «La det swinge». Avstanden mellom folkelig anerkjennelse og kredibel alternativ pop har aldri vært kortere. Ære være ham for dette. Fra Lippo Lippi var også på vei ut til folket, de fikk kontrakt med Virgin Records, men beholdt litt av fascinasjonen for instrumentalmusikken. To gamle B-sider fra denne tida, spilt inn med Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio presenterer gruppa på sitt mest smektende, i et instrumentalt jazz light-område med Knut Riisnes på saksofon. I avdelingen for rariteter er det store gjennombruddet representert med «Come Summer» i en sånn forlenget 80-talls 12-tommersmiks, veldig god å høre igjen, selv om den er mer effektiv i sin opprinnelige kortere utgave.

Rune Kristoffersen og Per Øystein Sørensen den gangen Fra Lippo Lippi var to norske gutter på vei ut i den store verden. FOTO: VIRGIN RECORDS

Rune Kristoffersen og Per Øystein Sørensen den gangen Fra Lippo Lippi var to norske gutter på vei ut i den store verden. Foto: Virgin Records

Før sin TV-konsert «30 Years Of Songs» med KORK for tre år siden (ligger fortsatt på NRKs nett-TV) sammenfattet Sørensen omveltningen i gruppa.

– Postpunken gjorde det mulig å spille alt som ikke hadde vært lov før. Når folk etter hvert ble flinkere til å spille, låt de litt kulere. Også fordi sangerne etter hvert fjernet seg fra idealet fra Ian Curtis i Joy Division. Rune kom fra postpunken og idealismen. Jeg hadde hørt mer på Beatles, Carole King, Marvin Gaye og Weather Report. Vi var opptatt av de enkle linjene, ikke de siste hippeste lydene som åpenbart ville gå av moten om et par år. Derfor går det fortsatt an å høre på i dag. Jeg tror vi var smarte der, i særdeleshet Rune, som hadde en idé om hvordan alt skulle høre sammen, tekster, musikk, produksjon og platecover, fortalte Sørensen.

Fikk du med deg denne?: Et 60-tallsikon vender tilbake (Dagsavisen+)

Nå som sommeren så vidt har vært innom med en lett bris, har den varme, luftige popmusikken til Fra Lippo Lippi igjen vært en nytelse å høre på. Men, «Come Summer», «when summer comes breezing …» og så videre, er ikke med på samlingen av deres aller beste låter. For min del er det denne jeg først og fremst tenker på når Fra Lippo Lippis navn bli nevnt. Et navn som for øvrig er lånt fra den italienske renessansemaleren Fra Filippo Lippi. Men både «Shouldn’t Have To Be Like That» (deres største hit) og «Everytime I See You» (deres aller fineste sang) er med – sistnevnte i et liveopptak. Ellers kommer også åpningslåtene «Angel» og «Light And Shade» som et par påminnelser om deres tur til USA for jobbe med Steely Dans Walter Becker som produsent, som ikke førte til det store verdensherredømmet som mange hadde håpet på.

Det kan hende Fra Lippo Lippi skulle tatt vare på noen av sine eksentriske tendenser fra starten, for en kombinasjon som kunne gjort dem mer unike i det store bildet. Men Fra Lippo Lippi ble virkelig et feiende flott poporkester. Noe som nå kanskje kommer aller best fram i «Stitches And Burns», muligens den definitive FLL-låten, fra så sent som i 1992. I den nye omgangen nyutgivelser kommer denne også ut på en 7-tommers singel, som samlere vil sette pris på. Det slår meg nå at tiden kanskje er inne for en festkonsert med Fra Lippo Lippi, med både Per Øystein Sørensen og Rune Kristoffersen sammen på scenen, bare for å minne om hvor fint og forunderlig dette bandet var.

Mer fra: Nye takter