Fra Dartford til Havana

5

The Rolling Stones

«Blue and Lonesome»

Universal

«Havana Moon»

Eagle/Universal

I den store fortellingen om The Rolling Stones er det første ordentlige møtet mellom Mick Jagger og Keith Richards sentralt – på togstasjonen i Dartford, der de kom i prat 17. oktober 1961, på grunn av de to platene Jagger bar med seg. «Fant vi tonen? Setter du deg i ei vogn med en fyr som har «Rockin’ At The Hops» med Chuck Berry på Chess Records, og dessuten «The Best Of Muddy Waters» finner dere tonen. Dette var de ekte sakene», skrev Keith Richards i selvbiografien «Livet». De begynte å bestille plater rett fra Chess i Chicago, faktisk direkte fra Marshall Chess, arvingen med sommerjobb på lageret, som de senere gjorde til direktør for Rolling Stones Records. Jagger og Richards fikk et intenst forhold til bluesplater fra USA. Men det virkelige store tanken til gitaristen var, «fy faen, tenk om jeg kunne spille sånn», forteller Richards selv.

Og sånn ble det. The Rolling Stones startet sin karriere med å spille gammel blues, rhythm and blues og soul. De første albumene var fulle av deres egne favorittlåter av andre artister, før suksessen til The Beatles begynte å friste dem til å skrive egne låter. Det er derfor opprinnelsen deres de går tilbake til på det nye albumet «Blue & Lonesome». Vi kan være rimelig sikre på at dette er ikke er noe de har gjort for pengene, men først og fremst for sin egen fornøyelses skyld. Som vi skrev etter en forhåndslytt i forrige uke: Tydeligvis går det an å være frustrert og lei seg selv om man er 73 og steinrik. Når Mick Jagger synger «it hurts me deep down inside» i «I Can’t Quit You Baby», som avslutning på «Blue & Lonesome», høres det ut som han mener det. Hans «whow» etter Eric Claptons gjestesolo i samme låt er også entusiastisk nok. Vi kan legge til at Jagger er i den samme strålende formen gjennom resten av albumet. Hører hvor suverent han starter «All Of Your love» med å skrike «AAAAAAAHHL of your love». Støtene på munnspill i starten på Little Walters «I Gotta Go» er ubetalelige.

Fire av sangene på «Blue & Lonesome» er av Little Walter. «Måten Mick spilte på ville fått Little Walter til å glise fra graven», skriver Keith Richards om gruppas startfase i boka si. Bortsett fra at Little Walter ennå ikke var død da The Rolling Stones startet, skjønner vi hva han mener når vi hører albumet. Jagger eksellerer både på sang og munnspill, et instrument han ikke har brukt så mye i moderne tid. Gruppa bak ham framfører for så vidt den samme bluesen som utallige andre grupper har gjort i årenes løp, men dette er The Rolling Stones, spilt rett inn av produsenten Don Was, og de klarer å beholde den karakteristiske skitne lyden som er helt nødvendig for at de skal være seg selv. En imponerende prestasjon fra ei gruppe der de fleste medlemmene er godt oppe i 70-årene.

Herlig ustrategisk markedsmessig kommer samtidig filmen og platene fra deres store konsert i Havana på Cuba i vår. Jeg så filmen sent forrige fredag. Da jeg våknet lørdag morgen var Fidel Castro død. Jeg skal ikke legge for mye symbolikk i dette, men filmen begynner med at Mick Jagger og Keith Richards tenker over hvor stor begivenhet deres konsert i Havana var. «Det er en romantisk aura over Cuba, måten de motsatte seg USA, isolasjonen etterpå og politikken i seg selv: Castros regime forbød rock’n’roll, og med en gang noe blir forbudt blir det desto mer fristende for alle. For dem som har levd gjennom denne tida er konserten følelsesladet, dette er noe de aldri trodde de skulle komme til å oppleve», forteller de, med dårlig skjult stolthet. At Obama nevnte den kommende konserten i talen han holdt under sitt besøk i Havana uka før, gikk heller ikke upåaktet hen i The Rolling Stones.

Av hensyn til den cubanske økonomien var konserten gratis. Derfor er det umulig å si hvor mange som var til stede, men en halv million mennesker er mulig. Stemningen var ekstatisk mens The Stones spiller sitt vante konsertsett, tilsynelatende godt oppildnet av responsen fra omgivelsene. Dette er blitt en vakker konsertfilm. Tittelen «Havana Moon» kommer fra en sang de ikke spilte på konserten, kanskje aldri har spilt i det hele tatt, men den er laget av Chuck Berry. Så var vi tilbake ved det første møtet igjen, det som forandret rockehistorien.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

The Rolling Stones startet igjen med «Jumping Jack Flash». En av tidens flotteste rockelåter. «I was born in a cross-fire Hurricane ...» Vi kan ikke forestille oss hvordan det er å bli født i et jagerfly i kryssild under 2. verdenskrig, men i gruppas foreløpig siste mesterstykke, «Doom And Gloom», en sang som passer enda bedre i 2016 en da den kom ut i 2012, beskrives en enda verre flytur. «I had a dream last night/I was piloting a plane/ All the passengers was drunk and insane», synger Jagger, før flyet styrter og dommedagsstemningen tar over. En av de mindre omtalte konfliktene i den amerikanske valgkampen var de intense protestene fra The Rolling Stones mot Donald Trump. Som ofte begynte valgmøter med å spille, ikke «Doom And Gloom» som mange mener hadde passet perfekt, men «Start Me Up», og avsluttet med «You Can’t Always Get What You Want». Den siste også etter seierstalen sin. – Alle i USA er vel nå litt. forvirret, for å bruke et høflig ord, sa Mick Jagger etterpå. Selv om de i dag tilhører samme sosiale lag er det, for å si det mildt, et stykke fra Donald Trumps holdninger til det antiautoritære, tolerante budskapet i hele The Rolling Stones’ lange karriere. Siste nytt på denne fronten er for øvrig at Trump kanskje vil reversere Obamas mykere linje overfor Cuba. Det er sikkert Stones’ skyld det også.

I en annen økonomisk virkelighet enn den cubanske er det mye fint å få kjøpt før jul. «The Rolling Stones In Mono» er en gedigen boks med hele 60-tallsproduksjonen på 15 CDer eller 16 LPer, som sikkert låter minst like bra i mono som stereo. Filmen «Stripped» fra 1995, med et halvakustisk Stones er også tilbake. Nå i luksusutgave med hele de tre konsertene som filmen ble satt sammen av, fra Amsterdam, Paris og Brixton. Nå er det endelig nok Stones til alle til jul. Om det også blir konsertbilletter å få kjøpt gjenstår fortsatt å se.

Reportasje: Til Cuba før alle amerikanerne kommer