For en neve Morricone

Saken ble publisert i 2019

– Jeg forsøker å unngå slike markeringer fordi de alltid minner meg om at årene går.

Dagsavisen har akkurat gratulert maestro Ennio Morricone med å runde 90 år, og dermed også fulgt det viktigste punktet på listen over instruksjoner for den som skal intervjue han: «Mange spør hvordan Ennio Morricone foretrekker å bli titulert. Det holder med maestro».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

28. januar kommer maestroen til Norge og Telenor Arena som en del av det han har kalt sin «60 Years Of Music Tour». En større legende har knapt stått på den scenen, og filmmusikkomponisten lar det beskjedent skinne gjennom at han er klar over sin egen myteomspunne status. Typisk nok sto han og dirigerte like mange strykere som han kan telle år da han i 2016 fikk beskjeden om at han var nominert til Oscar for musikken til Quentin Tarantinos «The Hateful Eight». Og noen uker senere fikk han sin første Oscar for et enkelt musikkverk. Både dette og alle de foregående han burde fått Oscar for, vil selvsagt prege konserten.

– Jeg vet at jeg av respekt for publikum ikke kan la være å framføre verkene som alle forventer at skal være med på mine konserter, men samtidig har jeg et sterkt ønske om at publikum skal vite at det finnes andre sider ved alt jeg har gjort enn det åpenbare, sier han, og nærmest sprudler der nede i Roma når vi nevner musikken fra filmer som «H2S», «Metti, Una Sera a Cena» og «The Red Tent».

– Det er viktig å inkludere disse stykkene, og jeg skulle ønske jeg kunne ta med flere av dem. Det er et privilegium for meg å kunne spille musikken med et levende orkester, og publikum setter pris på å få et nytt førsteinntrykk av det de har et forhold til gjennom filmene eller CD-en de har hjemme. Det å oppleve musikk live er unikt, derfor balanseres konsertene 50/50 mellom svært kjent materiale og det som for de fleste vil være litt mer ukjent filmmusikk.

Les også: Morricone krevde full frihet – og fikk det

Han misliker sterkt ordet «soundtrack». Til gjengjeld er noen av filmene han har bidratt til blitt en evig del av filmhistorien. Dollar-titlene med Sergio Leone og «Den gode, den onde og den grusomme», «The Mission», «Once Upon A Time In America», «Cinema Paradiso» og selvsagt hans kanskje mest ikoniske verk, «Once Upon A Time In The West». Si navnet Ennio Morricone, og folk begynner å plystre temaet fra «For en neve dollar», legger an steinansiktet til Clint Eastwood og griper til hoften etter et skjefte og en svunnen drøm fra barndommen. Eller de nynner panfløytetemaet fra «Cockeye’s Song» eller luftdirigerer klokkespill, bjeller, gitarer, sopraner og et stort strykeorkester forsterket med ekstra perkusjon og kor, kanskje så stort at det teller 200 hoder. Det er så mange 90-åringen skal dirigere i Telenor Arena mens han lar dem levendegjøre nær tretti av hans viktigste komposisjoner i en turné som har tatt han Europa rundt. Han kommer til Norge for første og uttalt siste gang.

FOTO: MUTHMEDIA

Ennio Morricone har for lengst krysset grensene til populærkulturen. Da undertegnede så han for et par år siden var flere publikummere utkledde som westernhelter, jungelfarere eller mafiaspirer. Hugo Montenegros coverversjon av «The Good, The Bad And The Ugly» fra 1966 nådde 2. plass på amerikanske Billboard Hot 100 og solgte i sin tid 1.3 millioner singler. På en annen sjangerkant har metalfans headbanget til «The Ecstasy of Gold» fra den samme filmen i flere tiår, som en fast og ekstatisk inngangsmarsj på Metallicas konserter. Og cellisten Yo-Yo Mas album med Morricone-tolkninger lå på den amerikanske klassisk-lista i hele to år. Morricones musikk har bygd bruer. han har jobbet med verdens fremste regissører og blitt et Hollywood-ikon uten å noensinne ha sett en amerikansk westernfilm. De italienske derimot, har han satt stempel på, i tillegg til utallige TV-serier, kjærlighetsfilmer, krigsdramaer – et utall klassikere i nær sagt alle sjangre. Selv er han kledelig beskjeden.

Les også: Til Norge for første og siste gang

– Jeg har de samme forpliktelsene og føler det samme ansvaret når jeg skriver musikk til en film i dag, som i begynnelsen av karrieren. Mange investerer veldig mye tid og penger i arbeidet du gjør når du lager filmmusikk, og regissøren er avhengig av at du leverer et godt stykke arbeid, sier han og understreker at absolutt musikalsk frihet er noe han kun forbinder med sine egne frittstående komposisjoner.

– Filmmusikk har den funksjonen at den tjener en annen kunstform, og regissøren har det totale ansvaret for hvordan kunstverket – i dette tilfellet en film – framstår som helhet. Når jeg komponerer for min egen del derimot, kan jeg gjøre akkurat som jeg selv vil, sier Morricone via tolk og gud vet hvor mange assistenter som påser at vi følger spillereglene. Slike som at «maestro» ikke liker uttrykket «spagetti westerns» eller spørsmål om krigen. Man bør heller ikke åpne intervjuet med et spørsmål om den avdøde regissøren og nære vennen Sergio Leone. Det var samarbeidet dem imellom som ga Morricone status som ikke bare stjerne, men superstjerne, og det er skrevet tykke bøker om måten han og Leone jobbet på i westernfilmene. Men Morricone vil på ingen måte kalle Leone en medkomponist.

– Sannheten er at Sergio overhodet ikke var musikalsk. Det som var unikt med han var at han likevel hadde stor forståelse for hvor viktig musikken var for en film og hvordan den var nødt til å fungere. Det gjør han ikke til noe nær en komponist i seg selv, men det gjorde han helt spesiell. Hver gang jeg presenterte han for et stykke musikk som jeg hadde skrevet opp mot de enkelte scenene i filmene hans, kunne han med en gang si om det fulgte hans visjoner, om det var passende eller upassende.

Dagsavisen så og hørte Ennio Morricone da turneen startet i Stockholm for drøyt to år siden, og anmeldte konserten til høyeste karakter. Les om inntrykkene og hva han spilte her: En maestro og hans magi

Artikkelen fortsetter under bildet.

FOTO: MUTHMEDIA

Morricone er generelt opptatt av hva som passer seg og ikke. Han har ikke vært veldig glad i hvordan Quentin Tarantino brukte hans tidligere filmmusikkomposisjoner i brutale filmer som «Kill Bill» og «Inglorious Basterds», men det var likevel Tarantino som 34 år etter hans forrige western, actionkomedien med Bud Spencer som i Norge fikk den klingende tittelen «Vestens hardeste neve», fikk lokket maestro tilbake til sjangeren. Med «The Hateful Eight» og åpningssporet «Stage Coach To Red Rock» – med tubaens nedstigning til helvete i introduksjonen – var han tilbake, fortsatt med tesen om at han bruker popmusikkens virkemidler i visshet om at kompleksiteten i musikken hans smyges inn bakveien.

– Quentin Tarantino innvilget meg frihet på en måte jeg aldri har opplevd før. Han la ikke på noe vis føringer for det jeg skulle gjøre. Det eneste han fortalte meg var at scenen foregikk i et snøkledd landskap, preget av en trykkende stillhet. Det var alt jeg behøvde, sier Morricone om «Stage Coach To Red Rock».

– Hvor mye av komposisjonene dine er ren intuisjon?

– Mye! Men jeg må ha et utgangspunkt. Selv i de tilfellene hvor jeg ikke har sett et eneste ferdig bilde må jeg ha noe materiale. Et manus, en samtale med regissøren. Det handler om å finne et utgangspunkt.

– Fordi musikk slik du skaper den først og fremst handler om bevegelse.

– Nettopp. Det er vanskelig å forklare. Intensjonene og de første ideene jeg får i forbindelse med en film kan jeg kontrollere, men etter det tar friheten overhånd og jeg mister oversikten. Den viktigste jobben jeg gjør når instinktene har ledet det hele over i en annen prosess, er å sortere ideene som oppstår. Det skjer i en tilnærmet meditativ prosess som ender opp med flere ulike løsninger, og da gjelder det å velge den rette til oppdraget, sier han.

– Jeg baserte meg på intuisjonen da jeg lagde musikken til «The Hateful Eight», slik jeg alltid gjør, men denne gangen mer enn noen gang tidligere.

Kanskje skal man ikke nevne krigen, men da den raste var Morricone i full gang med å lære seg det som ble hans hovedinstrument, trompeten, som også faren spilte. Senere skulle han studere under den innflytelsesrike samtidskomponisten og dirigenten Gofreddo Petrassi, et navn Morricone fortsatt formelig roper ut der nede i Roma når han forteller om sine formative år, som blant annet inkluderer «medlemskap» i kollektivet Gruppo di Improvvisazione Nuova Consonanza på 1960- og 70-tallet, der noen av Italias fremste unge komponister skilte lag med tradisjonene. Resultatet ble slik man kan høre i hans mest ekspressive filmmusikkstykker, der ny bruk av teknologi og kunstretninger spilte inn.

– Den eneste personen som vet nøyaktig hva som behøves er komponisten selv. Jeg husker fra en tid i mitt liv da det eksisterte kun 16-spors opptakere, og jeg hadde behov for mye mer enn det. Så jeg bestemte for å koble en 8-spors opptaker til de eksisterende 16, men hadde store utfordringer med å få studioet til å skjønne det og enda større problemer med å få regissøren til å forstå hva jeg ønsket, rett og slett fordi måten jeg arbeidet på var så forut for sin egen tid. Det ga en ny form for merkelig musikk som var vanskeligere å fordøye, men det ble svært vellykket. Så det beste rådet jeg kan gi til dagens komponister er å følge sin egen intuisjon, selv om det bringer dem ut i ukjent landskap.