Stevie Nicks og Lindsay Buckingham fronter dagens Fleetwood Mac, her med en karakteistisk entusiastisk Mick Fleetwood i midten. Det erbare svært få billetter igjen til konserten i Oslo Spektrum20. oktober. FOTO: CHRIS PIZZELLO/NTB SCANPIX

Fleetwood Mac tur-retur Oslo

I går begynte Fleetwood Mac turneen som om en måned tar dem til Norge for første gang. Ei gruppe med en mer forvirrende historie enn noen andre av popmusikkens giganter.

Noen vil forhåpentligvis allerede ha stusset litt over påstanden ovenfor om at Fleetwood Mac kommer til Norge for første gang. Dette er selve poenget med denne saken. Det er besetningen med Lindsay Buckingham og Stevie Nicks som ikke har vært her før. Fleetwood Mac sto på scenen i Oslo flere ganger på slutten av 60-tallet. Noen av de beste TV-opptakene av dem fra denne tida er gjort av NRK. I 1995 spilte de i Oslo Konserthus. Men dette var helt andre band. I dag er det Buckingham/Nicks-utgaven de fleste forbinder med navnet Fleetwood Mac. Selvfølgelig med Christine McVie som sentral tredjepart, men på den nye turneen skal hun bare være med på konsertene i London denne helgen, for å synge «Don’t Stop».

- Jeg vil påstå at Fleetwood Mac er både et rart og unikt band, som har overlevd så lenge med så store forandringer, sa Mick Fleetwood da jeg snakket med ham for 18 år siden. Nå har de holdt på enda lenger, med enda flere forandringer.

 

Gruppenavnet Fleetwood Mac kommer fra trommeslageren Mick Fleetwood og bassisten John McVie, som er de eneste som har vært med i gruppa siden starten. Vi er ikke vant til band som er oppkalt etter den bakre rytmeseksjonen, men dette har ført til at Fleetwood Mac har vært en rekke helt forskjellige grupperinger i årenes løp. Til å begynne med var Fleetwood Mac er rent bluesband. Anført av gitaristene Peter Green, Jeremy Spencer og etter hvert også Danny Kirwan. Debutalbumet begynner med «My Heart Beats Like A Hammer», og sånn høres de ut også. Å se de gamle TV-opptakene fra Oslo er en oppvisning i ungdommelig entusiasme. Gruppa var en umiddelbar sensasjon. Som fort begynte å lage låter med enda bredere appell, selv om singelen «Black Magic Woman» merkelig nok ikke ble en hit i 1968. Men tidlig i 1969 gikk de plutselig helt til topps med den bemerkelsesverdige instrumentalen «Albatross». Som utstråler fred og ro i sinnet, men ikke kunne vært lenger fra virkeligheten. For Peter Green var en plaget mann. Etter «Albatross» laget han «Man Of The World», på disse sidene anerkjent som en av verdens aller, aller fineste sanger. Om å ha alt det går an å ønske seg, uten den ene store kjærligheten. Dette har aldri vært formulert vakrere, eller vondere. Men ikke så vondt at ikke denne singelen også ble en svært stor hit. Fleetwood Mac fikk enda en stor singelhit i 1969 med «Oh Well». Det er altså en populær misforståelse at det første Fleetwood Mac var ei gruppe for spesielt bluesinteresserte. I 1969 hadde de større suksess enn både The Beatles og The Rolling Stones i hjemlandet.

 

Framtida var lys. For Peter Green var den mørk. Han tok for mye LSD. Det sies at han angrep manageren med øks fordi han mente suksessen ga ham for mye penger. I mai 1970 sluttet han i gruppa. - Det var Peter Green som startet Fleet­wood Mac, og jeg var svært heldig som fikk spille sammen med ham. Han er en fantastisk person, fortalte Mick Fleetwood oss. Men han og John McVie har et sterkt overlevelsesinstinkt. Gruppenavnet vil jo uomtvistelig alltid være deres, selv om det først ble foreslått av Peter Green. De fikk med seg Christine Perfect, tidligere sanger i Chicken Shack og kjent fra hitsingelen «I’d Rather Go Blind» i 1969. Og senere enda bedre kjent som Christine McVie etter at hun giftet seg med bassisten. Jeremy Spencer forsvant derimot plutselig for å bli med i en religiøs sekt.

 

Her starter en nesten glemt fase i historien om Fleetwood Mac. Fire år fra 1970 til 1974, der de ga ut seks album. Album som ikke er tilgjengelige i offisielle strømmekanaler, men som ligger i sin helhet på YouTube. Selv om platene er ujevne går det an å lage lange spillelister med utmerkede sanger fra denne tida. Christine McVie ble stadig mer sentral i lyden deres. Amerikaneren Bob Welch kom inn med en ny pop-holdning til innholdet. Og Danny Kirwan fikk til å begynne med et større ansvar som sanger og låtskriver. Kirwan er en undervurdert størrelse i Mac-historien. Det fine albumet «Bare Trees» slutter med hans vidunderlige «Like Dust». Så fikk han sparken etter for mange personlige utskeielser.

Under normale omstendigheter ville dette vært det siste vi hørte til Fleetwood Mac. Besetningen var så utydelig at manageren i en krisesituasjon sendte et band uten originalmedlemmer på turné i USA. Fleetwood og Mac måtte ta affære. De ble kjent med duoen Lindsay Buckingham og Steve Nicks, som hadde et etablert samarbeid, og allerede hadde gitt ut et album sammen. Sammen med Christine McVie ble Fleetwod Mac et kraftsenter for gode nye låter, og dårlige gamle personlige forhold. Denne delen av historien er fortalt før, også på disse sidene i forbindelse med nyutgivelsen av «Rumour» i fjor. Dette albumet ble en så stor suksess at det ikke kunne følges opp. De forsøkte med dobbeltalbumet «Tusk», en imponerende artistisk triumf som ble en nedtur kommersielt («bare» fire millioner solgte, visstnok) at mange mistet interessen. Dessuten tok helt andre retninger i musikken over. Jeg skal innrømme at jeg denne uka innså at jeg nok aldri har hørt albumet «Mirage» fra 1982. Etter åpningslåten må man bare høre resten.

 

Den foreløpig siste gangen Fleetwood Mac spilte i Norge, i 1995, var med den rareste utgaven av gruppa noen gang. Med Dave Mason (Traffic) og Bekka Bramlett (datteren til Delaney and Bonnie) og gitaristen Billy Burnette i front. En besetning som forsvant like fort som den oppsto. At de faktisk ga ut et album også har vært glemt i 18 år. For Fleetwod Mac kom faktisk tilbake på ordentlig. Den store California-utgaven av gruppa er nemlig aldri blitt helt borte. De har gitt ut plater med svært lange mellomrom, turnert litt hver gang, og faktisk blitt et stadig mer legendarisk band i årenes løp. Av alle gamle legendariske rockenavn er det ikke mange som kan skilte med så mange unge beundrere som Fleetwood Mac. På hyllestplata «Just Tell Me That You Want Me» i fjor spilte blant andre Tame Impala, Lykke Li og Haim. De tre søstrene i Øya-favorittene Haim er ofte sammenlignet med Fleetwood Mac. Da tenker man selvfølgelig på California-lyden fra det utsvevende 70-tallet, men Haim gjorde én coverlåt på Øya: «Oh Well». Av Peter Greens Fleetwood Mac. Som på en forunderlig måte fikk hele denne lange og forvirrende historien til å henge sammen, tross alt. Mange av oss som er store tilhengere av Fleetwood Mack har enda mye å ta igjen i historien deres.

 

Det hører med til denne historien at Mick Fleetwood bodde flere år på Kolsås i barndommen, da faren hans jobbet i NATO. - Det har vært en helvetes lang reise. men den har aldri vært kjedelig, sa han i 1995. Det er på tide at han kommer tilbake.

geir.rakvaag@dagsavisen.no