Farvel til New Musical Express

Vi skal ikke overdrive sorgreaksjonen. De siste tre årene har NME vært gratisavis, og lite synlig på våre trakter. Men det begynner også å nærme seg 30 år siden avisen var en dominerende faktor utenfor hjemlandet. For mange markerer dette likevel slutten på en æra i musikkjournalistikken.

Selv var jeg 12 år første gang jeg kjøpte New Musical Express. Engelskopplæringen på skolen startet senere den gangen, så jeg måtte lære språket selv, og forsto ord som «charts», «review» og «release» før jeg visste hva «breakfast», «dinner» og «supper» betydde. Siden har jeg skrevet mange og lange artikler om musikk selv, men tror ikke noen av dem har overgått å få på trykk én setning i leserbrevspalten i New Musical Express i 1976.

New Musical Express var i mange år etter starten i 1952 en overfladisk kronikør av populærmusikk som showbiz. De introduserte Storbritannias første hitlister som var basert på platesalg i stedet for noteark. Etablerte engelske institusjoner som Vera Lynn, Acker Bilk og Tommy Steele dominerte spaltene.

60-tallet førte med seg et stort oppsving i interessen for det vi i dag kaller rock og pop. NME fikk større betydning, og deres påvirkningskraft kan leses ut fra deres årlige «kåringskonserter»på Wembley Empire Pool: I mai 1966 spilte The Beatles, The Rolling Stones, The Small Faces, The Who, The Yardbirds, The Walker Brothers, Spencer Davies Group, Dusty Springfield, Herman’s Hermits, Cliff Richard og Roy Orbison på én og samme kveld for avisen.

Mot slutten av 60-tallet skrev NME fortsatt om Engelbert Humperdinck og Tom Jones side om side med Led Zeppelin og Jethro Tull. Anmeldelser kunne gjerne være redusert til «The Stones have come up with a real smasher this time». I 1970 fikk redaksjonen beskjed fra eierne om å finne på noe nytt.

Musikkjournalistikken slik vi kjenner den i dag ble formet av NME i årene som fulgte, etter en usedvanlig vellykket omlegging av profilen. Mens rocken i seg selv midt på 70-tallet begynte å bli forutsigbar og kjedelig var det mer interessant å lese om musikken enn å høre på den. NME forutså punkrocken, fikk enda ny storhetstid etterpå, men på 80-tallet begynte innflytelsen å tape seg da avisen satte inn støtet mot svart soul og hip hop litt for tidlig. Samtidig eksperimenterte avisen med utvidet stoffområde, de skrev om politikk, samfunnsliv og media og hadde statsministerkandidaten Neil Kinnock på forsida to ganger. Margaret Thatcher ble likevel sittende ved makten.

Britpopen ga et midlertidig oppsving i 90-årene, men etterpå ble det bare for mange «briljante» nye band vi aldri har hørt fra siden, eller hørte i det hele tatt. Slik forsvant NME fra oppmerksomheten i det nye århundret. Men for noen av oss blir det aldri glemt. Og på internett lever nme.com videre, i en litt annen stil.