Et hår bedre enn de andre

«Hair» var pasifistisk, seksuelt frigjort, fordomsfri i forhold hudfarge, utfordrende rundt rusmidler, kritisk til miljøgifter. Ingenting av dette er blitt mindre aktuelt i løpet av de 50 årene som er gått siden forestillingen tok Broadway med storm, og siden gikk verden rundt som en farsott. Når «Hair» nå kommer opp igjen på Oslo Nye Teater kan showet fortsatt gi mange en følelse av evig ungdom. Selv om dette med håret kanskje vil være et ømt punkt for noen etter alle disse årene.

«Hair» ble presentert som en «American Tribal Love-Rock Musical». Dette var hippiebevegelsen som en egen stamme i befolkningen. Love og rock var ord som ga god resonans mot slutten av 60-tallet. Og amerikansk? Veldig! Vietnamkrigen er bakteppet for handlingen, med en streiting som på vei til tjeneste møter en forsamling annerledes tenkende ungdommer. En fargerik og sangglad gjeng som ikke bryr seg veldig om hvordan de kler seg generelt, og ser ut på håret spesielt. Vel, det brydde selvfølgelig hippiene også seg veldig om, men det skulle ikke fortone seg sånn for utenforstående.

Milos Forman lagde filmversjonen av «Hair» i 1979.

«Hair» henvendte seg ikke til den ordentlige motkulturen. Dette var en musikal for et bredt publikum. Med en rekke referanser til samtidige radikale tendenser, men menneskene forestillingen handlet om var ikke veldig interessert i denne formen for underholdning. De hørte på helt andre typer musikk. «Hair» var formmessig lite tidsriktig i forhold den psykedeliske tidsalderen. Filmversjonen til Milos Forman kom i 1979, i etterdønningen av to sentrale musikkrevolusjoner med disco og punkrock, men beholdt fortsatt den gamle formen. «Hair» spilles fortsatt uten moderne virkemidler. Ånden fra 60-tallet er tydeligvis god nok i seg selv.

«Hair» er skrevet av James Rado og Jerome Ragni, med musikk av Galt McDermott. Komponisten ble hentet inn utenfor teatermiljøet, han likte best jazz og rock, noe som kan ha gitt musikken en mer aktuell dimensjon enn andre musikaler. Fire av låtene fra «Hair» ble kvalifiserte hitsingler i versjoner fra andre artister: «Aquarius/Let The Sun Shine in» med Fifth Dimension gikk helt til topps på den amerikanske hitlista. «Hair» med Cowsills ble nr. 2, «Good Morning Starshine» med Oliver nådde 3. plass og «Easy to Be Hard» med Three Dog Night endte som nr. 4. I Storbritannia fikk Nina Simone en stor hit med «Ain’t Got No I Got Life». I tillegg til disse ble «Frank Mills» en mye spilt sang, framført av en lang rekke artister i årens løp, fra Sandie Shaw til The Lemonheads.

Nina Simone fikk en av sine største hits med «Ain’t Got No/I Got Life» fra «Hair». Foto: NTB scanpix

Disse sangene alene gjør «Hair» til den beste musikalen som er laget i pop/rock-alderen. For å kvalifisere som ordentlige hitsingler trengte sangene likevel kreative artister og plateprodusenter som kunne ta dem ut av teatersalen, inn på hitlistene. Det beste eksempelet er Nina Simones «Ain’t Got No I Got Life», som ikke er tatt ut i sitt fulle potensial i forestillingen, fordi den kommer i flere små bruddstykker. Her er den satt sammen til en ordentlig sang, som høres ut som et manifest, helt i Nina Simones tradisjon: Hun begynner med oppramsingen av alt hun ikke har, hjem, sko, penger, klasse, klær, parfyme, mann, gud, men derimot: «I’ve got life/I’ve got my freedom/And I’m going to keep it». Og så har hun håret sitt, selvfølgelig.

Min favoritt av alle disse sangene er likevel «Good Morning Starshine» i den nevnte versjonen med Oliver, en av de mest oppløftende, gladeste og optimistiske sanger jeg kan tenke meg, som kan redde omtrent hvilken som helst dag hvis den blir spilt på radio. Alle sammen nå: «Tooby ooby walla/Nooby abba nabba/Early morning singing song». Bedre kan det knapt sies.

«Hair» ble svært populær i sin samtid. Men ikke hos alle. I 1971 ble en bombe kastet mot inngangen til et teater i Cleveland der stykket ble spilt. «Hair» har vært satt opp i Norge en rekke ganger, først på Den Nasjonale Scene i Bergen i 1970, der det ble møtt med demonstrasjoner på premieredagen. «Norges moderscene stiller seg til tjeneste for moralsk forfall», mente biskop Per Juvkam. Det er uklart om han hadde sett stykket. Det var sterke reaksjoner på en mye omtalt nakenscene, ikke minst fordi scenen var så dunkelt belyst at det knapt gikk an å se om skuespillerne virkelig var helt nakne. For dem som er spesielt opptatt av sånt kan vi opplyse om at nakenheten er beholdt i den nye oppsetningen i Oslo. I tillegg er sangene i «Hair» fortsatt gode nok i seg selv.