Nye takter

En ruvende stemme

Livet til Gil Scott-Heron er blitt musikkteater i Norge. Det skulle bare mangle for mannen som ga svart musikk en ny politisk dimensjon, og på sin egen måte kom rap-kulturen mange år i forkjøpet.

Av: Geir Rakvaag

Diskusjoner om hvem som var den første rapperen er like vanskelige som å snakke om hvem som fant opp rock’n’roll. Det handler om en lang evolusjonsteori. Men det er likevel klart at Gil Scott-Herons myndig deklamerte poesi åpnet nye muligheter i populærmusikken. Selv om det skulle ta mange år før det slo ut i mer eller mindre vakre språkblomster fra en ny generasjon artister.

9. oktober har Nordic Black Theatre premiere på forestillingen «Pieces Of A Man» – oppkalt etter Gil Scott-Herons andre album, fra 1971. Dette åpner med «The Revolution Will Not Be Televised», der Scott-Heron maner til kamp mot en virkelighet som er stadig sterkere styrt av reklamefinansierte massemedier. Det går an å hevde at budskapet har beholdt sin aktualitet, selv om det har gått 47 år siden verden først fikk høre Gil Scott-Heron, og det aller meste siden er blitt vist på TV.

Saken fortsetter under bildet. 

Cliff Moustache og James Nemor Harden har skrevet det nye stykket om Gil Scott-Heron for Nordic black Theatre. Harden har hovedrollen, Moustache regi. FOTO: MIMSY MØLLER

Cliff Moustache og Jason Nemor Harden har skrevet det nye stykket om Gil Scott-Heron for Nordic Black Theatre. Harden har hovedrollen, Moustache regi. Foto: Mimsy Møller

«Pieces Of A Man» er et nytt innslag i Nordic Black Theatres hyllester av forgrunnsfigurer i svart kulturhistorie. Tidligere forestillinger har presentert Bob Marley, Nina Simone, Paul Robeson og Muhammed Ali. Jason Nemor Harden har portrettert de to sistnevnte på scenen, og har også rollen som Gil Scott-Heron.

Les også: Kim Larsen var en av Skandinavias aller største artister (DA+)

Gil Scott-Heron hadde allerede i 1970 gitt ut albumet «Small Talk at 125th and Lenox» i 1970, med eksplisitt politisk poesi, bare akkompagnert av to perkusjonister. Her hører vi godt hvorfor han regnes som en gudfar for senere amerikanske rappere. For eksempel i hans «feiring» av månelandingen med «Whitey On The Moon», om hvordan livet arter seg for ham selv, og hans nærmeste som er igjen i fattigdom nede på jorda. Ikke direkte kommersielt, men det spørs om det ikke er herfra The Police fikk ideen til «Walking On The Moon» – utførelsen altså, ikke innholdet. Det skal også sies at albumet inneholder den utrivelig homofobiske «The Subject Was Faggots», som knapt nok kan tilgis som et uopplyst tidsbilde.

Gil Scott-Heron er lyden av svarte menneskers historie, men også om allmenne tilstander. Tittelsangen på «Pieces Of A Man», handler om å koste opp rester av et puslespill, biter av et menneske, og fortsetter med å se far i huset gå i stykker etter å ha fått et oppsigelsesbrev i posten. Budskapet på albumet er tungt, men musikken er lett nok. Produsenten Bob Thile hadde i mange år hadde drevet det innflytelsesrike jazzselskapet Impulse. Her er delikat, funky souljazz, akkompagnert av notabiliteter som Hubert Laws på fløyte, Ron Carter på bass og Bernhard Purdie på trommer. I tillegg til pianist Brian Jackson, som var Scott-Herons trofaste våpendrager gjennom mesteparten av 70-tallet.

Dette kunne satt «Pieces Of A Man» i samme klasse som Marvin Gayes «What’s Going on», som kom ut omtrent samtidig i 1971. Begge hadde til og med en sang kalt «Save The Children». Men det må sies om godeste Gaye, hans protestsanger var ikke så eksplisitte at de vakte anstøt i befolkningen. Gil Scott-Heron var langt vanskeligere å få solgt. Og det skal sies om godeste Scott-Heron, at han hadde en ruvende, uttrykksfull stemme, men når han sang traff han ikke tonene så rent som man kunne ønske fra en potensiell soulhelt.

Les også: King Crimson: «Nesten verdens største kulthelter» (DA+)

Gil Scott-Heron ble for det meste for sterk kost for å spilles på radio, å komme på TV. «The Bottle» hadde det meste som skulle til for å bli en stor soulhit fra 70-tallet, bortsett fra at teksten om å henfalle til flaska ikke passet inn i det alminnelige underholdningslivet. Det siste verset skulle dessverre også vise seg å være profetisk for hans egen del.

Gil Scott-Heron var gjennom hele sin karriere opptatt av å tale om nasjonens tilstand. Som «H20Gate Blues», bare sett inn «Water» i stedet for «H20» i den tittelen der. Richard Nixon måte gå av tre måneder senere. Senere gikk han til angrep på Ronald Reagan i «B Movie», der han raljerer med Reagans skuespillerbakgrunn, og sammenligner hele Amerika med en dårlig film. Reagan ble imidlertid sittende en god stund til.

Det var under Reagan Gil Scott-Heron kom til Oslo, for en konsert på Sardine’s i 1986.

Saken fortsetter under bildet. 

Gil Scott-Heron på Sardine’s i Oslo i 1986. FOTO: HELLIK RÅEN

Gil Scott-Heron på Sardine's i Oslo i 1986. Foto: Hellik Råen

I et intervju med Nye Takters Kjetil Rolness fortalte han om sin misjon.

– Jo mer folk lærer, jo nærmere er de friheten, mente Scott-Heron. Rolness lurte på hva folk har lært når de gjenvalgte Reagan.

– Folk vet mer om det meste nå enn noen gang. Informasjonstilgangen er større. Forstår ikke folk betyr det at vi som er mediefolk har mislykkes. Da får vi bare jobbe hardere. Vi må gjøre informasjonen mer underholdende, mer attraktiv, sa artisten, og fortsatte:

– Jeg føler meg knyttet til alle som prøver å bedre folks muligheter for å styre sine egne liv. Enten han er artist eller ei. Han kan være politiker, journalist, beatnick eller brannmann for den saks skyld. Hans jobb er å redde liv, min er å prøve å redde liv.

Albumet «From South Africa To South Carolina» fra 1975 åpnet med «Johannesburg», som konfronterte apartheid på et tidspunkt da dette ikke var vanlig. Det var helt på sin plass at Gil Scott-Heron ble med på Little Stevens store protestaksjon «Sun City» i 1985. Her bidro han med låten «Let Me Se Your ID», sammen med Miles Davis, Grandmaster Melle Mel, Kurtis Blow og Fat Boys.

Da Gil Scott Heron døde ble han omtalt som en foregangsmann av rappere fra Public Enemys Chuck D til Eminem. Scott-Heron syntes anerkjennelsen fra en ny generasjon rappere var smigrende, men hadde sine alvorsord til sine etterkommerne,

I «Message To The Messenger» fra 1994, at det alminnelige skrytet, med eksplisitt språkbruk, om vold, våpen, damer og dop bare kom til å virke mot sin hensikt i svarte menneskers politiske kamp.

Saken fortsetter under bildet.

Gil Scott-Heron da han kom tilbake i 2010. FOTO: XL

Gil Scott-Heron da han kom tilbake i 2010. Foto: XL

Gil Scott-Heron var i ferd med å bli fortapt i historiebøkene, som en av de mest undervurderte svarte vokalistene fra 70-tallet. Hans egne revolusjoner slo også feil. Han fikk tunge rusproblemer, og i det nye århundret gikk han inn og ut av fengsel etter forskjellige narkotikadommer. Etter den siste løslatelsen fikk han en ny sjanse av en entusiastisk platedirektør, XLs Richard Russell, som hentet Scott-Heron fram fra glemselen. På albumet «I’m New Here» lot han rett og slett artisten skildre sine erfaringer, sammen med noen velvalgte coverlåter. Livet hans passerer i revy mellom versjoner av Robert Johnsons «Me And The Devil», Bobby «Blue» Bland og Brook Bentons «I’ll Take Care Of You» og tittelsangen «I’m New Here» av Bill Callahan og Smog.

Les også: Eminem kommer med den største konserten som har vært i landet (DA+)

Midtpunktet på plata er likevel Scott Herons egen «New York Is Killing Me», fortalt til håndklapping og bassdrønn. Ikke akkurat underholdning, men et inntrengende hørespill. «I’m New Here» kunne vært et oppsving for Gil Scott-Heron. Men så døde han virkelig i New York, ett år etter at albumet hadde kommet ut, av komplikasjoner etter et liv som hadde vært like vanskelig som det han ofte beskrev i låtene sine.

Uka etter at Gil Scott-Heron døde hyllet Rumer ham med en nydelig versjon av «Lady Day And John Coltrane» på Norwegian Wood, som vi utnevnte til et høydepunkt på hele festivalen. Hele det siste albumet ble remikset av Jamie xx som «We’re New Here», og den nye utgaven av «I’ll Take Care Of You», ble igjen brukt i Drake og Rihannas «Take Care». Gil Scott-Herons innflytelse kommer til å vare lenge.

Mer fra: Nye takter