Nye takter

«En ny generasjon arver nå hiphopens pionerer»

Tre av rappens fremste foregangsgrupper er på vei til Norge sammen, for å feire jubileene til tre av hiphopens mest klassiske album. Dagsavisens Geir Rakvaag ser tilbake på hva de har oppnådd.

30 år og enda litt til er gått siden Public Enemy ga ut «It Takes A Nation Of Millions To Hold Us Back». Kort etter kom De La Soul med «3 Feet High And Rising». Wu-Tang Clan feirer 25-årsjubileet for «Enter The Wu-Tang – The 36 Chambers», etter 26 år.

Saken fortsetter under bildet

###

At to av tre grupper kommer for sent for sine egne jubileer er vel bare i kulturens rette ånd, og de som venter på noe godt venter vel ikke forgjeves. Bortsatt fra på Wu-Tang Clan da, som ikke alltid har kjent sin egen besøkelsestid. Forhåpentligvis er alle på plass for sin felles «Gods Of Rap»-konsert i Oslo Spektrum 23. mai.

Saken fortsetter under bildet

Public Enemy i sin første storhetstid.

Public Enemy i sin første storhetstid. Foto: Universal Music

«Skeptikere setter fortsatt ut rykter om rapmusikkens sterkt overdrevne død, og Public Enemy svarer med den mest provokative og stimulerende plata denne nisjen i popmusikken har hatt å by på. De fortsetter linja fra sitt litt oppskrytte «Yo Bum Rush The Show» fra i fjor, men det som da ikke var mer enn noe «interessante» samfunnsbetraktninger fra dagens svarte USA har i år blitt utviklet til en lyd som får jorda til å skjelve», skrev jeg i anmeldelsen av «It Takes A Nation Of Millions To Hold Us Back» den varme sommeren 1988.

Public Enemy hadde vært i Oslo året før de ble musikkverdenens nye sensasjon med sitt andre album. Da var de oppvarmingsgruppe for LL Cool J, og jeg valgte å intervjue ham denne formiddagen, ikke Public Enemy som ville være et mer framtidsrettet valg. – Om ikke lenge kommer det til å være 25 superstjerner innen rap, sa LL Cool J, litt mer framtidsrettet selv. I dag er han ikke så sentral selv lenger, men har var programleder for Grammy-showet i fem år, for liksom å understreke hvor stor denne subkulturen skulle bli. Eller «nisjen» som jeg altså kalte den, neste gang Public Enemy var tilbake med et nytt album

Nye Takters anmelder Kjetil Rolness var ikke overdrevet imponert av liveshowet til Public Enemy på Rockefeller den samme kvelden. «Public Enemy understreket sin militant-politiske agitasjon med to helsvarte geriljasoldater i stram giv akt oppå hver sin kasse- bevæpnet med maskinpistol! Slik skaper man hygge i salen. Når gruppas to rappere gjøglet, flirte og innimellom preiket om «peace», ble resultatet et ekstremt tilfelle av dobbeltkommunikasjon», mente Rolness.

Les også: «The Rolling Stones minner oss om hvor overflødig samleplater er blitt. Det er nesten ironisk» (DA+)

Tekstmessig var også Public Enemy et hakk sterkere i 1988 enn den første gangen: «Titler som «Mind Terrorist», «Louder Than A Bomb», og «Rebel Without a Pause» er den ene sida av Public Enemy, med hard politikk og CIA/FBI-paranoia. Linjer som «bass how low can you go» og «bring the noise» er den andre siden, som tar dem dypere inn i lydjungelen. Public Enemy byr på mye lyd, de har mange ord de skal ha ut, og de holder på en hel time denne gangen. Det oppsiktsvekkende er at det aldri blir kjedelig, derimot snakker vi kanskje om det nærmeste rapping noen gang kommer spenningen og provokasjonene til Sex Pistols. God save the noise», sto det til slutt i omtalen.

Året etter kom trioen De la Soul med en helt annen side av hip hop-kulturen. De la Soul var et oppkomme av friske ideer, både tekstlig og musikalsk. Rapperne lekte seg med ironisk selrespekt, produsenten Prince Paul overgikk seg selv med smarte påfunn.

Saken fortsetter under bildet

De La Soul da de ga ut sitt første album i 1989. FOTO: TOMMY BOY

De La Soul da de ga ut sitt første album i 1989. FOTO: TOMMY BOY

«De la Soul er det aller hippeste innen rapping akkurat nå, ikke akkurat for det de sier, men for deres usannsynlig effektive blanding av lyd. Dette er hippie hop, sjarmerende, morsomt og tøft samtidig, Du sitter igjen med et smil og en forsikring om at dette er «the daisy age», tusenfrydenes tidsalder, du vet ikke helt hva det innebærer, men det låter bra nok. Her kombineres uskyldighet og frekkhet, eller som det sies på omslaget: «inneholder ikke eksplisitte tekster, men det er en pirrende tanke». De La Soul er humorens triumf, med selvironi i en ellers selvopptatt bransje», mente jeg i anmeldelsen i Nye Takter.

Det jeg kalte «effektiv blanding av lyd», etter hvert kjent som sampling, fikk konsekvenser for hele industrien. 60-tallsheltene The Turtles saksøkte De La Soul for bruken av elementer fra deres innspilling av «You Showed Me» i låten «Transmitting Live From Mars». Turtles-lederen Mark Volman og Howard Kaylan krevde rundt ti millioner kroner i erstatning. Partene inngikk et forlik, men etterpå ble det slutt på den hemningsløse samplingsfesten i hiphop.

De La Soul brukte to år på å komme tilbake med «De La Soul is Dead», fordi de måtte fjerne uklarerte elementer, og bygge lydsporene opp på nytt. Fortsatt var albumet friskt nok til at det ikke levde opp til tittelen. De La Soul har fortsatt å gi ut nye album med ujevne mellomrom, og har vært livlige gjesteartister på flere turneer med både Damon Albarn og hans gruppe Gorillaz.

«Inspirert av syke kung fu-filmer og muslimsk matte-mystikk kom ni mer eller mindre kriminelle rappere fra Staten Island, New York og snudde opp ned på 90-tallets hipp hop. Rap på sitt mest voldelige, grove og uimotståelige», sto det da Dagsavisen kåret «Enter The Wu-Tang (36 Chambers)» til en av 90-tallets beste plater. Med et svært sparsommelig lydbilde, og desto mer innholdsrikt verbalt innhold. Selv om det må sies at holdningene i mange av låtene ikke akkurat bidro til å gjøre verden til et bedre sted.

Saken fortsetter under bildet

Klassiske hip hop-album: «It Takes A Nation Of Millions To Hold Us Back» med Public Enemy, «3 Feet High And Rising» med De La Soul og «Enter The Wu-Tang (36 Chambers)» med Wu-Tang Clan.

Klassiske hip hop-album: «It Takes A Nation Of Millions To Hold Us Back» med Public Enemy, «3 Feet High And Rising» med De La Soul og «Enter The Wu-Tang (36 Chambers)» med Wu-Tang Clan.

RZA og hans to fettere GZA og Ol’ Dirty Bastard samlet Wu-Tang-klanen etter å ha vært gjennom både mislykkede framstøt på rapmarkedet (RZA og GZA) og trøbbel med loven (hele gjengen). Wu Tang-mytologien tok de fra «Shaolin»-filmene de pleide dra og se sammen: Shaolin er et kloster der munker studerer kampsport og buddhisme, Wu Tang er deres berømte, dødelige sverd. Sentralt i Wu Tang-mytologien sto de religiøse tesene til det heller besynderlige trossamfunnet Five Percent Nation of Islam, en utbrytergruppe fra Nation Of Islam.

Wu-Tang Clan ble et av verdens mest framstående varemerker innenfor popkulturen på 90-tallet. Gruppa som ble berømt for sitt godt organiserte pr-maskineri var derimot en beryktet sammensetning i turnésammenheng. «Eksperter i organisasjonsteori ser fram til neste lørdag, da hip hop-kollektivet Wu-Tang Clan skal opptre på Kalvøya og i Roskilde på en og samme kveld», skrev vi i en notis her i avisa i 1997.

I Norge var Wu-Tang Clan lenge mest kjent nettopp fordi de aldri kom til Kalvøya denne lørdagen. Angivelig fordi de hadde begynt å slåss seg imellom på flyplassen flør avreisen fra USA. David Bowie var hovedattraksjonen på Kalvøya denne dagen, og det var nok bare et lite mindretall som merket at noe hadde skjedd. Det var en større begivenhet at deler av gruppa faktisk innfant seg for en konsert på Frogner Stadion i 2008.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Plassen tillater oss ikke å gå i detaljer om medlemmene i Wu-Tang Clans liv – og død. Gruppa opphørte å eksistere i sin opprinnelige form da Ol’ Dirty Bastard tok farvel med verden i et platestudio i november 2004. Etter noen år som popmusikkens mest etterlyste mann, en mann som gikk fram og tilbake mellom avvenningsklinikker og fengsel. I juli 2004 sto hele gjengen sammen på scenen i San Francisco for siste gang. «Et stort øyeblikk i logistikkens historie», sto det her i avisa i anmeldelsen av plata fra konserten.

Det er aldri godt å si hvem som stiller opp på en Wu-Tang konsert, men både RZA, GZA, Raekwon og Ghostface Killah er observert i utenlandske rapporter fra turneen. Method Man ser ikke ut til å være til stede, mens Ol’ Dirty Bastard er representert av sin sønn, som kaller seg Young Dirty Bastard. En ny generasjon arver nå hiphopens pionerer.

Mer fra Dagsavisen