Kultur

En mann for alle tider

Neil Youngs «Homegrown» legger de siste bitene til puslespillet rundt de største årene i hans alltid store karriere.

Album som ble påbegynt, nesten laget ferdig, men aldri kom ut har sin egen avdeling i platehistorien. «Smile» med Beach Boys er et tidlig eksempel fra 1966, Bob Dylans «Basement Tapes» ble spilt inn i 1967, men ventet i åtte år på å komme ut. «Get Back» med The Beatles kvalifiserer også til å være med i denne kategorien, selv om det bare lå skrinlagt i et år før det kom ut som «Let It Be» i 1970. Vi har vært gjennom flere andre på disse sidene i nyere tid, David Bowies «The Gouster», Marvin Gayes «You’re The Man» og Neil Youngs egen «Hitchiker», spilt inn i 1976, gikk ut i 2017. Vi kunne skrevet en bok om alle de uutgitte albumene til Prince, om det hadde vært tid nok i verden til å sette seg inn i sakene. Og hvor er James Brown-albumet med Sly’n’Robbie?

Neil Young har altså flere slike album, i tillegg til en katalog av enkeltsanger som aldri er gitt ut. Som Lars Lillo-Stenberg så fint minnet oss om da hans framførte sin versjon av «Sad Movies» på sin «Big Dipper»-session sist søndag.

Les også: «Rough And Rowdy Ways» er Bob Dylan på sitt beste

Neil Young i 2020, alltid med både noe nytt og noe gammelt å by på.
Foto: D. H. Lovelife

Neil Young i 2020, alltid med både noe nytt og noe gammelt å by på. Foto: D. H. Lovelife

«Homegrown» er det mest sagnomsuste av albumene han opprinnelig forkastet. Han kaller det selv for en bru mellom «Harvest» og «Comes A Time», og antyder derved hvor landet ligger. Og landet er selvfølgelig countryrocken i sin videste forstand, som alltid har gitt denne mannen sitt aller største publikum, en appell til store masser som synes at for lange skurrende gitarsoloer blir for sært, og vil ha det mer trivelig.

«Homegrown» ble spilt inn fra juni 1974 til januar 1975 Dette er en særdeles aktiv, men også vanskelig periode i hans karriere. Jeg minner gjerne igjen om hvorfor. Dette kan være litt innfløkt, jeg anbefaler nykommere til denne historien å gjøre egne notater om kronologien, eventuelt understrekinger av årstallene.

Neil Young,KUL Anm Musikk B:«Homegrown»
KUL Anm Musikk C:Reprise

Neil Young,KUL Anm Musikk B:«Homegrown» KUL Anm Musikk C:Reprise

Etter at hans publikum sakte, men sikkert hadde blitt større etter fire år som soloartist fikk Neil Young et formidabelt gjennombrudd med «Harvest» i 1972. Nå kunne han ha fortsatt i den samme tralten i årene som fulgte, men vi skulle fort finne ut at Neil Young er noe for seg selv. Oppfølgeren til «Harvest» ble «Time Fades Away». En konsertinnspilling med sangeren helt alene i et sett ganske innadvendte sanger. Tatt opp på «Harvest»-turneen, der han startet alle konsertene slik, før han spilte de kjente og kjære «Harvest»-sangene med gruppa Stray Gators. «Time Fades Away» var et mellomspill før han kom med en «ny» «Harvest»», håpet de fleste. Ikke minst plateselskapet Reprise.

Les også: Alle verdens ledende DJ-er spilte der. Karrierer ble født og døde der. 

På denne tida var Neil Young sterkt preget av bortgangen til hans venn og Crazy Horse-gitarist Danny Whitten, som døde av en overdose i 1972. Young begynte å spille inn «Tonight’s The Night», et album fullt av dystre sanger om hvordan han opplevde dette tapet. Plateselskapet var særdeles skeptisk, og ville ikke gi det ut. Neil Young begynte å spille inn albumet «On The Beach» i stedet. Enda en samling grublende sanger, og bare litt mer publikumsvennlig. Mange av hans blodfans regner likevel disse platene som høydepunkter i karrieren. «Time Fades Away», «Tonight’s The Night» og «On The Beach» er senere omtalt som «the ditch»-trilogien, Neil Youngs eget grøftetildragelsesmysterium.

Det er etter alt dette Neil Young spiller inn «Homegrown». En samling sanger som for det meste høres omgjengelige ut på overflaten, men som innholdsmessig igjen var en prøvelse, eller en renselse for ham selv. Han beskriver innholdet som en beskrivelse av nedturen etter at forholdet til skuespilleren Carrie Snodgress tok slutt. «Knust hjerte», «skaden hadde skjedd» er uttrykkene han bruker om dette nå, i presentasjonen av den nye utgivelsen.

Neil Young orket ikke å høre på disse sangene selv etter at de var spilt inn. Han måtte videre i livet, og stuet dem bort. Nå har han innsett at han burde delt dem med publikum, der og da. Men i 1975 ga han til slutt ut den allerede omtalte «Tonight’s The Night» i stedet, som om sangene der var der var så mye mer oppstemte. Men han kom seg i hvert fall videre.

Les også: Erlend Ropstad tok gjenåpningen av landet et skritt videre

«Homegrown» har 12 sanger. Sju av dem er aldri gitt ut før. Albumet åpner med «Separate Ways», en langsom, dvelende sang som minner oss om situasjonen Young sto i: «As we go our separate ways/Lookin’ for better days/Sharin’ our little boy/Who grew from joy back then». En steelgitar understreker ensomheten. Andre sanger er ikke like opplagt preget av omstendighetene. Tittellåten er en oppstemt rockelåt om ting som spretter opp av jorda i de rette omgivelsene.

Albumet har et par sanger som viser Neil Young på sitt fineste og mest følsomme: Først og fremst de stillferdige visene «Little Wing» (ikke Hendrix-låten) og «White Line». Her er også «Love Is A Rose», en omarbeiding av «Dance Dance Dance» som han hadde gitt til det fantastiske første albumet til Crazy Horse i 1971. Her altså i en langt mer melankolsk utgave. Albumet slutter med «Star Of Betlehem», en duett med Emmylou Harris som senere kom på albumet «American Stars N’Bars».

Hadde dette tilfredsstilt Markedet? Kanskje i en litt mer velprodusert utgave. Noen sanger ville helt sikkert blitt større Young-favoritter enn de er, hvis de hadde kommet ut i sin rette kontekst, og ikke bare blitt brukt til å fylle ut andre plater i årene som fulgte. Men så er her også et par eksentriske innslag som ikke hadde blitt forstått i stor stil: Det mest spesielle er monologen «Florida», bare akkompagnert av klangen av våt finger over et vinglass. En bisarr fortelling som mystisk nok ble trykt på utbrettcoveret til «Tonight’s The Night». Etter 47 år skjønner vi hva dette var.

I et tempo som knapt nok er til å forstå hadde Neil Young oppe i alt dette vært på en stor stadionturné med Crosby, Stills og Nash. Han hadde allerede begynt å spille inn «Zuma». Et album som når det kom ut mot slutten av 1975 satte ham tilbake på sporet mot å bli en evig stor og høyt elsket artist. «Zuma» var også det første møtet med det skulle bli den mest monumentalt elektriske Crazy Horse-lyden. Det skulle ikke forundre meg om vi kan komme tilbake til dette en annen gang.

Les også: Nils Bech: «Foolish Heart»: Storslått om sorg og savn

Mer fra: Kultur