En kunstner for sin tid

Hvis noen nå nevner «Blue» med Joni Mitchell? «After The Goldrush» med Neil Young? Eller det første albumet til The Eagles, hva er det første dere tenker på? I mikrosekundet før vi rekker å komme på noen av sangene er det plateomslagene vi husker. Disse, og mange andre, var laget av Gary Burden, som døde forrige helg. 84 år gammel.

Omvendt, når vi ser disse platecoverne trenger vi egentlig verken platespiller eller strømmetjenester – mange av disse har vi lagret i hjernen, og trenger bare å se designet til Gary Burden for å høre dem for oss. «Blue», albumet som er så blått som det går an, både inni og utenpå, nesten som vi også må stille spørsmål om hva som kom først, sangene eller designet? Eller David Crosbys «If I Could only remember My Name», der musikken er et speilbilde av solnedgangen vi ser.

Gary Burden skulle egentlig bli arkitekt da han tegnet et hus for Cass Elliott, og samtidig ble spurt om å lage omslaget til det siste albumet til Mamas And The Papas. Derfra skulle det komme til å gå slag i slag. Burden er først og fremst knyttet til det sagnomsuste Laurel Canyon-miljøet i Los Angeles, med de fleste sentrale sangerne og låtskrivende fra denne tida. Han jobbet gjerne sammen med fotografen Henry Diltz.

Mange av disse omslagene hadde en egen tekstur som ikke var vanlig. Å ta og føle på «Deja Vu» med Crosby, Stills, Nash And Young, det var en opplevelse som det er verdt å ta vare på. Allerede det første albumet til Crosby, Stills & Nash kom i et utbrettcover med ekstra tykk og god papp. Det var ikke så lett å få lov til sånt. Til å begynne med ville ikke plateselskapet være med på dette. Jerry Wexler fra Atlantic skal ha fortalt Burden at de like kunne legge ei god plate i en papirpose, og få den til å selge likevel. Men Burden fikk viljen sin, og på mange av albumene som fulgte var omslagspappen betydelig forbedret i forhold til gammel standard. Når han sier det, «Blue» hadde den samme fysiske følelsen som «Deja Vu», kanskje flere av de andre også, men dette var ikke ei tid da vi kunne eie alt som var av musikk.

«Gary Burden ga oss et eksepsjonelt og varig bidrag til utformingen av plateomslag, og kommer til å bli savnet», står det nå på nettstedet til The Eagles. Han lagde omslagene til de fire første albumene deres. Spesielt «Desperado», kan vi vel si. For en dag dette må ha vært, å samle dem sammen the usual suspects, ikke bare The Eagles, men Jackson Browne, J.D. Souther, produsenten Glyn Johns og andre venner og kjente, kle The Eagles ut som lovløse fra det ville vesten, resten som lovens lange arm, leke seg på et filmsett en hel dag, og se hva det ble til. På bildet på baksida, der sheriffens menn har overmannet desperadoene, er det Burden selv som står ytterst til venstre med gunneren klar.

Burden fortsatte å lage design for Neil Young, helt fram til fjorårets «Peace Trail», og to album til som Young ennå ikke har gitt ut. Han fikk omsider en Grammy-pris også, for den gedigne «Archives»-boksen til Neil Young, som var så innholdsrik at han også kan ha fått bruk for sine gamle kunster fra arkitektstudiet.

– Gary Burden var en stor mann og en ekte kunstner, skriver Neil Young på sin hjemmeside, og fortsetter å fortelle historien om da de to, steine på noe «dynamite weed», fartet rundt i Los Angeles-området for å samle effekter til omslaget på «On The Beach». For alt dette skulle jeg mene at Gary Burden er en av vår tids mest betydelige bildekunstnere. I alle fall en av dem flest mennesker har sett arbeidene til. Nettstedet hans har mange flere gode historier om hvordan de mest kjente plateomslagene ble til. Like fine å se på som å høre en gang til.