1967: Lulu mot slutten av et av de beste årene i sin lange karriere. FOTO: PETER KEMP/NTB SCANPIX

En britisk institusjon

Lulu er en av tidenes beste britiske popstjerner. Hun har sjelden fått den oppmerksomheten hun fortjener. Vi prøver igjen når hun over 50 år etter gjennombruddet gir ut et fint, nytt album.

Hvis du ikke vet at Lulu er hip nok: Jimi Hendrix gjorde en av sine beste opptredener i TV-showet «Happening For Lulu». David Bowie, på høyden av sin mest hysteriske suksess, produserte en versjon av «The Man Who Sold The World» for henne. Hun hadde originalversjonen av Thems «Here Comes The Night». Lulu hadde den aller største hitlåten i USA i selveste 1967. Hun giftet seg med Maurice Gibb fra The Bee Gees. Duane Allman spilte gitar på et av albumene hennes. Hun har sunget duett med Bobby Womack og blitt remikset av Frankie Knuckles. Hun gikk til topps på hitlistene med Take That. Hun har hatt hits gjennom fem tiår. Hun har spilt seg selv i «Absolute Fabulous», og nesten seg selv i «Med hjartet på rette staden». Hun har nettopp gitt ut et nytt album, som er overraskende godt. At hun vant Melodi Grand Prix i 1969, er en liten parentes i denne sammenhengen. En James Bond-låt en liten bagatell.

Glasgow-jenta Marie MacDonald McLaughlin Lawrie (husk dette til neste popquiz) var bare 15 år gammel da hun stormet oppover den britiske singellista med «Shout» i 1964. Man bøller ikke med The Isley Brothers, men Lulu & The Luvvers’ versjon av «Shout» er ikke noe å kimse av. Med en rå stemmebruk som i forhold til alderen senere bare ble matchet av 16 år gamle Alex Chilton i «The Letter» med The Box Tops. Å høre om igjen oppfølgerne «Can’t Hear You No More» og «Satisfied» gjør det vanskelig å forstå hvorfor hun ikke beholdt plassen på toppen. Lulus generelle «kruttønne»-lyd kan ha vært for sterk kost til å begynne med. «Here Comes The Night» ble heller ikke så kjent før nordirske Them, med 19 år gamle Van Morrison i spissen, spilte den inn året etter.

Mangelen på suksess førte til at plateselskapet Decca ga opp. Lulu ble satt bort til produsenten Mickey Most, som gjorde stor suksess med navn som Animals, Herman’s Hermits og Donovan. Resultatet kom umiddelbart i 1967, med en drivende frisk versjon av Neil Diamonds «The Boat That I Row». Produksjonen til Most la seg opp mot den effektive lyden The Monkees nettopp hadde gjort suksess med i Diamonds «A Little Bit Me A Little Bit You», men stemmen til Lulu tar den mange hakk høyere. Hør henne i linja «I’m singing these things so you know me baby» – det er dette som kalles «å synge ut».

Samtidig fikk Lulu en birolle i filmen «To Sir With Love», der Sidney Poitier er den amerikanske læreren som får en jobb på Londons østkant. Lulu sang tittelsangen i filmen, som lå fem uker på førsteplass i USA og ble kåret til årets aller største hit i Billboard. I Storbritannia ble den merkelig nok gjemt bort på B-sida av «Let’s Pretend».

Sånn har det alltid vært med Lulu. Store karrieretopper har kommet om og om igjen, men har ikke blitt fulgt godt nok opp. Kanskje var hun for ung til i det minste å få det litt som hun ville, kanskje hørte man for lite på hva jenter ville i det hele tatt. Og Lulu vant den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix med «Boom Bang-A-Bang» i 1969. Dette har aldri vært heldig for å bli tatt på alvor videre.

Lulu var misfornøyd. Hun gråt og følte seg plaget av planene som ble lagt for henne. – Jeg var liten, 1,55 høy, de sa jeg var søt og hyggelig og tenkte: «Åh, poppy. Inky dinky-winky. Dukkete», sier hun i omslagsheftet til samlingen «The Atco Sessions». Og i stedet for å planlegge en framtid på Momarkedet, dro Lulu til Alabama, USA, og spilte inn plater med de samme produsentene som Dusty Springfield hadde brukt på sitt berømte album «In Memphis». Arif Mardin, Jerry Wexler og Tom Dowd. I studioet Muscle Shoals, med gruppa Dixie Flyers, Memphis Horns, koret Sweet Sensations og selveste Duane Allman på gitar. Lulu fikk ikke den samme oppmerksomheten som Dusty, resultatet var nok ikke fullt så sensasjonelt, men albumene «New Routes» og «Melody Fair» (senere samlet som «The Atco Sessions») er fine å høre på i sin helhet. Dessverre slo de ikke an. I stedet produserte David Bowie en versjon av «The Man Who Sold The World» for henne, sang bak henne og spilte saksofon også, slik at hun omsider kom tilbake på hitlistene i 1974.

Og sånn har det fortsatt fram og tilbake. Lulu har forblitt en av de elskeligste figurene i britisk showbusiness, men har aldri hatt en karriere med kontinuitet. Så sent som i 1993 gikk hun endelig helt til topps på hitlisten, med «Relight My Fire» sammen med Take That. Hun setter Robbie Williams og de andre ungguttene helt i skyggen – for ikke å snakke om i forlegenhet.

Omsider kommer Lulu nå tilbake med et album der hun har vært med på å bestemme selv, Hun har ikke falt for fristelsen til å synge gamle velprøvde standardlåter, men for første gang skrevet de fleste sangene selv. «Making Life Rhyme» er overraskende sterk, Stemmen er i fin form, den karakteristiske hesheten har en moden klang som kler henne flott, Til slutt synger hun en gospelaktig, sjelfull 2015-versjon av «Shout», 51 år etter første forsøk. Uten å rope om oppmerksomhet, men i desto finere stil.