Elton Johns ukjente sider

Elton John skulle gjort sine to siste konserter i Norge i høst, men har på grunn av omstendighetene vært nødt til å utsette hele avskjedsturneen i ett år. Den ekstra fritida har han brukt til å legge siste hånd på den omfattende platesamlingen «Jewel Box», som inneholder 148 sanger vi sjelden hører, eller aldri har hørt før.

Med bare én av alle hans hits. Og hva med dette for optimistiske nyheter: I presentasjonen av innholdet skriver sangeren om hva han har lyst til å gjøre etter avskjedsturneen: Å spille mindre konserter, på mindre steder, med flere av disse mindre kjente sangene. Det er altså ikke over før det er over.

Les også: 2020 på sitt beste når John Fogerty spiller Creedence med familien

Elton Johns karriere går 50 år tilbake i tid, og enda noen år til hvis vi regner med alle prøveinnspillingene han gjorde før noen ville ha noe med ham å gjøre. Denne samlingen rykker helt tilbake til start, men er delt opp i fire forskjellige tema.

Artikkelen fortsetter etter bildet 

Elton John da han begynte å gi ut plater i 1969. Foto: Michael Ochs/Getty Images/Universal Music.

De to første platene inneholder det som på engelsk kaller «deep cuts» – «dype kutt», altså innhold man skal langt inn i materien for å finne. I praksis er dette betegnelsen på gode albumspor som aldri fikk den oppmerksomheten de fortjente. Derfor er det svært hyggelig å sette på dette albumet, og først høre de 31 sangene Elton John har valgt ut som sine ukjente glansnummer. Nå blir man overveldet av alle de gode sangene fra livet hans som passerer revy. Var tittelsangen fra «Too Low For Zero» så fengende? Hvorfor ble den ikke en hit?

Les også: Plateanmeldelse: Harald Lassen: «Human Samling» (+) 

Det er nemlig ikke alltid de beste sangene som får mest oppmerksomhet. I Elton Johns tilfelle kan vi minne om at han helst ikke ville gi ut «Sacrifice» i det hele tatt. Et av de beste «dype kuttene» til Elton John var lenge «Tiny Dancer», en sang som kom på albumet «Madman Across The Water» i 1972, og var relativt obskur, helt til den ble hentet fram i filmen «Almost Famous» og ble en av hans mest elskede. Jeg husker en gang i Oslo Spektrum han annonserte at han skulle spille en annen sang fra albumet «Madman Across The Water». Det var én i den store salen som kom med et begeistret utrop og klappet på forhånd. For mange hadde det vært nok at han sang «Candle In The Wind», og ble ferdig med det.

Les også: Postkort fra et skråplan (+) 

Fenomenet er fascinerende å tenke over i et større perspektiv. Det store publikum etterspør bare en håndfull sanger fra favorittartistene sine. Jeg husker ennå med gru hordene av mennesker på vei ut av konserten med Stevie Wonder i Molde i 2004, med en gang han hadde spilt «I Just Called To Say I Love You». Jeg minnes også dette hjertesukket fra Lillebjørn Nilsen: «Mange spør meg om hvorfor jeg ikke lager flere nye sanger. Da spør jeg om hvor mange av sangene mine de kjenner. – Jo, aaæh, den om Oslo, sier de da, og så kan de kanskje to, mens jeg har laget 100.»

Jeg fikk en gang en sarkastisk bemerkning fra Morgenbladet etter en omtale av nyutgivelser med Bee Gees. Jeg syntes de var gode å ha, siden «de fleste» ikke kjenner mer enn 30 sanger med gruppa. Jeg innser at dette var å ta godt i, selv for en av verdens mest suksessrike grupper, og nøkternt sett er vel tre et rettere tall. Med årene som er gått kjenner «folk flest» kanskje ingen sanger med Bee Gees. MEN DET BURDE DE GJØRE.

Artikkelen fortsetter under bildet 

Elton John og Bernie Taupin fikk Oscar for beste filmmelodi i februar i år, for «(I’m Gonna) Love Me Again» fra «Rocket­­man». Foto: Jordan Strauss/AP/NTB.

Les også: Bokanmeldelse: Edvard Hoem: «Felemakaren»: Norgeshistorie med hjerte og smerte (+) 

De neste tre platene i det nye settet til Elton John er viet rariteter fra den spede starten og fram til gjennombruddet i 1971. Her kommer gruppa Bluesologys «Come Back Baby» fra 1965, både hans første egenkomponerte sang, og hans første medvirkning på plate. Jeg synes godt det går an å tenke seg denne som en hit fra dette året, om den bare hadde fått sjansen. Kort etter kommer den første sangen hans skrev med Bernie Taupin, «Scarecrow» i 1967. Videre kommer han alene ved pianoet i en rekke demoinnspillinger som ble polert for de tidligste albumene, men som ofte kan være like fine i sin uslipte form. På den andre siden hører vi «Nina» med fullt band, som tar ham godt i retning av progrocken, og minner oss om at han sto på god fot med gruppa Gentle Giant på denne tida. Alt i alt er dette strekket av innspillinger en forundringspakke med mye rart, og nesten like mye godt.

Les også: Plateanmeldelser: Onkel Tuka og Omar Østli: Nytt bråk i Halden (+) 

To plater er viet innspillinger som havnet på B-sider i perioden 1976 til 2005. Her merker jeg at interessen min daler litt etter hvert, men så kommer plutselig «Did Anyone Sleep With Joan Of Arc» fra 2002, og så er oppmerksomheten på topp igjen.

Den siste av de åtte platene er litt vagt definert som sanger som er nevnt i selvbiografien «Me», «Meg» i norsk utgave. I praksis innebærer dette enda flere sanger som nesten er glemt i årenes løp. Det er jo ikke sånn at «Your Song» og de andre største publikumsfavorittene ikke er nevnt i boka, men vi trenger ikke å høre dem igjen akkurat nå. Her kommer likevel omsider en kvalifisert hitlåt med «Philadelphia Freedom» fra 1975, egentlig en hyllest til tennislaget til Billie J. King, men i praksis også til Philadelphia-soulen, som noen av oss fikk tilbake på hjernen i de dagene da byens indre bydeler var med på å forandre valget i USA.

Les også: Jul med Girl In Red

Artikkelen fortsetter etter bildet

Elton Johns «Jewel Box» cover. Foto: Universal. 

«Jewel Box» er tilgjengelig på strømmetjenestene, og som en boks med åtte CD-er. For vinyl er dette delt opp i tre bokser – «Deep Cuts», «Rarities And B-sides» og «And This Is Me», alle med et mer kondensert innhold. De som kjøper platene får med utførlige omtaler av innspillingene. Elton John tar seg selv av forklaringene til hvilke «deep cuts» har valgt seg ut. Et påtakelig trekk med omslagsnotatene er hans fortsatt rause beundring av gamle forbilder, som Leon Russell, Laura Nyro, Aretha Franklin, JJ Cale, Philadelphia-soul, Beach Boys og så videre. I forbindelse med «Chameleon» som han egentlig skrev for Beach Boys innrømmer han tabben det var å ha dem som oppvarmingsband på Wembley Stadion – «de blåste meg av scenen». Grunnen til at det ikke gikk så bra for ham selv denne dagen i 1975 var at han valgte å spille det nye albumet «Captain Fantastic And The Brown Dirt Cowboy» i sin helhet, sanger publikum ikke hadde hørt, og derfor ikke brydde seg om. Han synes tydeligvis forsatt at dette er hans aller beste album, men forteller at det er for følelsesladet til at han kan høre sangene ofte.

Les også : Neil Young er 75, 50 år etter gjennombruddet

Før utgivelsen av «Jewel Box» ble det sluppet en alternativ versjon av «Come Down In Time», en lengre og mer jazzorientert tolkning enn den vi er vant til, som Radka Toneff også falt for i sin tid. Den er merkelig nok ikke kommet med her, og får bare være en markering av at det sikkert er enda mer der alt dette kommer fra.