Elton John. Bokanmeldelse: «Meg»: Elton med egne ord

BIOGRAFI

Elton John

«Meg»

Oversatt av Gunnar Nyquist

Gyldendal

Elton Johns livshistorie ble fortalt med kreative kunstneriske friheter i filmen «Rocketman» i fjor. I selvbiografien «Meg», som nå kommer på norsk, blir tidslinjen og fortellingene mer etterettelige. Men det aller beste med boka er at den går i detalj om hans fascinasjon for popmusikken. Den bekrefter at han i tillegg til å være en av verdens største popstjerner selv har vært fortapt fan av plater og artister hele livet.

Boka begynner med et forspill om hvordan Reg Dwight bestemte seg å bli soloartisten Elton John. Han spilte piano og orgel i gruppa Bluesology, med sangeren Long John Baldry. Så, mot slutten av 1967 kommer et tilfelle av det man kan kalle Den store hitlåtens forbannelse. Baldry gikk til topps på den britiske singellista med «Let The Heartaches Begin», en smektende ballade som var helt annerledes enn rhythm and blues-musikken gruppa vanligvis spilte på de små klubbene. Derved tiltrakk de seg et publikum som ikke i det hele tatt var forberedt på hva de skulle få høre. Men det aller mest forsmedelige var at hitsangen var så annerledes arrangert, med stort orkester, at den måtte framføres med båndopptaker bak sangeren. Samtidig var det altså 1967, med alt det innebærer av omveltninger i popmusikken. Elton John nevner selv Zappa, Hendrix og The Who. Han bestemte seg for at han måtte finne noe annet, Fra Bluesology tok han bare med seg fornavnene til John Baldry og Elton Dean, satte dem sammen til et egnet artistnavn for seg selv, og begynte et nytt liv. Baldry kommer tilbake i historien noen år senere, for å fortelle hovedpersonen at han (Elton John, altså) er homo!

Elton John ved familiens piano, som han fort lærte seg å spille på. Foto: Elton John family collection/Gyldendal

Etter denne fengende introen spoler Elton John tilbake til oppveksten, i en familie som var interessert i musikk, men som også utsatte ham for noe man i dag kunne kalt barnemishandling. Han var så liten da han lærte å spille piano at han ikke husker hvordan det gikk for seg. Han oppdaget Elvis, og alle de andre: «Jeg kunne sitte i timevis og se på platene, studere etikettene. De blå til Decca, de røde til Parlophone, gule fra MGM. Både HMV og RCA hadde av uforståelige grunner etiketter med hunder som så på grammofonen. De var magiske. Det var fantastisk at du bare kunne sette stiften på dem, og så kom det lyd ut.» Jeg vil tro at det er flere faste lesere av disse sidene som kan kjenne seg igjen.

Og sånn gikk de formative årene hans. For alle som har vært tilnærmelsesvis like oppslukt av popmusikk gir det stor glede å lese om denne fanatiske interessen. Som at han ikke bare leste hitlistene i musikkavisene, men førte dem inn i en egen notisbok. Etter alle disse årene sørget han fortsatt for å bli oppdatert på de siste listene, hver dag. Der er han som kjent ikke med selv lenger, men han er levende opptatt av å følge med på hva som skjer. Hans jevnaldrende kolleger har for lengst mistet interessen for sånt. Overfor dem bortforklarer han interessen med at den er rent bransjebetinget. Sannheten får vi vite: «Jeg er bare litt sær». Man må jo elske det.

Når Elton John etter en stund tar igjen prologen sin får vi høre om da Bluesology akkompagnerte besøkende amerikanske rhythm and blues-legender som Patti LaBelle. Major Lance og Billy Stewart, artister som ofte fikk sine beste sanger inn på hitlistene – men i versjoner med hvite engelske artister. Uten sånne i spissen for gruppa var jobbene mindre glamorøse. Det kunne være fire konserter hver dag, først en matiné i London, så to forskjellige klubber i Birmingham om kvelden, før en siste økt på nattklubb i London igjen. Vi har forundret oss over at en av verdens største stjerner har gjort konserter i 14 (!) forskjellige norske byer i senere år. Nå forstår vi bedre at dette er noe som ligger i blodet hans.

Bluesology hadde spilt sammen med den lovende gruppa The Move på en klubb i Birmingham, med egne sanger skrevet av Roy Wood, og Elton John skjønte at dette var veien å gå. Å bli artist selv var en fjern tanke, meningen var å skrive sanger for andre sammen med Bernie Taupin, tekstforfatteren han fikk kontakt med som «trøstepremie» av et plateselskap som hadde refusert begge. En fase i karrieren som ofte blir omtalt som en nedtur, men som han her forteller at han satte stor pris på, var da han tjente til livets opphold med å synge og spille på billige album med coverversjoner av aktuelle hits. Han syntes dette var svært morsomt, en hvit gutt som sang reggaehiten «Young Gifted And Black» av Bob and Marcia i det ene øyeblikket, og det engelske fotballandslagets «Back Home» det neste. Selv etter at han har gitt ut albumet «Elton John» med «Your Song» gikk han i studio og spilte inn en versjon av Mungo Jerrys «In The Summertime».

Elton John med Leon Russell etter en konsert på The Troubaour i Los Angeles i 1970. Foto: Don Nix/OKPOP Collection/Steve Todoroff Archive/Gyldendal

Boka er et funn for alle som er mer enn alminnelig opptatt av pophistorien. Elton John forteller om hvor stort det var å bli spilt av John Peel på BBC, om å være så ukjent på et festivalprogram at han opplagt skulle spille først, mens Atomic Rooster og Pretty Things bokstavelig talt sloss om å spille sist. Her er en euforisk erindring om å møte Leon Russell etter den første konserten i Los Angeles i 1970, med en rørende fortsettelse om da han tok opp igjen kontakten med sitt gamle forbilde og mentor 40 år senere, og lagde et album («The Union») sammen med sangeren som hadde blitt glemt av omverdenen. «Leon Russel var den største», skriver Elton John.

Det er så mye: Som hvordan det var å komme til studioet utenfor Paris som Elton John ga navnet Honky Chateau, der naboene hadde fått en skeptisk holdning til stedet etter at The Grateful Dead hadde vært på besøk. Han var på heftig fest med Average White Band, kvelden før trommeslageren Robbie McIntosh døde av en overdose. Og her er én jeg ikke hadde hørt før: Elton John som søkte om å få spille keyboards på den store Stiff-turneen med Elvis Costello, Nick Lowe og Ian Dury, først og fremst fordi han var forelsket i Wreckless Eric, han med «The Whole Wide World». Dessverre ble det ikke noe av denne spillejobben, og vi må til Wreckless Erics eget nettsted for å lese den fantastiske historien om den ene kvelden Elton John stilte opp på konsert med den nye generasjonen av pur engelsk pop.

Elton John hadde allerede omfavnet den nye musikken etter å ha sett John Lydon harsellere med hans gode venn Rod Stewart i et TV-intervju, og ble helt betatt av The Clash, The Buzzcocks og Siouxsie & The Banshees. Dette er samtidig med at han henger på Studio 54, ikke på grunn av den hedonistiske festingen, men på grunn av discomusikken. Dette var like etter at han selv lagde «Philadelphia Freedom», inspirert av Gloria Gaynor, The Intruders, Barry White og produsenten Thom Bell.

Elton John spilte i Russland allerede i 1979. Det ble begynnelsen på det han kaller et livslangt kjærlighetsforhold til landet, selv om han har et ambivalent forhold til å opptre i et land der homofobi er offisiell politikk. Konserten Sun City i Sør-Afrika i 1983 får derimot tommelen ned som en utilgivelig tabbe. Han går til krig mot avisa The Sun på 80-tallet som en kloakk av rasisme, kvinnehat fremmedfrykt og homofobi. Det endte i et forlik der avisa måtte ut med en million pund for å ha formidlet falske rykter. Han påberoper seg ingen moralsk høyverdighet selv om han aldri ble skatteflyktning i Sveits eller Moncao. Han har bare alltid vært for glad i å være der det skjer, og spør om «når hørte du sist om et fantastisk band fra Monaco?»

Elton John, «Meg». Oversatt av: Gunnar Nyquist Gyldendal

Den andre halvdelen av selvbiografien har færre sånne høytidsstunder for de mest musikkinteresserte. I stedet kommer mye til å handle om hans personlige problemer, som toppet seg før han la seg inn for avrusning mot slutten av 80-tallet. Her er flere sørgelige fortellinger, som den brutale erkjennelsen av at en av verdens største artister var i ferd med å gå konkurs på grunn av managerens disposisjoner (og, det skal sies, et relativt høyt personlig forbruk). Men han blir en utrettelig frontfigur i kampen mot aids, og solgte platesamlingen til inntekt for dette arbeidet. 46.000 singler, 20.000 album og noen 78-plater han hadde hatt med seg siden barneårene. Selv faste lesere av disse sidene kan la seg imponere av mindre. Salgsprisen på 3 millioner kroner virker imidlertid merkvedig lav? Men stiftelsen hans har siden samlet inn noen milliarder kroner til, på andre måter. Og platesamlingen har sikkert tatt seg opp igjen.

Fortsatt er det likevel flere gode formuleringer igjen på et høyt nerdenivå.Som når han forteller at det mektige comebackalbumet «Songs From The West Coast» i 2001 ble produsert av Pat Leonard: «Det var veldig morsomt: Han var med og skrev «Like A Prayer» og «La Isla Bonita», men han var helt besatt av Jethro Tull. Han ville trolig vært enda lykkeligere hvis Madonna hadde spilt fløyte mens hun sto på ett bein».

Vi får vite alle detaljene om da Elton John fridde til David Furnish. Etter ti års samliv ble de to i 2005 de første som inngikk homofilt ekteskap i Storbritannia. I en tristere tone dveler han lenge ved det problemfylte forholdet til moren, som tilsynelatende bare forverret seg fram til hun døde i 2017. Så fikk David Furnish sine egne alkoholproblemer, og Elton John fikk selv prostatakreft.

I og med at musikkjournalisten Alex Petridis får en spesiell takk til å begynne med må vi regne med at artisten ikke har skrevet boka helt selv. Den er også godt oversatt av Gunnar Nyquist, uten problemer med alle bransjeuttrykkene som skal tilpasses norske forhold. Siden Elton John fortsatt er ute på en tre år lang avskjedsturné er siste kapittel om karrieren hans ennå ikke skrevet, men «Meg» inneholder likevel det aller meste.

Elton John spiller i Telenor Arena 26. og 27. september.