Ei hand å holde i

Det må gå an å si at Ottar Johansen han vært countrymusikkens førstestemme i Norge i en mannsalder. «Big Hand» er et begrep i musikklivet. Alle som har håndhilst på Ottar «Big Hand» Johansen vil vite hvorfor han har fått tilnavnet sitt. Eller, kanskje ikke? Selv forteller han at det kom fra en kveld i London i 1980, faktisk i klubbhuset til Tottenham, der en spontan opptreden ble avsluttet med den engelske standardfrasen «give him a big hand» (gi ham en stor applaus), fra kveldens konferansier. Reisefølget syntes dette var så stor stas at navnet festet seg. Og sånn er det blitt. Selv om han forteller at studiomusikerne i Nashville var så redde for fingrene sine at de var skeptiske til å ta «Big Hand» i handa.

Det er to år siden «Big Hand» ga ut jubileumsplata «50 Years On The Road». For så lenge er det virkelig siden han begynte å opptre på hjemstedet Sulitjelma. Han var en habil skihopper i ungdomsårene, men har fortalt at valget sto mellom å bli sanger eller gruvearbeider. Han fikk gitar i konfirmasjonsgave, og hørte på Cliff Richard og The Shadows, Elvis, Beatles og Stones. Ottar Johansen flyttet til Bodø, og spilte i flere band på 60-tallet. Med Los Capo fulgte han i fotsporene til Pussycats og 1-2-6, dro sørover, og fikk et engasjement på en danserestaurant i Ski. Ottar Johansen ble værende.

Ottar Johansen ble med i gruppa Country Snakes fra Ski, som også gjerne akkompagnerte notabiliteter på norgesbesøk – som Festus fra westernserien «Krutrøyk». Country Snakes ga ut singelen «Bonde ifra bygda» i 1970, en norsk versjon av Merle Haggards «Oakie From Muskogee», den konservative countrymusikkens fremste fanesang, og nå Johansens første plateutgivelse. Senere spilte Big Hand den inn om igjen med Geir Sundstøls gruppe Morris, en versjon som får en mer ironisk distanse til innholdet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Country Snakes med Ottar Johansen og Lillian Askeland i spissen ble TV-stjerner i serien «Landhandelen», med Vidar Lønn-Arnesen som programleder. «Country og dårlige vitser» står det i programomtalen i NRKs digitale arkiv i dag. Denne karakteristikken stemmer dessverre ganske godt også, selv om country og dårlige vitser en av de mest unaturlige kombinasjoner jeg kan tenke meg. Parallelt med «Landhandelen» kom Country Snakes med albumserien «Country Fest», en vinner på platemarkedet på 1970-tallet, som skal ha solgt i hundretusenvis.

I «Landhandelen» hører vi flere ganger Ottar Johansen synge om sin kjærlighet til denne musikken. «Mitt liv er country music» er også en av sangene på «Country Fest 1»: «Jeg sitter her og lytter hver aften ved mitt bord/På sanger som forteller oss med enkle fine ord/Om ensomhet og glede som i alle samme bor». I en oversettelse av Hank Locklins «The Country Hall Of Fame» synger han «Jeg har reist helt hit til Nashville/Her i staten Tennessee/for jeg elsker country music mer enn rock og symfoni». Da programmet ble lagt ned var protestene så mange at det fikk en egen avdeling i Erik Byes lørdagsprogrammer.

Country Snakes fikk gjerne være oppvarmingsartister for amerikanske stjerner på norgesbesøk. Charley Pride ga unge Johansen tilbud om å være med tilbake til USA for å spille bass i bandet hans. Da Waylon Jennings, Willie Nelson, Jessi Colter og Tompall Glaser, selveste «The Outlaws», kom på besøk spilte de på utstyret til Country Snakes, og Ottar Johansen styrte lyden.

Foto: Gitte Johannesen / NTB Scanpix

Helst skulle nok Ottar Johansen dyrket interessen for «outlaw»-countryen på 70-tallet, men Country Snakes var så populære at det nesten ikke gikk an. Men «Big Hand» hoppet av i 1978, og ble soloartist med albumet «Hverdagshelter», spilt inn med medlemmer av Popol Ace i studio. Et nytt steg i karrieren kom da han slo seg sammen med Claudia Scott og Casino Steel i 1983. Countrymusikken sto fortsatt ikke høyt i kurs hos musikkpolitiet, men trioen tok loven i egne hender med albumet «Will The Circle Be Unbroken» i 1983. På Big Hands «50 Years On The Road» hyller han Waylon og Willie og de andre forbildene i «The Outlaws», igjen i en duett med Casino Steel.

Nå gir Ottar Johansen ut albumet «Big Hand 70 – Fra Sulis til Nashville», som han bedyrer kommer til å bli hans aller siste. Her viser Big Hand igjen flere av countrymusikkens beste sider, også i nye duetter med Claudia Scott («Missing Out On Me Missing You») og Casino Steel («Help Me Make it Through The Night»). «Fra Sulis til Nashville» er også en konsertforestilling, en konsert med innlagte fortellinger fra den lange veien, fra begynnelsen til det nå er «kroken på døra», ifølge sangeren selv. Det vil si: Han utelukker ikke at det kan komme flere nye låter i framtida, og han skal fortsette å gjøre konserter: Jeg kommer ikke til å by meg fram offentlig, men om noen ringer og spør, så er jeg med, sier han.

Claudia Scott, Ottar «Big Hand» Johansen og Casino Steel.

Big Hand er også leder i Norsk Americana forum, interesseorganisasjon for den mest amerikanske musikken i Norge, som nettopp sto bak den nye festivalen Interstate i Oslo. – Musikken er blitt mer akseptert. Det er mange som har kommet ut av countryskapet i årenes løp, sier han selv.

For noen år siden var jeg med i en jury som skulle kåre tidenes beste countrylåt for NRK. Alle skulle ha med seg ei liste med nominerte sanger til forhandlingene. Det kunne se ut som Big Hand hadde misforstått oppdraget litt, for lista hans var så lang at det så ut som han hadde skrevet opp alle sangene han hadde likt i løpet av et langt liv. Når han begynte å forklare seg viste det seg at det bare var så forferdelig vanskelig å velge noen av sangene bort. En ekte entusiast! Vinneren ble forresten «Ring Of Fire» med Johnny Cash. Når jeg bringer dette på bane igjen kan Ottar Johansen fortelle om den gangen han var oppvarmingsartist for Johnny Cash i Stavanger i 1986, og de ble nektet å komme inn på baren i hotellet Atlantic etterpå, fordi de gikk i dongeribukser. Familien Carter og Cash dro på rommet sitt, mens Big Hand tok med bandet på pizzarestaurant. Gi ham en stor applaus, en gang til.

Spiller på Gamla i Olo 27. april, med en rekke gjester.