Nye takter

Deres generasjon er gammel nå

Denne uka fylte Pete Townshend i The Who 75 år. Dette er mannen som fant på tekstlinja «hope I die before I get old» i «My Generation». Vanskelig å ta inn over seg i ei tid da stadig flere stjerner fra hans generasjon dør.

«Jeg vet om en gammel mann. En som har levd lenge», kan vi si om Pete Townshend i dag, for også å minne om en gammel sang med Åse Kleveland, av Arne Bendiksen. Kleveland kommer forresten snart med ny plate, 54 år etter denne sangen.

Ingen har vel noen gang møtt seg selv mer i døra på grunn av en sangtekst enn Pete Townshend. De berømte linjene til The Who er en påminnelse om hvor ung, selvopptatt og arrogant rocken en gang kunne være. Alderdommen var en fjern tanke. Tanker om døden kunne man ha en lettsindig omgang med. Nå begynner det å bli alvor. Pete Townshend og sangeren Roger Daltrey har oppdaget at å bli gammel er bedre enn alternativet.

Les også: Pete Townshends åpenhjertige selvbiografi

Pete Townshend er i dag regnet som en av rockens klokeste gamle menn. Det er dessverre mange som ikke ble så gamle. The Whos trommeslager Keith Moon døde i 1978, 32 år gammel. Bassisten John Entwistle døde i 2002, 57 år gammel. Jeg synes ikke det heller er så gammelt. Hos deres gamle konkurrenter i målgruppa Small Faces er tre av fire medlemmer for lengst gått bort. Han som ikke døde før han ble gammel ble ironisk nok hyret inn som ny trommeslager i The Who. Men alt dette er egentlig ikke noe å spøke med.

50-tallet og 60-tallet kom med så grunnleggende generasjonskonflikter at det var en voldsom forskjell på være ung og gammel. «What a drag it is getting old». Sånn begynner sangen «Mother’s Little Helper» med The Rolling Stones fra 1966. En sang om hvordan husmødre får dagene til å gå med å spise piller. En relevant advarsel, faktisk modent gjort av to låtskrivere i sin beste ungdom. Men mødrene til Mick Jagger og Keith Richards var i begynnelsen av 50-årene på dette tidspunktet. Hva tenkte de? Syntes de det var «a drag» å være så gamle?

Paul McCartney, i The Beatles tror jeg det var, tok en mer forsonlig holdning til framtida i «When I’m 64», som i ettertid høres ut som en godmodig, spøkefull tanke om hvordan livet ville arte seg en gang langt inn i framtida. Riktignok med et omkved som stiller spørsmål ved om han fortsatt kommer til å være ønsket av andre på dette tidspunktet. Han hadde trukket seg tilbake fra turnélivet året før, og tenkte neppe på at han igjen skulle spille for store folkesamlinger over 50 år senere.

«One generation got old/One generation god soul», sang Jefferson Airplane i sin kampsang «Volunteers» på Woodstock-festivalen. Jeg tror jeg vet hvilke generasjoner de mente hadde hva. Tre av de seks som var med i gruppa er siden gått bort.

Jefferson Airplane på Woodstock – generasjonsmotsetninger satt på spissen. Foto: Rhino Records

Jefferson Airplane på Woodstock – generasjonsmotsetninger satt på spissen. Foto: Rhino Records

Når man ser tilbake på ungdommens tanker om alderdommen fra 60-tallet virker det som om man så på musikken som hvilken som helst sport, der man fort ble for gammel til å hevde seg. Loudon Wainwright var 32 da han i karakteristisk ironisk stil sang «watch me rock, I’m over 30 now». Her sammenligner han seg selv med fine viner og franske oster, som bare blir bedre med alderen. Han håper han fortsatt kommer til å være i live når han er 35, og synger også at hans skal rocke og rulle til den modne alderen av 50. Vi skjønner at han ikke trodde på det selv. En fjern tanke den gangen. Men 66 år gammel kom Wainwright i 2012 med et album han kalte «Older Than My Old Man Now». En tittel som spiller på at sangeren nå var eldre enn hans far var da han døde, med alle tankene sønnen gjorde seg i den anledningen. Omtrent samtidig kom Nils Lofgrens med albumet «Old School». «60 Is The New 18» het en av sangene. Ønsketenkning, selvfølgelig, men vi forsto hva han mente.

Les også: So long, Leonard Cohen

I senere år har de som var unge og lovende på 60-tallet stadig oftere laget sanger som kan karakteriseres som «voksne». Først og fremst Leonard Cohen, som var 78 da han kom med sitt album som demonstrativt ble kalt «Old Ideas». Tittelen kunne vært avfeid som en unnskyldning for å gjenta «gamle tanker», men når vi hørte sangene, skjønte vi at de heller inneholdt «tanker som gammel». Reflekterte, ettertenksomme og selvbevisste. Cohen visste kanskje allerede da at det gikk mot slutten.

Et av de sterkeste uttrykkene for denne bevisstheten om at både årene og tårene går, er Marianne Faithfulls seneste album «Negative Capability». Jeg skriver selvfølgelig seneste, ikke hennes siste, fordi jeg håper det kommer mer. Vi ante det verste da nyheten kom at Marianne Faithfull fikk intensivbehandling for koronaviruset, men hun er utskrevet og i ferd med å komme til hektene igjen. Men altså, på dette albumet fra 2019 poserer hun med spaserstokk på omslaget. Spaserstokker har aldri vært mer kulturelle, eller kulere, enn dette.

Marianne Faithfull får spaserstokken til å se ut som tidsriktig tilbehør for en rockeartist i 2020. Foto: Yann Orhan

Marianne Faithfull får spaserstokken til å se ut som tidsriktig tilbehør for en rockeartist i 2020. Foto: Yann Orhan

Marianne Faithfull sang om å bli gammel, og se seg tilbake, med vemod, men også med en erkjennelse av livets gang. Her var det ingen forsøk på å høres ung og tidsriktig ut. Igjen og igjen må vi uttrykke forbauselse og beundring for at akkurat Marianne Faithfull skulle bli en av sangerne som lager noen av de fineste platene på sine eldre dager, hun som i sin ungdom var en av dem som lå veldig godt an til å dø altfor tidlig. Desto mer levd liv er det i stemmen hennes.

Nå opplever vi dessverre stadig oftere at de gamle heltene går bort. Nå på grunn av alderdommen, ikke på grunn av livsstilen. Det skjer så ofte at vi dessverre ikke rekker å ta ordentlig farvel med alle som hadde fortjent noen gode minneord med på veien. En av disse er Bill Withers, soulsangeren fra «Ain’t No Sunshine» og «Lean On Me» – sistnevnte innlemmet i den norske salmeboka. Hva hadde vi tenkt om det i tenårene våre, en popartist i salmeboka? I alle fall, Bill Withers hadde på sitt debutalbum i 1971 en hyllest til bestemoren som het «Grandma’s Hands». For en generasjon som var født og oppvokst med å dyrke ungdomsidealene, framsto dette som mer radikalt enn å mane fram ulydig opprør.

Miraklenes tid er ennå ikke forbi. Roger Daltrey, han som sang «hope I die before I get old» med The Who, lagde i 2012 albumet «Going Back Home» med gitaristen Wilko Johnson, som på dette tidspunktet var omtalt som uhelbredelig kreftsyk, med kun kort tid igjen å leve. Til tross for at innholdet var tradisjonell gitardrevet rhythm and blues gikk albumet til 3. plass i Storbritannia, som en siste heder og ære for Wilko Johnson. Så viste det seg at sykdommen var mindre alvorlig enn lenge antatt, slik at også han kan håpe å leve til han blir ordentlig gammel. Jeg vil tro at også Daltrey tok dette som en god nyhet.

Den foreløpige enden på denne historien er at The Who ga ut det helt nye albumet «Who» for bare et halvt år siden. Pete Townshend og Roger Daltrey døde virkelig ikke før de ble gamle. Som så mange andre fra sin generasjon opptrer Daltrey og Townshend her som eldre og klokere, med et reflektert syn på sin egen fortid. I den ironiske «I Don't Wanna Get Wise» omtaler de sine yngre selv som «snotty young kids». Sangene omtales som (riktignok lønnsomme) «that the crap that we did». Gid de lenge, lenge, lenge leve må. Moralen her er at alle vi som drar på årene kan ta det med ro når vi blir kalt «boomene». Men ikke fortell dette til ungdommen i dag.

The Who på albumet «My Generation» i 1965, «snotty kids» som de nå beskriver seg selv. Foto: UMG

The Who på albumet «My Generation» i 1965, «snotty kids» som de nå beskriver seg selv. Foto: UMG

Mer fra Dagsavisen