Nye takter

Den store platehistorien

Vinylplatene definerer moderne musikkhistorie. Nå fortelles historien om alle platene i en ny bokserie.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 4

«En liten vinylplate på sju tommer ble en av vår tids mest populære varer, akkurat som olabuksa og T-skjorta, men så uendelig mye viktigere», skriver Børre Haugstad i «Vinylens historie». Boka er enda et tilbakeblikk på tida da grammofonplater var gull verdt, nesten bokstavelig talt, men kommer også med nye innfallsvinkler til fenomenet.

Les også: Å bestille plater fra utlandet var meningen med livet

Si meg hva du tenker om vinylplater, og jeg skal fortelle hvem du er. For oss som er gamle nok til å huske gull(plate)alderen har platene som gjenstander ikonisk status, som minnesmerker over det sterkeste kulturelle uttrykket i forrige århundre. Platene var en gjenstand med en verdi så uendelig mye større enn den faktiske kostnaden av polyvinylkloriden som ble brukt i produksjonen. I dag er innspilt musikk en mer abstrakt størrelse, som ikke formidles som fysiske gjenstander. Musikken er like mye verdt, men mangler den visuelle dimensjonen som ga så sterke assosiasjoner til sangene. Bildet utenpå «Vinylens historie», under det såkalte smussomslaget, vil være kryptisk for mange, siden det viser en senterspindel for singelplater. Gi en sånn til ungdommen i dag, og de kommer til å kaste den i plastsøppelet. Det er ikke lenge siden jeg måtte forklare den oppvoksende slekt om hva den lille runde dingsen som ligger ved siden av platespilleren brukes til - også for å fylle igjen store hull, for dem som ikke er helt med.

Saken fortsetter under bildet.

Børre Haugstad,KUL Anm Musikk B:Vinylens historie 1 – Norge 1958–1969
KUL Anm Musikk C:Schreibtisch

Børre Haugstad: Vinylens historie 1 - Norge 1958-1969. Schreibtisch

Les også: En ny souloppgang - to av høstens beste nye album

«Historien om den lille runde platen (...) er også en dramatisk fortelling om store penger og korrupsjon, rasisme og kvinneundertrykking, jåleri og kulturarroganse ...» skriver Børre Haugstad. Den gamle tabloidjournalisten fra VG fornekter seg ikke, men klarer også å begrunne den tilspissede formuleringen fra forordet sitt.

Boka er altomfattende, som en slags platespillernes hakkespettbok. Det handler først om framstillingen, utviklingen av den lille runde plata i seg selv, de tekniske løsningene som satte ny fart i grammofonindustrien. Vinylen demokratiserte platebransjen, fordi den var lettere å distribuere enn de tunge «steinkakene» (også kalt 78-plater), og åpnet for mindre selskaper som satset på ny rock & roll og rhythm & blues. Den forble likevel en luksusvare, som vi har vært innom på disse sidene flere ganger før: Man var ekstra glad i den musikken man hadde, fordi den var dyrekjøpt og møysommelig utvalgt.

Dette første bindet av «Vinylens historie» går gjennom de største fenomenene på platemarkedet i Norge mellom 1958 og 1969. Her er som alltid mye Beatles, Dylan og Stones, men som i Bård Ose og Jan Eggums sjarmerende bok «Popminner» skiller denne fortellingen seg merkbart fra den alminnelige vedtatte rockehistorien. Det store publikum har ofte hatt en skummel tendens til å høre på noe annet enn vi mer spesielt interesserte gjør. Her er også en diskusjon om hvem som spilte inn den første singelplata i Norge, og hva som var den første norske rockelåten.

Enhver pophistorisk bok med respekt for seg selv må ha mange lister. «Vinylens historie» ramser opp 100 album som forandret rocken fra 1967 til 1969. Forfatterens egen, han har lov til å koste på seg sånt. Med Aretha Franklin på første plass, og Dusty Springfield på andre, inntar Haugstad en popforståelse som er herlig fri for den rådende rockismen som har preget slike lister i en mannsalder. Med vekt på mann. «Norsk pophistorie har ofte ost kvinneforakt på trykk, men platebarometrene har også fortalt om et annet Norge», skriver han, og viser til at kvinner spilte en større rolle i 50- og 60-tallets popmusikk enn det man har fått allment inntrykk av.

Her får Connie Francis, Wenche Myhre, Sandie Shaw og Inger Lise Andersen endelig oppreisning.

Boka lister opp de 100 mest sjeldne norske singelplatene. De mest innbitte samlerne vet kanskje sånt fra før. For oss andre er det artig å se at et eksemplar av Roald Stensbys EP «The Scandinavian King of Rock'n'roll at the Jordal Amfi» er verdt 10.000 kroner. Forfatteren tar for seg den innfløkte historien om hitlistene, en gang kjent som platebarometrene, i de forskjellige avisene. Omslagene på alle de 204 singlene som gikk til topps hos enten VG, Arbeiderbladet eller Bergens Arbeiderblad i denne perioden er reprodusert. Hvem ville ellers visst at «You Don't Have To Be A Baby To Cry» med The Caravelles var nr. 1 i Bergen 8. oktober 1963? Jeg kan ikke huske å ha hørt den før, men er glad jeg gjorde det nå. «Vinylens historie» har morsomt nok også med vår egen «Norges nye nasjonalsanger» fra Nye Takter i 2014. Boka avsluttes som seg hør og bør med en popquiz.

«Vinylens historie» er et praktverk. Bare synet av de gamle plateomslagene er nok til å vekke sterke følelser for dem som husker dem. Jeg har nesten ingen av de hundrevis av platene, men jeg husker å ha sett dem, siklet på mange av dem i platebutikken i mine guttedager. De fungerer også som en påminnelse om at det gjenstår et enormt arbeid med å tilgjengeliggjøre norsk popmusikks historie – om ikke på vinyl, så i alle fall digitalt. Når jeg kommer til sidene med The Pussycats sendes jeg langt tilbake til ei tid som mange har et sterkt forhold til. I forrige uke overvar jeg en «Tilbake til ungdommen»-seanse med Pussycats’ Trond Graff på Popsenteret, der han snakket for full sal i tre timer, uten et kjedelig øyeblikk, og spilte «Ebb Tide» på gitar sammen med sin sønn.

Dette er bare bind 1 i en planlagt serie på fem. Til slutt går det kanskje an å skrive enda ei bok, om hvordan vinylen mot alle odds kom tilbake igjen, og ble et verdsatt format for en ny generasjon. Vinylplatene er strengt tatt ikke et nødvendig medium i en digital tid, men er fortsatt en glede å holde i, for ikke å snakke om å se på.