Bilde 1 av 3
Nye takter

Den store Hendrix-sommeren

Jimi Hendrix skulle også spille i Norge den store sommeren 1967. Så grep The Monkees inn.

Av alle store 50-årsjubileum i popmusikken i år er gjennombruddet til Jimi Hendrix et av de viktigste. Og beste. Midt oppe i det svært mye omtalte «Sgt Pepper»-albumet til The Beatles, det helt upåaktede første albumet til David Bowie, de litt mer populære første utgivelsene til Pink Floyd, Monkeemania, med «A Whiter Shade Of Pale» og «Waterloo Sunset» som nr. 1 og 2 på hitlistene, var det en helt ny og eksplosiv lyd som trengte seg på: The Jimi Hendrix Experience.

De første ryktene vi hørte om Jimi Hendrix handlet om en fyr som spilte gitar med tennene. Vi har senere sett filmopptak av Hendrix som denger gitaren inn i forsterkeren, slenger den i scenegulvet, spruter lighterbensin over, og tenner på. Fortsatt er det mange nok som spør seg om han hadde noe å by på musikalsk, eller om han bare var en utilpass opprører som ble stadig større etter at han døde altfor tidlig, bare 27 år gammel, bare tre år etter dette store gjennombruddet. Vi påstår derfor gjerne dette en gang til: Hadde de nå 50 år gamle innspillingene til Jimi Hendrix hadde vært helt nye i dag, hadde de fortsatt vært grensesprengende begivenheter.

Jimi Hendrix begynte å spille gitar etter at han skadet ryggen under et fallskjermhopp som soldat i det amerikanske flyvåpenet i 1962. Sånn var i alle fall den offisielle forklaringen i veldig mange år. Senere frigitte papirer antyder han hadde holdninger som var uforenlige med militærlivet, som det sømmer seg en mann som senere ble en forgrunnsfigur under «the summer of love». Hendrix ble i stedet med i turnégruppene til kjentfolk som Isley Brothers, Little Richard og Ike & Tina Turner. I 1966 ble han hentet til London av Chas Chandler, Animals-bassisten som var blitt manager. Han overtalte gruppa Cream til å la Hendrix jamme litt på en konsert. «Du fortalte ikke at han var så jævlig god», sa en lett frustrert Eric Clapton til Chandler etterpå.

Hendrix og Chandler satte sammen trioen Experience, med Noel Redding (bass) og Mitch Mitchell (trommer), og mot slutten av 1966 ga de ut sin versjon av «Hey Joe» på singel. I januar ble den en hit. Jimi Hendrix hadde ankommet. I løpet av 1967 ga Jimi Hendrix Experience to album, og ble den største forgrunnsfiguren for den nye motkulturen. «Are You Experienced» nådde en 2. plass på den britiske albumlista, bare holdt nede av «Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band». Tre dager etter utgivelsen av albumet til The Beatles startet Hendrix en konsert i London med tittellåten fra «Sgt. Pepper». Paul McCartney var til stede, og har langt senere uttalt at dette var et av de største øyeblikkene i hans liv.

Jimi Hendrix gjorde rundt 150 konserter i 1967. Men han kom aldri til Norge. I Arbeiderbladet for 24. juni 1967 finner vi en nyhetssak som forteller at Hendrix skulle til Norge 15. juli. Drøbak skulle være det mest sannsynlige målet, «forutsatt at politiet opphever forbudet mot popshow på stedet». Dette ble det ikke noe av. men neppe på grunn av politiet. For 18. juni gjorde Hendrix en legendarisk opptreden i Monterey i USA, på tidenes første ordentlige popfestival. Det var her han satte fyr på gitaren for første gang, i tillegg til de mange andre opptrinnene som gjerne hørte med. Etterpå ble Hendrix bedt om å varme opp for The Monkees på en nært forestående turné i USA. Norge gikk glipp av et historisk besøk. Publikummet til The Monkees var imidlertid ikke imponert, de skrek etter sine helter gjennom alle opptredenene Hendrix gjorde før han fikk nok, og reiste videre rundt i USA på egen hånd.

Hendrix var ennå ikke stor nok til at han kunne stille store krav til konsertarrangørene. Tidlig i 1967 var han på pakketurné rundt i Storbritannia med The Walker Brothers, Cat Stevens og – Engelbert Humperdinck! Hendrix spilte tidlig i første halvdel av konsertene, og klagde etterpå over at Humperdinck ikke hadde klart å holde stemningen oppe etterpå. «Stopped it all stone dead», som han sa til New Musical Express. Litt mer sus var det over pakketurneen mot slutten av året, 16 konserter med Jimi Hendrix Experience, Pink Floyd, The Move, The Nice, Amen Corner og enda noen til. Der skulle vi kanskje ha vært. 1967 var noe for seg selv.

Jimi Hendrix spilte gitar med en kraft og følsomhet som ingen har vært i nærheten av siden. Vi bare forundrer oss over at noen forsøker. Hvorfor en kompetent gitarist som Totos Steve Lukather, senest på Kongsberg for en måned siden, gir seg i kast med «Red House», en låt som etter vår forrige beregning finnes i 22 forskjellige offisielt utgitte utgaver med Hendrix selv, som alltid kommer til å forbli de 22 beste. For eventuelle yngre lesere anbefaler vi tre steg mot å oppdage Jimi Hendrix:

1. De mest kjente låtene. For eksempel samlet på originalalbumet «Smash Hits».

2. De første originale albumene, «Are You Experienced», «Axis: Bold As Love» fra 1967, og «Electric Ladyland» fra 1968.

3. Konsertinnspillinger: samlet på album som «Jimi Plays Monterey» og «Hendrix in The West». Dessuten samlingen med BBC-sessions, spilt inn i studioene til den britiske rikskringkastingen, der Hendrix var en hyppig gjest i 1967.

De senere bravadene til Jimi Hendrix får være en annen historie. Han spilte videre i tre år etter den store sommeren 1967, fram til den tragiske slutten i 1970. Vi kommer nemlig til selve sommerjubileet nå: Det er 50 år siden «The Wind Cries Mary» ble en av de største hitlåtene til Jimi Hendrix. Den forblir også hans aller fineste sang. Et fullkomment bevis på at denne flamboyante gitaristen også var en særdeles følsom låtskriver og poet. «The Wind Cries Mary» er en uendelig trist og vakker blues. Vinden ikke bare gråter over Mary, den skriker også, og trafikklysene skifter til blått om morgenen mens de sender et ensomt signal inn i ei tom seng. Lyden av Experience var formidabel, melodien uimotståelig, stemmen inntrengende, og gitarspillet – skal vi nøye oss med å si at det var upåklagelig?

Mer fra: Nye takter