Nye takter

Den store countryhistorien

Den nye TV-serien «Countrymusikkens historie» begynner 100 år tilbake i tida, men slutter dessverre litt for tidlig til å formidle at dette er et musikalsk eventyr som fortsetter og fortsetter.

Countrymusikkens historie, den begynte vel med Dolly Parton? Nei, Buck Owens eller Johnny Cash var kanskje før ute? Eller, fant vi ikke etter hvert ut at det var Hank Williams som var denne musikkens gudfar? Nei, nå skal dere høre her:

En av fjorårets mest framtredende trender i norsk musikk var enda en ny bølge av country and western. En bevegelse som er inspirert av en stor amerikansk musikkhistorie, men som likevel hørtes helt tidsriktig ut i 2019.

Den nye TV-serien «Country Music» av Ken Burns, «Countrymusikkens historie» som den heter på NRK, tar oss 100 år tilbake i tida, og forteller historien derfra. Serien er en påminnelse om hvor mange sterke fortellinger denne sjangeren rommer.

Filmmaker Ken Burn poses in the Ryman Auditorium Wednesday, March 27, 2019, in Nashville, Tenn. The Ryman was home to the Grand Ole Opry from 1943 to 1974. Burns hit the road this month on a bus trip to preach the gospel of "Country Music," his new PBS film airing in September. (AP Photo/Mark Humphrey)

Ken Burns har laget den TV-serien «Country Music» eller «Countrymusikkens historie» som den heter på NRK. Foto: AP / Mark Humphrey

Den går dessverre bare så vidt inn i det nye århundret, så hvis den gir inntrykk av musikken hører fortida til, er det seriens egen skyld.

I «Countrymusikkens historie» skal vi altså helt tilbake til 1920-årene. Da det som senere ble kjent som countrymusikk ble et uttrykk for den amerikanske smeltedigelen. En kombinasjon av irsk folkemusikk, banjoen fra Afrika, slavenes sanger, med litt spansk flamenco og tysk ompapolka for smakens skyld. Dette var bruksmusikk, når arbeidsfolk skulle slå seg løs på lørdagskvelden, eller formidle sine hardt prøvede innerste følelser for hverandre.

Hvor kommer det evig dårlige ryktet til countrymusikken fra? Hvordan er det fortsatt mulig for mange genuint musikkinteresserte å gi uttrykk for at country and western er mindreverdig i forhold til alt det andre? Å tro at den er overfladisk eskapisme, når den forholder seg til livet minst like direkte og realistisk som alt annet?

Sangeren og låtskriveren Harland Howard kom med den klassiske påstanden om at countrymusikk er «tre akkorder og sannheten». Denne serien understreker countrymusikkens grunnleggende folkelighet. Ikke i en nedsettende mening, men som et redskap for mennesker til å sette ord og toner til livet, for bedre å forstå hvordan å leve det.

###

Ling minstrels, c.1900. Foto T

Den første artisten som nevnes her er felespilleren Fiddlin’ John Carson, som spilte på alt fra kommunistmøter til sammenkomster i Ku-Klux Klan. Han ble oppdaget av grammofon-pioneren Ralph Peer og selskapet Okeh, og fikk spille inn sangen «Little Old Log Cabin In The Lane», en romantisering av slavelivet i Sørstatene i 1923. Det er et opptak som alle med en viss forståelse for musikksjangere kan høre og si «dette er countrymusikk», selv om begrepet ikke dukket opp før langt senere.

Den mest alminnelige forståelsen av starten for countryhistorien kommer med Carter-familien, med A.J. Carter, kona Sara og hennes søster Maybelle. Til å begynne med var de omdiskuterte. Kvinner som synger? Det kunne aldri slå an, fikk de høre. Deres første innspilling var «Bury Me Under The Weeping Willow», og her kommer seriens første mestergrep – å høre originalopptaket gå over i Rosanne Cash som faller inn i de samme linjene nå.

Jeg skal jeg ikke enda en gang falle for misforståelsen om at det er en direkte nedstigende slektslinje her, men det er så nært som vi kan forlange.

Ralph Peer oppdaget også Jimmie Rodgers, med sine sanger som kombinerte blues og jodling. Han spilte inn en kort filmsnutt som byr på denne seriens første levende bilder. En oppfinnelse mange så på som en trussel mot levende opptredener, men som bare tok Jimmie Rodgers enda lenger ut i offentligheten.

Emmylou Harris forteller at hun liker de sørgelige sangene best, de som får deg til å kjenne på at vi alle er i samme båt. Men alt var ikke like trist. Bob Wills kom med en ny festmusikk, og beskrives som en forløper for Elvis Presley og Mick Jagger. Wills ble gift og skilt fem ganger på seks år.

Det sies at de eneste gangene hans gruppe Texas Playboys spilte nedstemte sanger var når Wills var mellom to koner. Disse nære og rene følelsene kom fort i kontakt med erkeamerikanske forretningsforhold. Et forsikringsselskap i Nashville startet en egen radiostasjon som et ledd i markedsføringen, med en ekstra sterk sender på 50.000 watt, som kringkastet ny musikk kyst til kyst fra The Grand Old Opry i Ryman Auditorium. Countrysangerne strømmet til byen, og har fortsatt med det helt siden.

Dolly Parton kan godt få være selve symbolet på countrymusikken. Foto: Sugar Hill Records

Dolly Parton kan godt få være selve symbolet på countrymusikken. Foto: Sugar Hill Records

Hank Williams ga i 1947 ut «Move It On Over», og kom «Rock Around The Clock» mange år i forkjøpet, hvis vi en gang til skal diskutere hvordan rocken startet. Han solgte 14.000 billetter til sitt andre bryllup, og 14.000 til generalprøven. Williams døde av en overdose i baksetet av bilen mens 1952 ble til 1953. 20.000 kom i begravelsen, det var bare plass til 2.700 inne, pluss 200 på segregerte plasser for det som senere er kjent som afroamerikanere.

«Countrymusikkens historie» er full av sånne dramatiske minibiografier av de største navnene i historien. Mange av fortellingene er så sterke at de har vært dokumentar- eller spillefilmer i seg selv.

Her passerer de i revy, Johnny Cash, Willie Nelson, George Jones og afroamerikanske Charlie Pride. Det bemerkelsesverdige er at det er vanskelig å finne noen deler av musikklivet som har en like store andel av sterke kvinner. Ingen symboliserer denne musikken bedre enn Loretta Lynn og The Judds, fra å bo i fattigslige hytter til å gjøre den helt store suksessen etter mange års motgang.

Og så er jo Dolly Parton alltid et eventyr i seg selv, med så mye glitter og stas, og samtidig så herlig jordnær og uttrykksfull. – Skriver du sannheten om livet ditt blir det country. Det er det som gjør en sang god, sier Loretta Lynn. Hun slo igjennom i 1962, og ga ut et nytt, godt album i 2018.

Serien «Country Music» er i utgangspunktet 16 timer lang. Versjonen NRK sender er på ni episoder, åtte timer til sammen. Den er full av flotte bilder fra fortida, men først og fremst musikk man etterpå føler at man burde hørt mer på. Det finnes også et soundtrack, med 105 sanger i over fem timer på fem CD-er, også på strømmetjenestene for dem som bare vil høre historien utspille seg som ren musikk.

The Carter Family – Maybell, Sara og A.P. Carter fotografert rundt starten for familieforetaket i 1927. Foto: Richard Weize/NRK

The Carter Family – Maybell, Sara og A.P. Carter fotografert rundt starten for familieforetaket i 1927. Foto: Richard Weize/NRK

Hele serien slutter med at Johnny Cash dør i 2003, fire uker etter kona June Carter Cash. Derved var en sirkel, en ring av ild, sluttet. «Will The Circle Be Unbroken» er siste sang, mens det vises bilder av noen av stjernene som har dukket opp siden.

Men det var også i 2003 at Dixie Chicks valset opp med George W. Bush under Irak-krigen, det største offentlige oppstusset countrymusikken noen gang har skapt. Serien får dessverre ikke med seg enda et oppsving i historien, en æra der artister som Dixie Chicks og Kacey Musgraves (og under litt mer stilistisk tvil, Taylor Swift) for første gang sikret countrymusikken Grammy-priser for årets beste album, uansett sjanger.

Den har heller ikke med Billy Ray Cyrus’ omfavnelse av «Old Town Road» med Lil Nas X, fjorårets aller mest populære sang i hele verden, men også en av de mest omdiskuterte i countrymusikkens historie.

Historien fortsetter altså i fin stil, etter snart 100 år.

Mer fra Dagsavisen