Bilde 1 av 4
Nye takter

Definisjonen av soul

For mange begynte soulmusikken med Otis Redding. Snart er det 50 år siden han omkom i en flyulykke, mens karrieren fortsatt nådde nye høyder.

I opptakten til det triste 50-årsminnet ble vi minnet om Otis Reddings storhet da Adam Douglas sang «Try A Little Tenderness» da han vant Stjernekamp-finalen. – Otis er min vokale helt. Han sang ikke finest, ikke alltid helt reint, men han er en stemme jeg alltid tror på, sa Adam Douglas, da vi snakket med ham før finalen.

Otis Redding var på vei til en konsert i Wisconsin i privatflyet sitt denne fatale dagen, 10. desember i 1967. Sammen med backingbandet The Bar-Kays, som nylig hadde hatt en stor hit på egen hånd med «Soul Finger». Været var dårlig, og flyet styrtet i en innsjø. Sju av de åtte om bord omkom.

Redding hadde nettopp spilt inn « (Sittin’ On) The Dock of The Bay», en mer poporientert sang enn noe han hadde gitt ut i forveien. Han regnet den fortsatt ikke som helt ferdig, siden han hadde tenkt å skrive tekst til noen melodilinjer han bare plystrer i den første versjonen. Den kom ut på singel i januar, gikk til topps på hitlisten i USA, og nådde en 2. plass i Norge, som en av svært få soulplater som slo an stort her hjemme. I «Ti i skuddet» ble den til slutt årets mest populære låt i 1968.

Otis Redding er selve definisjonen på soul: «Når sangeren sier mer enn sangteksten i seg selv», som det står i de opprinnelige omslagsnotatene til albumet «Otis Blue». Vi hører det allerede på en av hans første sanger, «These Arms of Mine». Redding var sanger med Johnny Jenkins & The Pinetoppers. En dag i 1962 de ble ferdige i veldig god tid i studio fikk Redding prøve seg på egen hånd. Han ga ut innspillingen på det nye selskapet Volt, et underselskap av Stax, og fikk en liten hit. Flere singler fulgte, fra 1964 også et par album i året.

Mange regner albumet «Otis Blue» fra 1965 som høydepunktet i livet til Otis Redding. Det er rart å tenke på at Otis Redding bare var 23 da han spilte inn «Ol’ Man Trouble». Han høres ut som han er full av erfaring og livsvisdom. Overbevisningen blir ikke mindre i løpet av den halvtimen albumet varer. Stemmen hans bukter seg rundt sangene, full av kraft og engasjement, uten at han noen gang høres anstrengt ut.

I dag er vi vant til at artister gir ut album som er spilt over en ni måneders periode i fjor, og deretter gjort ferdig mellom februar og mai i år. Med «Otis Blue» var det greiere: Det ble påbegynt klokka 10 om morgenen 9. juli 1965, og var ferdig klokka 14 dagen etter. Da hadde de tatt en pause om kvelden, fordi bandet måtte gjøre en konsert. Og likevel må vi kunne si at musikken er fullt på høyde med mye av det som kommer ut nå for tida.

På «Otis Blue» gjør Redding en versjon av «Satisfaction», en helt fersk sang av The Rolling Stones som ennå ikke hadde blitt en hit. Han hadde ikke hørt den før, men tok godt mot forslaget til gitaristen Steve Cropper, som stakk over gata for å kjøpe et eksemplar, sånn at sangeren og bandet skulle få høre den. Tro bare for all del ikke at dette var et billig triks fra Reddings side. «Satisfaction» var med på den amerikanske utgaven av Stones-albumet «Out Of Our Heads». Som også inneholdt «That’s How Strong My Love Is», som de hadde hørt med Otis Redding året før. Stones hadde allerede spilt inn to av de andre låtene hans, «Pain in My Heart» og «I’ve Been Loving You Too Long». Otis Redding var allerede et stort navn blant mange europeiske musikere.

«Otis Blue» inneholdt hovedsakelig coverlåter, et bevis på hvor godt det går an å utmerke seg som tolker. Tre av sangene var av Sam Cooke, sannsynligvis som en hyllest til sangeren som nylig hadde blitt skutt og drept. Men Redding viste også at han var en stor låtskriver selv. «I’ve Been Loving You Too Long» må være en av de fineste sangene som noen gang er laget, og «Respect» skulle også komme til å sette spor etter seg. «Otis Blue» er og blir en milepæl. Men er det virkelig hans beste? I sin storhetstid laget Paul Young en sang som het «Now I Know What Made Otis Blue». Young, en mann som kan sin soulmusikk, mente likevel at albumet «The Dictionary Of Soul» fra 1966 er enda bedre.

1967 hadde vært et svært godt år for Otis Redding. Turneen til plateselskapene Stax og Volt i Europa i 1967 er legendarisk. Redding toppet plakaten, men showet presenterte også stjerner som Sam and Dave, Arthur Conley, Eddie Floyd og gruppa Booker T & The MG’s. Det ble en verdensdels første møte med soulmusikken, en stilart som sto foran et stort gjennombrudd. Et av de beste TV-opptakene av ham på scenen ble gjort i Njårdhallen i Oslo 7. april.

Bare rundt 1.000 mennesker var tilstede på de to showene i Njårdhallen, som hadde plass til godt over det dobbelte. Publikum er et syn i seg selv i dette programmet, spesielt mange av guttene, med en slags forhistorisk beatnik-look sammenlignet med datidas hippier i USA. Det virker som de aldri har opplevd noe lignende. «They don’t know what hit them», sier Steve Cropper og Wayne Jackson om mottakelsen i et kommentarspor på DVDen som kom for ti år siden.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Konserten ble arrangert av Barry Matheson, som også var manager for oslogruppa The Vanguards. De lånte ut utstyret sitt til konserten, men gitaristen Terje Rypdal ble så imponert at han sluttet for å starte gruppa Dream. På det store soultreffet traff han Hans Marius Stormoen og Christian Reim fra rhythm and bluesgruppa Public Enemies, og Tom Karlsen fra soullaget Little Earl & The Sapphires, som på kort tid ble den mest omtalte nye gruppa i norsk rock.

I juni 1967 gjorde Otis Redding en stor opptreden på Monterey-festivalen i California, verdens første i sitt slag. En scene for store gjennombrudd til nye stjerner som Jimi Hendrix og Janis Joplin, men også for Otis Redding, som fram til da hadde vært mest kjent for spesielt interesserte i blues og soul. Nå begynte han også å nå de store, hvite massene.

Aretha Franklin tok sin versjon av hans «Respect» helt til topps på den amerikanske hitlista sommeren 1967. Otis Reddings hektiske turnévirksomhet la en demper på innspillingene dette året, men han fikk en hit med Carla Thomas i duetten «Tramp». En annen av hans mest minneverdige stunder. Vi gikk nok glipp av enda en klassiker dra Redding døde. Bee Gees hadde skrevet «To Love Somebody» for ham, men han rakk aldri å spille den inn. Vi mistet i det hele tatt mye da Otis Redding døde, men stemmen hans ruver ennå gjennom årene som har gått, og som kommer.

Mer fra: Nye takter