Nye takter

De grønneste sangene

I over 50 år har de sunget om å ta bedre vare på naturen. Hvorfor hørte vi ikke mer på Marvin Gaye før?

Bilde 1 av 3

Marvin Gayes album «What's Going On» er en av popmusikkens store klassikere. Sangene handler om et bredt spekter av utfordringer verden sto overfor i begynnelsen av 70-årene. Også naturvern. «Mercy Mercy Me» (The Ecology)» og «Save The Children» var klare bekymringsmeldinger om hvordan det kunne ende galt. En rekke andre artister var like bekymret. Miljøet var blitt en fanesak.

Dette skjedde for det meste for 30, 40 og 50 år siden. Og fortsatt er ikke problemene løst? Det positive er at mye har skjedd i miljøkampen underveis. Fra å handle om radioaktivt nedfall på 60-tallet til sur nedbør på 70-tallet og hull i ozonlaget på 80-tallet. Protestsangenes historie reflekterer hovedfokuset fra forskjellige tidsepoker. Men vi kunne kommet enda lenger hvis verden hadde hørt på de gamle sliterne i Tower Of Power allerede i 1974, med «There Only So Much Oil In The Ground». «There' no excuse for our abuse», sang de, og framholdt at «alternate sources of power must be found». Den ble ikke en stor hit på radiostasjonene, men for dem som fikk høre den har budskapet vært lett å huske, igjen og igjen.

En av de største hitlåtene i verden mot slutten av 60-tallet var «In The Year 2525» med Zager and Evans. En framtidsvisjon der teknologien tok over, og alt gikk galt. Riktignok ikke før om mange tusen år: «In the year 9595/I'm kinda wondrin' if man is gonna be alive/ He's taken everything this old world can give/And he ain't put back nothing», sang de til slutt. Verden var full av sånne sanger. Joni Mitchell slo igjennom med «Big Yellow Taxi» i 1970. En tilsynelatende lystig og glad sang, med en trist historie: De asfalterte paradiset, anla en parkeringsplass, hogde ned trærne, bygde et museum for trær (og krevde inngangspenger for å se dem). «You don't know what you've got till it's gone», advarte Mitchell. Klarere kan det ikke sies. Samtidig var Neil Youngs «After The Goldrush» en sørgmodig science fiction-drøm om å begynne på nytt på en annen planet «Look at mother nature on the run in the 1970's», sang Young.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

En av de mest folkekjære sangene i Norge handler om de samme spørsmålene: Lillebjørn Nilsens «Barn av regnbuen». En hel generasjon norske barn har fått vite at «noen tror det ikke nytter/andre kaster tida bort med prat», men at «dette er vår siste sjanse, til å dele et håp og en jord». Som årene gikk begynte Nilsen å synge «ennå har vi en sjanse», men nå begynner det virkelig å haste. I sin originaltekst til «Rainbow Race» ga Pete Seeger grådigheten skylden for elendigheten. Det samme gjorde Finn Kalvik: «Profitt styrer alt vi veit det er galt/Vi juger og fortrenger», sang han i «Vredens dag»» i 1976. «Vi bare sitter her og glaner og håper det går bra/Mens vår klode går i baner og dør langsomt dag for dag/Men sannheten har aldri noen greid å løpe fra», la han til. Det lages ikke så mange sånne sanger lenger.

80-tallet kom med noe mer subtile budskap i den grønne lyrikken: Som i «Fall On Me» med R.E.M. og «This Monkey's Gone To Heaven» av The Pixes. To av de beste sangene fra to av 80-tallets beste nye band, og likevel skjedde det så lite? Vi må ta en telefon til Pixies-kjenner og tidligere miljøvernminister Bård Vegar Solhjell. Som først trekker trådene enda lenger tilbake, til «Nature's Way» med gruppa Spirt fra 1970.

– Miljø er et stort tema, med et mangeårig bredt engasjement. Musikken har bidradd til å gjøre dette større enn det ellers ville vært. Men et bedre miljø er ikke noe det bare går an å innføre, som frukt i skolen. Klimaproblemene går til kjernen av det økonomiske systemet vårt, det krever mye av næringsliv og politikere å snu utviklingen. Det er jo deprimerende at man ikke har vært mer handlekraftige, men det er i hvert fall ikke The Pixies sin skyld, mener Solhjell.

Lignende synspunkter uttrykte Frederic Hauge før klimamøtet i København i 2009, da vi så tilbake til det store engasjementet for Bellona i rockkretser på 80-tallet. De den gangen markedsledende Åge Aleksandersen, Jørn Hoel og Dance With A Stranger og de som senere ble kjent som «de fire store» gruppene var alle med da Bellona ga ut albumet «Norske utslipp» i 1988. Med sanger som «Parkanlegg her» (deLillos) og «Hull i himmelen» (DumDum Boys). – Kulturlivet betyr mye i samfunnet. Fra musikere til forfattere, og komikere også for den del. De skaper engasjement hos folk, mente Hauge.

Før «Hull i himmelen» hadde DumDum Boys spurt «finnes det piller mot møkkete vann» i «Lønsj i det grønne». Men de vil ikke lage flere «fengende sanger om skogsdød», sa Kjartan Kristiansen i 2009. – Det er vanskelig å omsette dette til rock'n'roll. Jeg er på samme måte som andre opptatt av at ungene mine skal ha ei framtid. Men det er vel strengt tatt andre som vet mer om dette enn meg. Det er politikerne som ikke tør å gjøre noe, sa han. DumDum Boys stilte opp sammen med deLillos, Michael Krohn og Valentourettes for Miljøpartiet De Grønne før stortingsvalget i 2013

Thom Yorke fra Radiohead stiller også gjerne opp for klimasaken. Han spiller på en konsert med Patti Smith i Paris i kveld, men å lage en sang synes heller ikke han er så attraktivt lenger. – Skulle jeg lage en protestsang om klimaforandringer nå ville den blitt skitt, sier han til det franske magasinet Teledrama. – På 60-tallet gikk det an å lage sanger som mobiliserte folk, som virket. I alle fall et stykke på vei. Dette er vanskeligere nå. En sang, et kunstverk, en bok kommer ikke til å forandre noens mening. Men ting forandrer seg langsomt, og så begynner snøballen å rulle, tror Yorke.

Akkurat når man skal konkludere med at disse sangene tilhører en annen tid, så ramler det inn et nytt bidrag i miljøkampen. Anohni, før kjent som Antony, med «4 Degrees». En artist som sier at hun er lei av å sine gode intensjoner, og innser at hun også er en del av problemet. Antony laget et helt album viet klimaspørsmål med «The Crying Light» i 2009, inspirert av en tur til Svalbard. «4 Degress» er en mørk, sint og dystopisk låt om hvordan det går om man tenker at temperaturøkningen i framtida «bare» blir fire grader. Og sånn som det ser ut, når vi ser ut av vinduet nå, er også «I'm dreaming of a white christmas» snart en protestsang.

Mer fra Dagsavisen