Da rocken var ung

– Rock var noe vi kunne drive foreldrene til vanvidd med. Da var det gøy med en gang, fortalte Roald Stensby, som ble kåret til Nordens rockekonge på Jordal Amfi i 1959. Da var han 17 år, og en av de første som sang rock i Norge. I forrige uke gikk han bort, 77 år gammel.

Rocken kom for alvor til Norge med de mye omtalte opptøyene rundt sentrum Kino etter visningen av filmen «Rock Around The Clock» i 1956. Folk fikk høre de første antydningene til hjemlig innspilt rockemusikk i filmen «Gylne ungdom» i 1956, der Per Asplin og Mary Andersen sang hver sin sang som i alle fall rullet litt. Det samme kan vel sies om Nora Brockstedts «Røkk og rull på ring» fra 1957. De ordentlige rockerne tok over fra 1958, Per «Elvis» Granberg, Jan Rhode, Rocke-Pelle Hartvig, og altså Roald Stensby.

Som vi har vært inne på mange ganger før på disse sidene er det alltid vanskelig å definere hvem som kom aller først med den nye musikken, både i inn- og utland. Det er lettere å se alle som kom etterpå. Mens festivalsesongen fortsetter for fullt kan mange norske artister reise rundt og tjene til resten av årets opphold i løpet av et par måneder. Alt dette startet med en liten subkultur i Oslo på 50-tallet. – Dette var egentlig ikke noe miljø, men ungdommer på jakt etter å danse, treffe det annet kjønn, og få litt ut av greiene. Her kom det noe som var litt tøffere i taktene enn Big Chief Jazzband. En ungdomskultur som tok skarp avstand fra det foreldrene sto for, sa Roald Stensby til oss, da vi snakket med ham i 2003.

Sånn var stemningen på rockekonsert i Oslo i 1959. Ble den noen gang bedre? Foto: Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv

Rocken på 50-tallet var virkelig en subkultur. Musikken ble ikke spilt på radio, og var lite omtalt i avisene. I ettertid høres ikke den første norske rocken veldig provoserende ut, men vi kan levende forestille oss hvordan den ble oppfattet i mer etablerte kretser da den dukket opp. Ideen om at rocken fortsatt kan være ny, ung og opprørsk blekner litt i møtet med musikken som ble til den gangen rock virkelig var et alternativ til det bestående. Men på slutten av 50-tallet var det utenkelig at denne kulturen hadde en en framtid. For dem som deltok i nåtiden var det sannsynligvis det meste spennende det gikk an å oppleve med klær på. Både for publikum og artister Vi kan bare se på bildene fra Jordal Amfi i 1959: Entusiasmen er til å ta og føle på.

Stensbys karriere som rockesanger kulminerte med denne kåringen av Nordens rockekonge på Jordal i Oslo i 1959. Ti sikkerhetsvakter hadde sin fulle hyre med 6.000 ungdommer som dannet flere leire rundt konkurrentene. «Konkurransen avslørte den dype splittelsen som for tiden råder i den norske rockeverden», sto det i Arbeiderbladet etterpå. «Rekkverket røk da Roald ble rockekonge» var overskriften på første side i avisen. «Det forekom ellers et par besvimelser, en bråkmaker måtte bæres ut av seks sterke menn, flere tomflasker suste inn på banen etterfulgt av toalettruller og noen kjepper», kunne vi lese.

I sin bok «Swing it» fra 1990 forteller Yngvar Holm, Norges første musikkjournalist, videre om den store begivenheten: «Brannslangene som denne gang skulle rettes inn mot bråkmakerne for å kjøle dem ned, var kappet over. Da brannfolkene skrudde på høytrykket, piplet vannet bare ut på bakken. Det ble også tent bål på tribunene av programhefter, blader og de istykkerslåtte benkene. Aldri har jeg opplevd maken til opptøyer, verken før eller senere – og jeg har vært med på litt av hvert av popstevner». Dette var tider, dere.

Arbeiderbladet hadde denne analysen av Roald Stensby i 1959: «Det som særmerker den nye rockekongens stil, er den brede benstillingen. Kroppen er mer bakoverbøyd enn hos Per Elvis Granberg. Roald avsluttet således et av sine nummer med å bøye seg så langt bakover at ryggen kom helt ned til gulvet». Stensbys EP «The Scandinavian King of Rock ’n’ Roll at the Jordal Amfi» har lenge vært et av Norges mest verdifulle samlerobjekter. Men plata ble spilt inn i studio, med pålagt applaus fra en Cliff Richard-plate.

Før CDen som format hadde utspilt sin rolle rakk musikkavisa Backstage å gi ut samlingen «Norsk rocks skattkammer – da rocken kom til Norge», med både med Stensby og alle de andre som er nevnt i denne saken. Rockhistorikeren Willy B oppsøkte Roald Stensby for å få tak i en acetat han hadde hatt hjemme i 45 år – en prøvepressing av lakk som må spilles på 78 omdreininger i minuttet, og som var så skjør at den burde vært fraktet videre i sykebil for å bli overført til CD.

«Det finnes de som hevder at 50-tallet ikke kom til Norge før i 1958», skrev Willy B i omslagsnotatene. Da kom i alle fall rocken for alvor, med de store sportslignende stevnene på Jordal Amfi, og kåringer av nordiske rockekoner. I 1960 var den første festen allerede over. Shadows-inspirerte band begynte å tas over, før The Beatles og The Rolling Stones inspirerte en helt ny generasjon norske rockere. Senere fulgte hippier, punkere, ravere og en rekke andre subkulturer etter.

Til tross for de opprørske tendensene, var rockemiljøet i Norge ifølge Stensby uskyldigheten selv på 50-tallet. – Når det gjelder «sex and drugs and rock ’n’ roll» har jeg nok gått glipp av mye, smilte Stensby. Og å være stjerne i Norge på slutten av 50-tallet var ikke fullt så lukrativt som i dag. – Da dette begynte å bli profesjonelt var det ikke moro lenger. Jeg hadde ingen ambisjoner om å forsøke å gjøre en karriere ut av dette. Jeg visste at det ikke nytta å leve av rocken, fortalte han oss.

Roald Stensby dro i militæret, og akkurat som Elvis ble det ikke den samme farten i rocken etterpå. – Det er utrolig morsomt å ha vært med på denne perioden, med de ringvirkningene dette hadde på vår aldersgruppe – å rive seg løs fra foreldrene og fordommene, og oppløse rammebetingelsene. Vi blir omtalt som pionerer siden vi knyttes til noe som endret seg i samfunnet, men jeg føler meg ikke akkurat som Wergeland eller Bjørnson. Men vi hadde det gøy, og jeg ville aldri unnvært det, fortalte Roald Stensby.