Nye takter

Da Nelson Mandela ble fri

Kampen for å sette Nelson Mandela fri var den store fanesaken i pop­musikken på 80-tallet. Før dette var det få som visste hvem han var.

Et av de mest magiske øyeblikkene i pophistorien: 16. april 1990. Nelson Mandela kommer til Wembley Stadion, og blir tatt imot med øredøvende jubel av 72.000 tilskuere. De går rett og slett helt av skaftet. Så, etter fem minutter med stående applaus, på denne magiske måten som nesten bare skjer på fotballplasser, har alle sammen plutselig bestemt seg for å synge «You'll Never Walk Alone». Men dette var ingen fotballkamp. Det var en popkonsert. For å feire at Nelson Mandela var fri. Før han møtte lederne i verdens mektigste land tok Mandela seg tid til å takke musikere og publikum for hjelpen til å bli en fri mann. «Takk for at dere valgte å bry dere. For dere kunne ha valgt å gjøre noen annet», sa han til den store forsamlingen.

Denne delen av historien om Nelson Mandela begynte da gruppa The Special AKA våren 1984 ga ut en singel som bare het «Nelson Mandela», men som oftest blir omtalt som «Free Nelson Mandela». Den var så uimotståelig fengende at den ble en stor hit, og fikk mange til å lure på hvem denne Mandela var. Hvor mange visste dette fra før? Han var nevnt sammen med noen andre politiske fanger i en nyttårskronikk av Gunnar Stålsett i Aftenposten noen måneder før. Før dette igjen gikk det år og dag mellom hver gang noen nevnte hans navn her hjemme. Stort bedre var det neppe i andre land.

Året etter ga Little Steven ga ut singelen og albumet «Sun City», med hjelp av Bruce Springsteen, Bob Dylan, medlemmer av Beatles, Stones, The Who og U2, og veldig, veldig mange andre. Sun City var underholdningskomplekset der umoralske artister spilte for et hvitt publikum for god betaling, som sterke symbol på likegyldigheten i forhold til apartheidregimet. Artister med respekt for seg selv, og andre, spilte ikke i Sør-Afrika. Allerede i 1965 ble Dusty Springfield deportert fra landet fordi hun nektet å spille for et segregert publikum. I 1968 sluttet Gram Parsons i The Byrds fordi han ikke ville være med på turné til Sør-Afrika.

Jeg traff Steven Van Zandt da han ga ut «Sun City». Han gikk med et armbånd som det sto «Nelson Mandela 1964» på. 1964 var året da Mandela ble dømt til livsvarig fengsel. Han ville bruke dette armbåndet til Mandela ble fri, fortalte han. – Situasjonen i Sør-Afrika fikk ikke mye oppmerksomhet i avisene i fjor, så jeg bestemte meg for å skrive om det. Vi er offer for enormt mye sørafrikansk propaganda nå, i USA, Storbritannia, Tyskland og hele verden, sa Steven. I Hans-Olav Thyvolds nye bok om Little Steven er det et helt kapittel om denne tida. Steven kaller Artists United Against Apartheid for et av høydepunktene i sitt liv, og mener at det var «en av de få virkelig vellykkede politiske begivenheter i musikkhistorien». Popmusikken hadde fått en ny fanesak. Som ikke handlet om å samle inn penger til fattige barn, men å forandre en politisk situasjon som det slett ikke var interesse for å forandre i noen av verdens største regjeringer.
 
I 1988 fylte Nelson Mandela 70 år. Han satt fortsatt i fengsel. Men for første gang snakket man om ham over hele verden. Dagen ble feiret på Wembley Stadion, av mange av verdens største artister på scenen. En dag som er kalt den mest spektakulære manifestasjon av politisk popmusikk. Ikke fullt så stjernetungt som Live Aid to år før, men med et langt sterkere politisk buskap.
Å få til en så eksplisitt politisk konsert var et diplomatisk mesterstykke av arrangørene. Store artister er ofte skeptiske til å være med på slike arrangementer før de er rimelig sikre på at det blir en suksess. Storbritannias statsminister Margaret Thatcher hadde det samme året kalt ANC en «typisk terrororganisasjon». Dette var et minefelt. De første som kom på banen var Simple Minds, de neste som tok sjansen var Dire Straits. Da ble det lettere å få med seg andre, og sånn kom Sting, Eurythmics, Whitney Houston og George Michael og Stevie Wonder til Wembley. Mens sistnevnte løste noen tekniske problemer kom Tracy Chapman på med kassegitaren sin, sang «Talkin 'Bout A Revolution», og ble verdensberømt over natta. Wonder selv sang «I Just Called To Say I Love You», en sang som var forbudt i Sør-Afrika fordi Wonder hyllet Mandela i takketalen da han vant en Oscar-pris for sangen. Prinsipielt viktig var det at en rekke store afrikanske artister fikk være med, som Miriam Makeba, Hugh Masekela, Youssou N'Dour, Salif Keita, Mahlathini og Mahotella Queens, sånne som ikke hadde sluppet til på Live Aid, fordi de ikke var salgbare nok for et større publikum.

I USA ble konserten overført på grunn av sin store kjendisappell, men budskapet ble tonet ned av TV-selskapet Fox, og feiringen ble bare kalt «Freedomfest», uten spesielt fokus på situasjonen i Sør-Afrika. Men bare et og et halvt år etterpå var Mandela en fri mann. Hans første reise til Europa gikk til Wembley Stadion, for den nye, store feiringen vi nevnte innledningsvis. – Jeg møtte Mandela etter den andre konserten på Wembley, og han takket artistene for å ha sunget ut da ingen andre gjorde det. «De må aldri få deg til å tie», sa Jim Kerr fra Simple Minds til oss i et senere intervju.
Mandela snakket i en halvtime på Wembley. Etterpå spilte Tracy Chapman «Talking 'Bout A Revolution» en gang til, og Neil Young framførte «Rockin' in The Free World». Men den største stjernen var Mandela selv. Nei, forresten, saken var den store stjernen. Apartheidregimets dager var fortsatt ikke over. Men det var bare et spørsmål om tid. For en gangs skyld kan man snakke om at musikken virkelig var med på å forandre verden. Men mest av alle forandret Nelson Mandela verden selv.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen