Nye takter

Da Bob Dylan møtte Johnny Cash

I 1969 satte Bob Dylan og Johnny Cash seg ned og sang sammen i to timer. Nå blir opptakene endelig utgitt.

Dagsavisen anmelder

Bob Dylans «Bootleg Series» med ikke-før-utgitte-opptak fra arkivene er kommet til Volume 15. Det er bare et halvt år siden han ga ut en gedigen pakke med opptak fra Rolling Thunder-turneen, men disse var ikke en del av serien, så i år har det vært i pose og sekk. «Travelin' Thru» er en utmerket påminnelse om at det er 50 år siden Dylan ga ut albumet «Nashville Skyline», og i en kort periode var ordentlig countrysanger.

«Travelin’ Thru» spenner over tre år i Dylans karriere, men essensen i denne utgivelsen er opptak gjort i løpet av et par timer. 18. februar 1969 møttes Bob Dylan og Johnny Cash i Columbia-studioet i Nashville, satte seg ned, og spilte sammen i to timer. Bare en av disse duettene, «Girl From The North Country», ble brukt på albumet «Nashville Skyline».

Bob Dylan slik han sto fram på omslaget av «Nashville Skyline» i 1969.  FOTO: SONY MUSIC

Bob Dylan slik han sto fram på omslaget av «Nashville Skyline» i 1969. FOTO: SONY MUSIC

Man kan jo lure på hvorfor de ikke fulgte på med mer, for her er det mye fint. Men stemningen var sikkert for løs og ledig til at flere sanger kunne gis ut på ordentlig. De kunne også kommet tilbake og spille inn sangene skikkelig, men det ble aldri noe av. I stedet er dette et funn for oss som synes for mange plateinnspillinger er for profesjonelle og gjennomarrangerte. Her hører vi Bob Dylan og Johnny Cash på sitt mest uformelle, to store stemmer som koser seg sammen, langt fra i perfekt harmoni, men likevel en åpenbaring fra fortida.

De to begynner med «I Still Miss Someone», med Johnny Cash som han pleier, før Dylan kommer inn og gir melodien en egen vri, slik vi er blitt vant til. Etterpå gjør de noe veldig rart. Dylan synger «Don’t Think Twice It’s All Right» mens Cash synger sin «Understand Your Man», sangen som lånte den samme melodien fra Dylan i 1964. Disse to blir altså her framført samtidig, det kunne vært helt idiotisk, men høres fantastisk ut fram til det bryter sammen. Deretter er det flere egne sanger, gamle countryfavoritter, og «Matchbox» som et nikk til Carl Perkins, som er gitarist i bandet. Begrepet «historisk» brukes i tide og utide, men her er det helt på sin plass.

Foranledningen til dette møtet er at Dylans produsent Bob Johnston tok ham med til Nashville for å spille inn «Blonde On Blonde» i 1966. Det er her han synger varmt om countryradioen som spilte mykt i «Visions Of Johanna». Like etterpå hadde Dylan sin berømte motorsykkelulykke, som kanskje ikke satte ham ut av spill fysisk, men ga ham en mulighet til å trekke seg tilbake fra alt oppstusset, og vurdere neste trekk. Vi vet i ettertid at han spilte inn en lang rekke nye sanger med The Band, siden kjent som «The Basement Tapes», men disse ble ikke utgitt.

Bob Dylan FEATURING Johnny Cash,KUL Anm Musikk B:«Travelin’ Thru» – The Bootleg Series vol. 15, 1967 – 1969»
KUL Anm Musikk C:Legacy

I stedet gikk han i studio i Nashville igjen høsten 1967, og spilte inn «John Wesley Harding», det meste på én dag, nærmere bestemt ni timer. Dette var helt vanlig i countrykretser, men uvanlig for en mann som Dylan, som hadde brukt flere uker på dobbeltalbumet «Blonde On Blonde». I tillegg var det nye albumet akustisk etter noen svært elektriske år, og et skritt i retning av det som skulle komme.

Les også: Jeff Lynnes ELO med ny plate - elektrisk enmannsorkester

Nashville-country var antitesen til den nye motkulturen på 60-tallet. Mens hele rockeverden rundt ham ble psykedelisk gikk Dylan motsatt vei. At disse veiene kunne møtes igjen viste seg da Jimi Hendrix spilte inn «All Along the Watchtower» fra «John Wesley Harding» på sin helt egne måte. Countrymusikken var likevel uglesett i de bredeste kretsene. Det var få som forsto hva The Byrds og deres nye medlem Gram Parsons holdt på med på «Sweetheart Of The Rodeo» i 1968, eller hva ex-Byrd Gene Clark drev det til med «The Fantastic Expedition of Dillard & Clark» samtidig.

«Nashville Skyline» kom ut i april 1969, og ble en suksess, til tross for den uvante tilnærmingen til vaskeekte countrymusikk. Det er uvanlig Dylan-album, med tekster som er lette å forstå, og sangstemmen på sitt mest omgjengelige. Johnny Cash overtalte etterpå Dylan til være med i TV-showet sitt. Det skulle bli Dylans første TV-opptreden på fem år. Her gjorde han fine versjoner av «I Threw It All Away» og «Living The Blues», før de to sang «Girl From The North Country» igjen. Også dette har fått plass på «Travelin’ Thru».

Bob Dylan i studio i Nashville med produsenten Bob Johnston  FOTO: AL CLAYTON/SONY MUSIC

Bob Dylan i studio i Nashville med produsenten Bob Johnston FOTO: AL CLAYTON/SONY MUSIC

Opptakene med Johnny Cash og Bob Dylan sammen er essensen i den 15. «Bootleg»-samlingen, men trippelalbumet inneholder også ei plate med alternative opptak av de fleste sangene fra «John Wesley Harding» og «Nashville Skyline». I tillegg får vi høre Dylan synge enda to Cash-sanger som ble til overs fra «Self Portrait»-innspillingen rett etter TV-opptaket, «Ring Of Fire» og «Folsom Prison Blues». Og så, enda mer country i fire sanger som ble til da bluegrassveteranen Earl Scruggs inviterte Dylan til å være med i et TV-show i 1970.

Da nyheten om denne nye «Bootleg»-utgivelsen kom i vår skrev magasinet Rolling Stone en artikkel om framtida til serien. Festen er ikke over, det er opptak igjen. Men det begynner å gå mot slutten, også fordi det selges stadig færre CD-er, og slike bokser blir stadig vanskeligere å få til å gå i balanse økonomisk. Det meldes også at flere av innspillingene til Dylan regnes som tapt, fordi CBS ikke hadde betalt leie på lageret der de ble oppbevart. I mellomtiden er «Travelin’ Thru» flott nok til at entusiastene er fornøyde fram til neste utgivelse i serien, hva det nå blir.

Les også: Bob Dylan i Oslo Spektrum - en følelse av artistisk evighet

Jeg må få med en personlig betraktning om Bob Dylans 1969 til slutt. Jeg tror «I Threw It All Away» kan ha vært den første sangen jeg hørte med Bob Dylan. Da jeg for alvor ble hekta på popmusikken i 1966 var «Blonde On Blonde» et helt ukjent fenomen, fordi det ikke ble spilt på radio. «I Thew It All Away» kom på singel sommeren 1969, en god og varm sommer for popmusikk, og føyde seg fint inn blant de aller fineste hitlåtene ellers.

En sang som står som en evig sannhet med sine dyrekjøpte erfaringer, som jeg riktignok ikke skjønte noe av den gangen. Den ble etterfulgt av «Lay Lady Lay», en av Bob Dylans aller mest folkekjære sanger, men det er og blir «I Threw It all Away» som for meg er den beste sangen Bob Dylan har laget.