Nye takter

Cover meg her, cover meg der, cover meg everywhere

Å synge sanger andre har sunget før er blitt en farsott i underholdningslivet. Dessverre er dette en øvelse de færreste kommer godt ut av.

Jeg er med i en liten sekt (popquiz.no) som med jevne mellomrom kommer sammen og fordyper seg i coverlåter, av og til langt ute i skogen. Kveldens vert har da funnet fram 40 coverlåter, mens gjestene skal finne ut hvem de hører, og hvem som hadde originalen. («Aha, det er Jeff Buckley som synger Nusrat Fateh Ali Khans «Yeh Jo Halka Halka Saroor Hai». Og sannelig må det være Lee Hazlewood som gjør Evert Taubes «Brevet från Lillan, på svensk.) Slik har vi holdt på i 20 år. Til sammen må vi har hørt et sted mellom fem og ti tusen coverlåter på denne måten. Dette er selvfølgelig ikke bare sunt, men det gir et kresent forhold til fenomenet. Jeg vil hevde å kjenne en god coverlåt når jeg hører den.

En coverlåt er en versjon av en sang andre har gitt ut før. Å lage en god coverversjon er et kunststykke. Som handler om å «gjøre sangen til sin egen», som det alltid heter. For mange betyr dette med «å gjøre sangen til sin egen» å skjære grimaser mens de synger, for å late som om tolkningen er ekstra følelsesladet. For de geniale få handler det om å ta sangen ut på en helt ny tur. Mitt stjerneeksempel er Marvin Gayes versjon av The Beatles’ «Yesterday». Jeg mener, vi vil ikke egentlig høre «Yesterday» mer? Men med Marvin Gaye blir den en ny sang, til tross for begrenset tukling med melodien. Med hans egen frasering og innlevelse midt i den delikate Motown-lyden. Denne kunsten behersker ikke så mange andre.

Etter den massive suksessen med TV-serien «Hver gang vi møtes» har TV 2 i høst sendt «Cover Me» mens vi venter på sesong 2 med dem som møtes. Også i «Cover Me» møtes artister for å synge hverandres sanger, men bare to om gangen. Satsingen gikk ikke så bra. Svikten i seertall handler neppe om standarden på versjonene, selv om den så langt i serien ikke har vært imponerende. Gode coverlåter kommer som oftest fra et inspirert ønske om å gjøre noe spesielt med en sang. Når du får et sånt oppdrag kastet etter deg er det vanskelig å få noe personlig ut av prosjektet. Enda verre er det i alle «Idol»-konkurransene der ambisiøs ungdom over hele verden blir pådyttet «Human» av The Killers med et krav om å vise egenart.

Å synge coverlåter er egentlig ikke mindreverdige utspill. Å formidle sanger av andre er en undervurdert kunstform. Verken Frank Sinatra eller Elvis Presley skrev sangene sine selv. - Du kan bruke sanger til å lære mer om livet. Om jeg hadde vært skuespiller ville jeg ikke nektet å spille Hamlet fordi jeg ikke hadde skrevet stykket selv, sa Rumer da vi snakket med henne før utgivelsen av hennes utsøkte album «Boys Don’t Cry» i vår. Utvilsomt en av årets fineste plater, men det gjelder liksom ikke i den store sammenhengen når hun bare synger coverlåter. Men både The Beatles og The Rolling Stones spilte en lang rekke coverlåter tidlig i karrieren. Noen av disse tror de fleste nå at de laget selv - som «Twist And Shout» (av The Top Notes) med The Beatles og «It’s All Over Now» (av Bobby Womack) med The Rolling Stones. Senere var det andre som begynte å spilte inn sangene deres.

The Beatles er de mest covrede artistene i historien. Det skal finnes rundt 3.000 versjoner bare av nevnte «Yesterday». På 60-tallet ble det en egen industri å spille inn Beatles-sangene de ikke ga ut på singelplate selv. Benny Borg gjorde «The Long And Winding Road» til «En lang og vindfull vei» på norsk, og siden den tidlig var blitt publisert i noteform hevdes det at Borg rakk å gi den ut før The Beatles’ kom med sin egen versjon. Da er det kanskje han som har originalversjonen? The Beatles var også opphav til en av tidenes aller flotteste coverlåter: Joe Cockers «With A Little Help From My Friends». Der Cocker tok seg så store friheter med melodien at den knapt var gjenkjennelig, med et nytt gitarriff, et annerledes refreng, den var original så det holdt. Den låt fantastisk også, og kanskje litt inspirert av Vanilla Fudges tunge versjon av Supremes «You Keep Me Hanging On» fra året før. Samtidig med Cocker kom to andre fantasifulle coverversjoner inn på listene, Jimi Hendrix med Bob Dylans «All Along The Watchtower» på elektrisk gitar, og Jose Feliciano med The Doors’ «Light My Fire» på nylonstrenger. Begge helt på høyde med originalene, om ikke enda et hakk bedre. Her startet historien om den moderne coverlåten.

For hver gode coverlåt finnes det sannsynligvis 100 dårlige. Å bare spille inn en sang uoriginalt og følelsesløst heter å «planke» på godt norsk. Det er også dette vi mener når vi kaller en coverlåt for «karaoke». Vi hører at de synger den, men forstår ikke hvorfor. Det verste eksempelet var da alle, og tantene deres også, plutselig skulle spille inn versjoner av Leonard Cohens «Halleluja». Siden Jeff Buckley hadde klart kunststykket å lage en versjon som låt bedre enn originalen, trodde vel alle de andre at de skulle lage en som var enda bedre enn den igjen? Det gjorde de ikke. I 1992 lagde Tori Amos Nirvanas «Smells Like Teen Spirit» om til en smektende pianoballade. Sakte, men sikkert satte den i gang et skred av sakte, sikre versjoner av pop- og rockelåter. Perfeksjonert i Norge av Suzanna & The Magical Orchestra, i utlandet av Travis med sin store versjon av Britney Spears’ «Hit Me Baby One More Time». Nå kan denne metoden få en pause en stund. Men coverlåter får vi aldri nok av.

(«Here There And Everywhere» er en sang av The Beatles. Spilt inn av Emmylou Harris, Céline Dion, Count Basies orkester, Sissel Kyrkjebø, Dizzie Tunes og svært mange andre.)

10 store coverversjoner

Dolly Parton: «Stairway To Heaven»

Veldig mange har spilt inn Partons egne «I Will Always Love You» og «Jolene», med vekslende hell. Da må hun selv få lov til å prøve seg på Led Zeppelins «Stairway To Heaven». Den låter som skapt for både henne og banjoen.

Johnny Cash: «Hurt»

«American Recordings»-serien til Johnny Cash er en feiring av ambisiøse tolkninger av andres sanger. Hans utgave av denne sangen til Nine Inch Nails ble nærmest hans offisielle ettermæle.

Whitney Houston/Material: «Memories»

Whitney Houstons aller første innspilling var en sang av jazzproggruppa Soft Machine. Fin var den også.

Elvis Costello: «Shipbuilding»

Costello skrev den selv, fikk Chet Baker til å spille trompet, men han ga først sangen bort til Robert Wyatt, som altså har originalversjonen.

Rod Stewart: 
«I Don’t Want To Talk About it»

Nesten hele det første albumet til Neil Youngs gruppe Crazy Horse ble covret, av Nazareth, Teddy Nelson og Young selv. Rod Stewart fikk veldig mye ut av denne sangen til Danny Whitten.

Sinead O’Connor: 
«Nothing Compares 2 U»

Prince ga sangen bort til gruppa The Family i 1985. Ingen hørte om dem før Sinead O’Connor hentet fram sangene fem år senere. Da begynte Prince å spille den selv også.

Aretha Franklin: «Respect»

Otis Reddings original er med en mann som ber på sine knær, Aretha Franklins versjon et feministisk manifest. 45 revolusjoner i minuttet.

Glen Campbell: «Sadly Beautiful»

En av verdens mest sofistikerte countrysangere synger en sang av The Replacements, et av verdens mest rølpete band. Vakrere blir det aldri.

Kirsty MacColl: «A New England»

Så mange gode sanger som hun skrev selv, og så er hun mest kjent for denne sangen av Billy Bragg. Som hun attpåtil fikk levert med et helt nytt vers, som Bragg selv tilegnet henne på Øya nettopp.

Michael Jackson: 
«Behind The Mask»

Så fengende som bare Michael Jackson kunne funnet på selv i sin beste ungdom. Men originalen ble laget av den japanske synhtpopgruppa Yellow Magic Orchestra, for en klokkereklame.

Mer fra Dagsavisen