Nye takter

Charleston i Grukkedalen – da jazzen kom til Norge

Afroamerikanske sangere og musikere har gjestet Norge siden 1800-tallet. Boka «Charleston i Grukkedalen» viser at de ofte ble godt mottatt, men også omtalt med en språkbruk som gjør at vi må advare mot mange stygge sitater på disse sidene.

I «Charleston i Grukkedalen» tar forfatter Erlend Hegdal oss tilbake til tida da det som senere er blitt kjent som afroamerikansk musikk kom til Norge. Boka er en rystende fortelling om gamle fordommer, selv om langt fra alt var vondt ment fra datidens observatører.

Saken fortsetter under bildet.

Erlend Hegdal,KUL Anm Musikk B:«Charleston i Grukkedalen»
KUL Anm Musikk C:Nasjonalbiblioteket

«Charleston i Grukkedalen». Nasjonalbiblioteket

At artister med afroamerikansk opphav besøker Norge er i 2019 et nesten dagligdags fenomen. Som oftest foregår det uten prinsipielle diskusjoner, selv om det fortsatt kan være uenighet om hvordan løsslupne musikkformer som reggae, r & b eller hip hop forholder seg til tankevekkende musikk som rock, country og andre såkalt «ærlige», presumptivt mer gjennomtenkte uttrykksformer.

En av de største kulturclashene i norsk historie må ha vært det første Oslo-besøket til Louis Armstrong, senere anerkjent som en av jazzens absolutt største legender. Vi har sett vår del av omdiskuterte konserter i moderne tid også, men disse fortoner seg som idyll i forhold til inntrykkene Armstrong etterlot seg i 1933:

«For almindelige mennesker blev det hele et mareritt, og charmen ved å se en svettende neger fare omkring og agere apekatt og bajass en hel aften var uforståelig for mange – heldigvis», skrev avisen Tidens Tegn. Arbeiderbladets reporter syntes at Armstrong selv «brølte med en kannibalsk stemme». «Det virket på mig hæslig og dertil blottet for komikk. Slik omtrent må vel musikken låte i Helvedes Harlem Band», sto det videre.

Saken fortsetter under bildet.

Et utvalg av postkort av Josephine Baker fra mellomkrigstiden, som viser hennes utbredelse i populærkulturen . ILLUSTRASJON: FRA BOKA «CHARLESTON I GRUKKEDALEN»

Et utvalg av postkort av Josephine Baker fra mellomkrigstiden, som viser hennes utbredelse i populærkulturen. Illustrasjon: Fra boka «Charleston i Grukkedalen»

Vi som ikke oppdaget jazzen før langt senere kan ikke vite hvordan denne konserten var. Kanskje var den virkelig ikke Louis Armstrong på sitt beste, men i dag ville vi nok ikke valgt akkurat de ordene for å beskrive den. Opptredenene gikk av stabelen i gamle Logen, for overfylt hus. Selv om tidlige afroamerikanske artister møtte mye motstand her i landet var det også ofte et stort og entusiastisk publikum som tok imot dem.

En av de første svarte artistene som gjorde stor lykke i Norge var George «Geo» Jackson, en mann som var så populær at han er nevnt i opptegnelsene til mannskapet på polarskuta Fram. I 1895 feiret de sankthansaften i Arktis med å sminke seg med trekull, for å opptre for hverandre i blackface. Erlend Hegdals presentasjon av hvordan den afroamerikanske kulturen kom til Norge, starter her, før den går enda et lite stykke tilbake i tid. Til blackface, denne parodien på afroamerikanske uttrykk som kom originalene i forkjøpet, med såkalte minstrel-show, der hvite mennesker sminket seg svarte på en grovt karikert måte. Det tok imidlertid ikke lang tid før disse ble etterfulgt av selveste virkeligheten, med en lang rekke sangere og dansere som vakte stor oppmerksomhet der de opptrådte rundt i landet. Med mørk ironi måtte mange av disse til å begynne med tilpasse seg uttrykkene som var skapt av hvite mennesker som lot som de var svarte.

Ordet jazz dukket opp i Norge i 1919, og ble et sted beskrevet som «krigsdans akkompagnert av et frygtelig niggerorkester». Dagbladet beskrev gruppa The 5 Jazzing Devils som «fire negre og ett menneske» i 1921. «I de sidste aar har vi som bedkjendt været oversvømmet med jazzband, overveiende negre, der har præstert gyselig rabaldermusikk. Blant disse jazzband har der været folk som ikke engang kunde noter», skrev fagbladet Norsk Musikerblad i 1924. Det var stor skepsis til utenlandske orkestre som kom til Norge og tok spillejobben fra lokale musikere. Spesielt innen jazzmusikken.

Saken fortsetter under bildet.

Geo Jackson, den første store afroamerikanske stjerna i Norge, her avbildet i Revyen Illustreret Ugeblad i forbindelse med et engasjement i Bergen i 1898.
ILLUSTRASJON: FRA BOKA «CHARLESTON I GRUKKEDALEN»

Geo Jackson, den første store afroamerikanske stjerna i Norge, her avbildet i Revyen Illustreret Ugeblad i forbindelse med et engasjement i Bergen i 1898. Illustrasjon: Fra boka «Charleston i Grukkedalen»

Dette er bare noen av en lang rekke lignende omtaler av de første møtene med en ny kultur. Forfatteren omtaler disse oppfatningene som datidens common sense, ikke nødvendigvis vondt ment alltid, men vanskelig å lese beskrivelser av i ettertid. I ei tid der Hellbillies har sluttet å framføre «Ein neger sto på Ål Stasjon» av hensyn til alminnelig sunn fornuft er det en voldsom opplevelse å lese de gamle karakteristikkene av mennesker med enn annen hudfarge enn den alminnelige norske. Dette er ei bok man skal lese i en historisk, vitenskapelig kontekst, med respekt for både uvitende hvite mennesker og alle de svarte kunstnerne som kom på besøk. «Charleston i Grukkedalen» er en svært grundig fortelling om møter med sang, musikk og dans som var nordmenn svært fremmed, men som ble møtt med stor nysgjerrighet, ofte glede, men også med uvitenhet og i mange tilfeller arrogant frykt for nye impulser. Men som forfatteren skriver: «De utilslørte holdningene fra fortida minner tankevekkende mye om ytringer som i dag kan assosieres med nettavisers kommentarfelt og smalere internettfora».

Et sentralt kapittel i boka forteller om oppstusset rundt sangeren og danseren Josephine Baker, som hadde fått et gjennombrudd med filmen «Fristerinden fra tropene» i 1928. Etter et leserbrev i Aftenposten å dømme ble filmen en stor suksess: «Danser fra negerbakkanaler og hottentottsammenkomster serveres dag efter dag og, som det ser ut, alltid for fullt hus», sto det i et debattinnlegg. Da Baker kom til Norge den samme sommeren hadde tusenvis møtt opp på Østbanen for å få et glimt av henne. Politiet stilte velvillig svært mannsterkt opp for å kontrollere at forestillingene skulle gå sømmelig for seg. Opptredenene i Logen ble ikke så drøye som mange hadde fryktet: «Josephine er muligens the missing link mellom urskog- og negernaturen paa den ene side og det civiliserte, konvensjonelle menneske paa den anden side», sto det forsonlig i Nationen. Boka gjengir imidlertid også en omtale i Fredriksstad Blad fra et senere besøk, i vendinger som rett og slett er for grove til å sette på trykk i 2019, utenfor konteksten i boka. Konklusjonen kan vi derimot videreformidle: «For vår kultur ville meget være vunnet om disse lydene, denne vrikking, (...) dette over all måte sjelløse som kalles «the soul of jazz» en gang for alle blev lukket ute og sendt tilbake dit hvor det kom fra». «Sendt tilbake dit hvor det kom fra», det er vel heldigvis en formulering siviliserte, konvensjonelle mennesker ikke vedkjenner seg her i landet lenger?

Til slutt skal vi ikke ta det for gitt at dette er et helt tilbakelagt kapittel i vår kulturhistorie. Spørsmålet jeg sitter igjen med selv er hvor langt videre man er kommet på 150 år. Fortsatt utvikler synet på svarte musikkformer seg bare sakte framover. Reggaemusikken har i brede kretser hatt et lattervekkende partyorientert «orker ikke, gidder ikke»-rykte. Discomusikken er i dag anerkjent for sin politiske frigjørende kraft, som var langt sterkere enn den samtidige hvite punkrocken, som til å begynne med ble tillagt en langt viktigere betydning. «Kill the disco-kampanjene» på 80-tallet hadde klare rasistiske trekk. Det tar ofte tid å se mønsteret i hvordan svarte musikkformer fortsatt er undervurdert i mange gode selskap, og ofte må vente på den statusen den fortjener.

Boka «Charleston i Grukkedalen» er oppkalt etter en låt av Kristian Hauger fra 1927, som kom på andreplass i Norges første jazzmusikkonkurranse. I tillegg til sin grundige skriftlige dokumentasjon er boka også et praktverk av gamle illustrasjoner, postkort, plakater, konsertprogram, avisannonser og forsider på notehefter, som understreker denne fortellingens store spenn, fra rasistisk karikatur til gledene i møter med nye kulturer.

Mer fra Dagsavisen