Broen over til a-ha

Da vi møtte Pål Waaktar-Savoy i forbindelse med det nye Savoy-albumet i årets første uke, fortalte han at det andre albumet til Bridges omsider var klart for utgivelse. Et stort stykke rockhistorie, med tanke på hva dette bandet førte det til videre. Bridges ble oppløst etter at innspillingen av dette andre albumet var ferdig, så derfor kom det heller aldri ut, Waaktaar og Magne Furuholmen traff Morten Harket, og resten er mye lengre historie.

Bridges var Pål Waaktaar (sang og gitar), Magne Furuholmen (tangenter), bassisten Viggo Bondi og trommeslageren Øystein Jevanor. De begynte å spille sammen i 1979. Den første omtalen av Bridges i Nye Takter kom i rapporten fra en massemønstring av Interesseorganisasjonen for amatørband, i Chateau Neuf i 1979. «Følsomt og detalj-dekorert kunstferdig lød Bridges’ mystiske rock. «Behersket» dramatisk og tumlende musikk. Alt var selvlaget, men hvor vil det ende opp til slutt», spurte Jan Arne Handorff, og avsluttet med spørsmålet som kan ha gitt Waaktaar og Furuholmen litt å tenke på: «Hva med å tilføre litt mer livfulle poptemaer?»

Bridges var et ungt band. Pål Waaktaar og Magne Furuholmen var henholdsvis 18 og 19 da debutalbumet «Fakkeltog» ble spilt inn i 1980. «I grew up in the 60s/The 70’s I betrayed/The 80’s are mine/you can’t take them away from me» synger Waaktaar i «Somebody’s Going Away». Det skulle virkelig bli hans tiår, men ennå var det et stykke igjen til toppen.

«Fakkeltog» kom ut i 1.000 eksemplar. 600 ble visst solgt tidlig, resten var vanlig å finne i billigkassene de nærmeste årene etterpå. Det var likevel ei plate som ble godt mottatt av musikkavisene. «Symfonisk rock i punkens ånd. Om Bridges ikke akkurat har fornyet symforocken så ha de i alle fall gitt den en hardt tiltrengt ansiktsløftning. (…) Pål Waaktaars tekster er det mest poetiske, lyriske og stemningsformidlende som er festet til et stykke vinyl på svært, svært lenge, skrev anmelder Morten Muller i Nye Takter.

Muller hadde allerede truffet gruppa for et intervju i et tidligere nummer av avisa. Han trekker linjen fra «Fakkeltog» tilbake til Junipher Greenes «Friendship», et av hovedverkene i norsk rockhistorie, men dette hadde ikke tenåringene i Bridges hørt om. Gruppa beskrives som «ikke altfor pratsomme». Magne Furuholmen var altså ikke til stede, og intervjuet er påfallende sparsommelig med direkte sitater, men med desto flere inntrykk av bandets personligheter: «De er individualister, gjør som de selv ønsker. Liker folk det, så er det fint. Hvis ikke, så driter de mer eller mindre i det. Ingen tårer av den grunn». Reporteren spør også om hvorfor de ikke synger på norsk:

«Pål tar spørsmålet som de fleste andre han konfronteres med: Litt uinteressert, og lite meddelsom. Han føler seg ikke så knyttet til norsk som musikkspråk. Men han sier det ikke ligger tanker om Royal Albert Hall og svever i hodet». (A-ha spilte senere i Royal Albert Hall i 1986, 2002, 2008 og 2010).

Bridges hadde ingen umiddelbare planer om den store verden i 1980. De hadde nok med å komme seg opp Maridalsveien. Foto: Henning Kramer Dahl/Rockheim

«Det er bra å ha sin egen stil», het det i en samtidig hitsingel. Det er her Bridges utmerker seg med å være over alt stilmessig, noe som både kan karakteriseres som å mangle retningssans, eller være helt herlig eksentriske. I dag velger vi å falle ned på det siste. «Fakkeltog» var et ambisiøst verk, langt inne i progrocken (symfonisk som det ble kalt den gangen). Delt inn i tre avdelinger, så definitivt at de til og med la inn en stopprille midt på den første vinylsiden. Bridges kom med sin progressive rock på ei tid da norsk rock var i hektisk endring. De gjorde en av sine få konserter sammen med Kjøtt, på Dovrehallen.

«Bridges spiller en personlig moderne musikkform, herlig fri for tvingende moteretninger. De spiller en tidløs form for musikk som fungerer like bra i 1980 som den ville gjort i 1976, 1970 eller 1965. Av alle norske, tidsaktuelle plater vi har fått i år, er det kun et fåtall som vil være aktuelle også i 1990», sto det også i den nevnte anmeldelsen i Nye takter. Siden Morten Muller først nevnte det: Det er tre album som kom omtrent samtidig med «Fakkeltog» rundt 1980–1981 som det fortsatt snakkes mye om. Med The Aller Værste, Kjøtt og Depress, som alle var med blant de ti øverste da Morgenbladet i 2011 kåret de 100 beste norske albumene gjennom alle tider. To av de andre ti øverste var for øvrig med A-Ha. Enda et var «Hjernen er alene» med deLillos der Øystein Jevanor spiller trommer. «Fakkeltog» nådde ikke opp. Dette albumet har da heller aldri vært tilgjengelig i alle disse årene, det kom aldri verken på CD eller strømmetjenester, men kan høres på YouTube.

Bridges fikk tilbud om å bli backingbandet til Dollie. I stedet begynte de innspillingen av et nytt album mot slutten av 1980. Båndene ble stjålet fra studio, be begynte om igjen, de opprinnelige båndene kom til rette, og de kunne vært på sporet igjen. Men det oppsto en konflikt i bandet. Waaktaar og Furuholmen ville helst være i studio og lage låter. De to andre ville ut og spille konserter. Gruppa ble oppløst, og albumet kom aldri ut. Før nå. «Våkenatt» kommer ut i samarbeid med Rockheim, og deres rockhistoriker Terje Nilsen, som også var representert på disse sidene i forrige uke, med musikk fra en enda tidligere æra, da han som redaktør av musikkavisa Backstage ga ut en samling av de aller første innspillingene med norsk rock.

Bridges i Nye Takter i oktober 1980. Foto: Rockheim

«Våkenatt» begynner med den lange tittelåten. Den tar vare på kontinuiteten fra «Fakkeltog», mens de tre neste låtene på side 1 viser framover. Så konkret at «The Leap» faktisk er en tidlig versjon av «Scoundrel Days». Da a-ha spilte på Kongsberg i sommer utropte vi dette til deres aller beste låt. Den etterfølges av «Soft Rains of April», som også forblir en av Waaktaars fineste sanger, både her og i den senere a-ha versjonen. «Waterworks» kunne vært en a-ha-låt. Den andre sida er ikke like sterk, men utmerker seg likevel med en sta egenrådighet som går på tvers av det som ellers ble laget i landet på denne tida.

Pål Waaktaar Savoy sier i boka at han på et tidspunkt, etter Memorial Beach hadde lekt med tanken på å gi ut Bridges-låtene som et nytt album med A-Ha. Under sine «Unplugged»-konserter spilte a-ha Bridges-låten «The Vacant» som «Sox Of The Fox». Kan det være aktuelt med en gjenforening av Bridges nå? Vi får se hva de sier når alle de fire samles på Rockheim i Trondheim for å presentere dette albumet onsdag. Vi spurte Waaktaar-Savoy om dette i vinter. – Så mye som vi øvde den gangen tror jeg ikke vi hadde klart alle partiene nå, mente han. Likevel, når «Våkenatt» nå omsider er kommet ut kan ingenting utelukkes.