Bedre enn han så ut

Elton John
«Goodbye Yellow Brick Road - Deluxe Edition»
Mercury/Universal

Elton John feirer dette albumet selv på konsertene sine for tida. I Oslo Spektrum i desember åpnet han kvelden med å framføre side 1 fra «Goodbye Yellow Brick Road» i sin helhet. Uten at det virket som et konsept, bare en formidabel parade av noen av hans beste og mest kjente låter. Fra de praktfulle syntetiske fanfarene i «Funeral For A Friend» og rett over i «Love Lies Bleeding» - en av tidenes beste åpningslåter som aldri var en singel.

Det er ikke Elton Johns skyld at «Candle in The Wind» er blitt spilt sønder og sammen i årenes løp. Jo, forresten litt, slik han har resirkulert den igjen og igjen, men det var jo egentlig en genuint følsom sang. «Bennie & The Jets» hadde overdubbet applaus fra en Jimi Hendrix-konsert på plata, men får rikelig ordentlig applaus på konsertene nå. En beskrivelse av glamrockens glitter og stas, som samtidig ga Elton John innpass på det amerikanske soulshowet «Soul Train», kanskje som tidenes første hvite artist. Og så kommer altså tittellåten, med sine betenkeligheter rundt livet i rampelyset, den helt himmelske overgangen fra vers til refreng, som har sikret den en plass i evigheten. Og dette var altså bare side 1.

Vi skal være glade for at Elton John ikke spiller hele «Goodbye Yellow Brick Road» på konserter. «Jamaica Jerk Off» er sannsynligvis den verste sangen i hele hans karriere. Men albumet inneholder en lang rekke andre store glansnummer, som sjelden er blitt spilt før de blir hentet fram igjen nå. Pianoballader som «This Song Has No Title», «I’ve Seen That Movie Too» og «Roy Rodgers», og «All The Young Girls Love Alice», en lyrisk dristig sang om en tragisk skjebne. Helt fram til den nydelige slutten med «Harmony».

Albumet har også to rockelåter som ble scenefavoritter på godt og vondt, «Saturday Night’s Alright For Fighting» og «Your Sister Can‘t Twist (But She Can Rock ’n’ roll)» er begge konsise rockelåter på plata, men ble brukt til store utskeielser på scenen i Elton Johns påfugl-periode som startet omtrent samtidig. Med refrengene trukket ut i uendelig kjedsommelighet mens han struttet rundt på scenen. På et medfølgende konsertopptak fra Hammersmith Odeon varer «Saturday …» i ni minutter. Som fort blir for mye av det gode.

Elton John var ikke en opplagt artist for evigheten i 1973. Han hadde gitt ut et par briljante album som ikke vakte så stor oppmerksomhet, og et par til («Honky Chateau» og «Don’t Shoot Me I’m Only The Piano Player») som tok ham høyt på listene. Det var på tide å befeste posisjonen for godt. Det gjorde han så det holdt. «Goodbye Yellow Brick Road» ble hans mest solgte plate i hele karrieren, og var nr. 1 i USA og Storbritannia i mange uker. I Norge nådde den bare en 5. plass. Plater var dyr luksus i Norge den gangen, og dobbeltalbum var rett og slett utenfor manges økonomiske rekkevidde. Det kostet faktisk nesten like mye i 1973 som luksusutgaven som kommer 40 år senere. Med konsertopptaket fra Londons Hammersmith Odeon som tillegg, Noen samtidige enkeltlåter er det også plass til, «Philadelphia Freedom»-singelen, «Pinball Wizard» fra Tommy-filmen, og julesingelen «Step Into Christmas». Som floppet jula i forveien, som en påminnelse om at det ikke var en selvfølge at Elton John var kommet for å bli.

Jubileumsutgaven inneholder også en rekke nye coverversjoner av mange av låtene. Av noen av vår tids største navn, som opptrer med vekslende hell. Hva skal vi med Ed Sheeran som gjør en pen og pyntelig leirbålversjon av «Candle In The Wind»? Mer tyngde er det i Miguels «Bennie & The Jets», The Band Perry med en bluegrass-lignende «Grey Seal» og Emilie Sandes «All The Young Girls Love Alice». Aller best, og mest i Elton Johns ånd, er John Grant med «Sweet Painted Lady».

Den mest luksuriøse luksusversjonen har også med dokumentarfilmen «Say Goodbye to Norma Jean And Other Things» fra 1973. Et fascinerende tett-på-møte med det fortsatt relativt nye fenomenet. «26 år gammel går han på fem tommer høye hæler der engler vegrer seg for å trå.», sies det i introduksjonen. Fortsatt var Elton John fanget i motsetningene mellom å være ekstravagant entertainer og usikker, ensom ung mann. I en fantastisk scene sitter Elton John, mens han fortsatt var tynn i håret, midt ute i naturen og spiller «Harmony», bare med et harmonium til å hjelpe seg. Kontrasten til scenepersonligheten er enorm. Og der ligger kanskje også hele forklaringen på Elton Johns suksess.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Elton John spiller i Oslo Spektrum 15. november, fortsatt på «Follow The Yellow Brick Road»-turné. Få billetter igjen.