Bilde 1 av 3
Nye takter

Bandet som kom ut av regnet

Neste uke er Travis på Piknik i Parken for å framføre hele albumet «The Man Who». En av de største platesuksessene i slutten av det forrige århundret.

I Oslo har Travis i årene som har gått spilt på Mono, So What, John Dee, Rockefeller, Sentrum Scene, Oslo Spektrum, på Norwegian Wood og OverOslo. De skulle vært i Frognerbadet igjen hvis ikke Norwegian Wood hadde blitt avlyst i år, men kan i stedet føye til enda en scene i byen: Piknik i Parken ved Vigeland-museet. Hvis noen kommer på noen andre band som kan vise til noe lignende vil vi gjerne høre om det.

Denne gangen skal de altså spille «The Man Who» i sin helhet. Albumet kom ut i mai 1999, ble en middels salgssuksess helt til å begynne med, men så kom «Why Does it Always Rain On Me» ut som singel – og så ble det en slags nasjonal nyhetssak da de framførte denne på Glastonbury-festivalen, og været forunderlig fort forandret seg fra alminnelig fint til et formidabelt skybrudd.

20 år etter at Travis begynte innspillingen av «The Man Who» framfører Fran Healy og gruppa albumet i sin helhet. FOTO: JOEL RYAN/NTB SCANPIX

Fran Healy. FOTO: NTB Scanpix

Travis kommer fra Glasgow, på samme måte som Donovan, Aztec Camera, Teenage Fanclub og Belle & Sebastian, uten sammenligning for øvrig. – Men vi er skotske, med en tendens til å synge og spille gitar selv i stedet for å spille plater på fester, forklarte de. Med en evig godmodighet som aldri gjorde Travis til et kredband. Snarere tvert imot, er jeg redd. Dette er prisen å betale for å bli så populære at det nesten ikke går an.

– Hvis du er moteriktig må du ha gjort noe galt, sa Travis første gangen vi traff dem. Da hadde «The Man Who» nettopp gått til topps på albumlista i hjemlandet. Men vi skjønte fortsatt ikke hvor stort dette kom til å bli.

For albumet bare solgte og solgte og solgte. «The Man Who» beholdt førsteplassen i nærmere et kvart år. Det var et av de mest populære albumene i Storbritannia i 1999 og 2000. Oppfølgeren «The Invisible Band» ble en av de mest solgte platene i Norge i 2001. Travis satte i gang en ny bølge av melankolsk britisk rock, med Coldplay som de mest prominente etterfølgerne.

Den åpne, kryptiske albumtittelen hadde de tatt fra nevrologen Oliver Sacks’ bok «The Man Who Mistook His Wife For A Hat», og skulle visstnok si litt om folks forvirrede reaksjon på gruppa. Bandnavnet kom fra Harry Dean Stantons karakter i filmen «Paris, Texas», ikke Robert De Niros skikkelse i «Taxi Driver». – Travis i «Paris. Texas» gikk rundt i ørkenen uten å snakke i halve filmen, men når han først begynte var det ingen som kunne stoppe ham. Vi har vært stille i åtte år, ingen hørte noe om oss, men nå har vi begynt å snakke, forklarte Fran Healy. Albumet var tilegnet den nylig avdøde filmregissøren Stanley Kubrick.

– En mann som satte seg høye mål, og aldri nøyde seg med det nest beste, uansett hvor lang tid det tok å få det til. Men albumet er også tilegnet Shirley – som var en hund som alltid logret med hallen. Der har du oss: Et sted mellom Stanley Kubrick og en lykkelig hund.

«The Man Who» var produsert av Nigel Godrich, som også hadde gjort «OK Computer» med Radiohead.

– Alle er så opptatt av lyd nå, men vi lager ikke sanger etter lyden. Du går ikke ut og finner folk som passer til klærne som er i butikken, sa Fran Healy, og spikret fast poenget: Jeg sang en versjon av Britney Spears’ «Baby One More Time» i et radioprogram forleden, og folk ble sjokkerte da de skjønte hva det var. Hadde det vært Thom Yorke i Radiohead som hadde laget den teksten, «my loneliness is killing me», da hadde de sittet der stumme av beundring. Sangen til Britney Spears passet perfekt inn i repertoaret sammen med en sang som «Why Does It Always Rain On Me». – Det skinner jo gjennom hva vi har opplevd i livet, sa Fran Healy, som i et senere intervju fortalte oss om oppveksten med en voldelig far.

– Vi er ikke redde for å vise en feminin og sårbar side av oss selv. Samtidig har vi lysere sider også. På den første plata hadde vi en sang som het «Happy», og en annen som het «Falling Down». Da kom de og fortalte oss at vi ikke kunne gjøre begge deler. Men melankoli er en vakker form for sørgmodighet – et lys i enden av tunellen, mente Healy.

I 2006 spilte Travis med selveste Brian Wilson som en slags oppvarmingsartist på Norwegian Wood-festivalen. Beste oppvarming de hadde hatt siden de avsluttet Roskilde-festivalen etter Berlevåg Mannssangforening i 2002.

– Puuh. Det med Brian Wilson føltes nesten galt. Men det var en fin dag, med The Lemonheads også, synes de. Og litt etterpå startet den legendariske countryveteranen Glen Campbell et album med Travis’ velkjente «Sing»?

– Det er også rart. Vi har jo spilt hans «Wichita Lineman» før, og vokst opp med alle sangene Jimmy Webb skrev for ham. Han har en fantastisk stemme, og så liker han altså sangen vår.

Les også: Festivalforviklinger rundt Frognerparken

Det hører med til historien at Fran Healy kom til Sommerfesten på Giske i slutten av juli 2011, egentlig på ferie, og framførte en ualminnelig gripende versjon av «Sing», uka etter terrorhandlingene i Oslo og på Utøya.

Travis var blitt norgesvenner. Albumet «Where You Stand» fra 2013 var spilt inn i legendariske Hansa By The Wall i Berlin – og Ocean Sound på Giske. På det påfølgende «Everything At Once» fra 2016 var sangen «3 Miles High» skrevet sammen med Aurora Aksnes, som også var med og koret.

Tilbake til begynnelsen, til «The Man Who», da Fran Healy snakket og snakket, om musikken som en gave, og at det ikke betydde noe hva sangene til Travis gjorde for ham, men hva de gjør med andre.

– Når du hører en god sang som skaper et vakkert bilde inni deg, blir du nesten ydmyk, og egoet ditt blir utslettet. Egoet er menneskets største fiende. Gode sanger er undergravende på en stillferdig måte, utdypet han. Og som vi avsluttet intervjuet med den gangen dette ble sagt og gjort: Dette er hemmeligheten til Travis og Fran Healy: De klarer å overbevise deg om at de mener det.

Spiller på Piknik i Parken søndag 17. juni.

Mer fra: Nye takter