ASA - en ener i rekkene

I det store popåret 1967 var det én singel som raget himmelhøyt over alle de andre norske: «Graveyard Paradise» med Bodø-gruppa 1-2-6. En gripende sang om krigsfrykt, opplagt inspirert av Bob Dylan i formen, men med en helt egen vri. Før han skrev «Graveyard Paradise» hadde nemlig låtskriveren Asbjørn «ASA» Krogtoft vært på kino, først sett en forfilm fra Filmavisen full av krig og elendighet, før «Dracula- mørkets prins» rullet over lerretet. Det er kanskje ikke så rart at de sterke inntrykkene smeltet sammen. Hvitsnipp-politikerne og mørkets prins.

Suksessen kom umiddelbart. «Graveyard Paradise» kom inn på «Ti i skuddet», og lå der nesten et halvt år. Radioprogrammet reiste rundt i landet for å la lokal ungdom stemme fram de mest populære platene, og da Vidar Lønn-Arnesen kom til Stord med mentometerknappene sine hadde 1-2-6 vært der med konsert dagen før. De fikk 97 av 100 stemmer fra Stord, og toppet lista foran tidsriktige navn som Beatles, Rolling Stones, Beach Boys, Monkees og Pink Floyd.

Som tiåring hadde jeg knapt nok hørt om Bob Dylan. Jeg skjønte nok ikke at denne teksten raget himmelhøyt over det vanlige nivået på engelsk i Norge. Det viser seg at ASA ikke bare hadde hørt på Dylan, men også lest en poesiantologi som het «Fire profiler», med Stein Mehren, Georg Johannesen, Per Bronken og Peter R. Holm, og kom godt forberedt til sin egen lyrikk.

1-2-6 tok over fra The Pussycats som Norges mest populære popgruppe i 1967. Likevel var det ingen luksustilværelse som ventet. – Vi levde oppå hverandre 24 timer i døgnet, hele året. Når vi skulle spille konserter måtte vi leie inn et danseband som kunne fylle ut kvelden. Vi ble bedt om å legge om repertoaret siden arrangørene ville ha dansemusikk. Jeg syntes Cream og Jimi Hendrix hørtes mest spennende ut, men vi var ikke modne nok til å henge oss på det heller, så vi falt mellom to stoler, forteller ASA i dag.

Derfor falt 1-2-6 fort fra hverandre. ASA begynte på nytt med ei gruppe han kalte Taboo. De var raskt ute med en ny grøssende god singel, «Vampire Tango», nå mer inspirert av den forvrengte lyden av moderne psykedelisk rock. Også den gjorde det bra på «Ti i skuddet», der den bare ble liggende bak «Legend Of Xanadu» med Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich, «Mighty Quinn» med Manfred Mann, og «Fire Brigade» med The Move. Litt av et godt selskap!

– Hvis 1-2-6 hadde falt mellom to stoler så falt Taboo mellom to sofaer, forteller ASA. Han forsøkte å holde bandet gående gjennom 1968, Sverre Kjelsberg fra nå oppløste Pussycats kom inn på bass, Arne Schultze, som senere skulle bli med i Popol Ace, spite gitar. Gruppa bodde på Bogstad Camping, men ASA og kjæresten Elisabeth flyttet etter hvert inn hos søsteren til sistnevnte, og de andre trodde han hadde stukket av. Elisabeth hadde forresten allerede fått sin lovsang av samme navn, en av de fineste til 1-2-6. Det sies at Björn Ulvaeus, den gangen i Hootenanny Singers, la ned korstemmene fra et studio i Sverige.

Taboo ble også oppløst. Det er spøkefullt sagt at manageren stakk av med pengene, selv om de aldri hadde tjent noen. Det hører imidlertid med til historien at de kom sammen igjen for et album i 2010. Da hadde det gått 42 år mellom den første singelen og dette første albumet, noe vi utropte til en slags verdensrekord. De hørtes forresten overraskende oppegående ut. Ikke lenger med sekstitallspsykedelia, men med mye fin melodiøs rock. «Sometimes I’m haunted by that song from 68» sang ASA i «Replay Love», for albumet hadde nye sanger, selv om det sluttet med en nyinnspilling av «Mirror For Sale» av 1-2-6.

ASA skrev sin første norske sang allerede i 1967, «Kvinne i sort», en reaksjon på at to av hans venner hadde omkommet i et uvær på Saltfjellet i påsken. Hans andre solosingel, «Fly lille fugl» fra 1968, var også på norsk. I 1969 kom åpenbaringen «Rekkene». En viktig sang i norsk rocks historie, en av de første som viste at det gikk an å skrive noe meningsfylt innenfor et felt som hadde dominert mesteparten av 60-tallet. ASA selv vil dele litt av æren med Finn Kalviks «Finne meg sjæl» som kom samtidig. «Rekkene» begynte som diktet «I massene», som ASA fikk publisert i skoleavisa i 2. gym.

«Rekkene» er en ualminnelig sang om et alminnelig livsløp i den norske etterkrigstida. Fra starten på fødestuen, til slutten under kirkegårdens trær. Et forsvar for individet som sto i fare for å bli et nummer i en kø. ASA selv spiller både gitar og orgel, mens resten ble besørget av to veteraner fra gruppa Dream, Tom Karlsen på trommer og Christian Reim for anledningen på bass. Da Nye Takter kåret «Norges nye nasjonalsanger» i 2014 kom «Rekkene» på en god 12. plass.

En av dem som la merke til denne utgivelsen var den da 20 år gamle Åge Aleksandersen, som senere har fortalt oss at «Rekkene» etter hans mening er en banebrytende sang og tekst som gjorde et stort inntrykk. Publikum var helt klart mottakelig for dette forsøket på å gjøre noe helt nytt. Også «Rekkene» ble nr. 1 i Ti i skuddet, med «Honky Tonk Women» med Rolling Stones på andre plass. Den nådde en 4. plass på VG-lista høsten 1969, mens «Je T‘aime Moi Non Plus» lå på førsteplass. Dette var altså dristighetens tid. Men «Rekkene» er også fra uskyldighetens tid, slik at vi lurte på om Krogtoft virkelig oppgir sitt eget personnummer mot slutten av sangen, eller om han bare har valgt et tall som rimer på «d’ekke fritt for det»? Langt senere fikk vi oppklart at «to-to-seks-to-tre» var telefonnummeret til foreldrene hans i Bodø. Dette førte visst til litt mas en stund, faren til ASA skal ha klaget litt, men tok det egentlig fint. Fødselsåret som ASA synger om, 1948, var også reelt. Han var altså 18 da han gjorde «Graveyard Paradise» til en evig norsk popklassiker, og fortsatt bare 20 da han lagde «Rekkene». Dette med at han allerede i 1969 var «blitt gift og har fått fire friske barn» må vi ta med en klype salt.

ASA ga ut flere singler og album i årene som fulgte, med flere gode eksempler på det nye samlealbumet. En av disse er «Den tredje verdensfred», som ble samplet av rapperen Joddski på hans album «Glasshuset» tidligere i år. Samlingen, som også har tittelen «Rekkene», har 23 av ASA beste låter, med hans egne kommentarer til hver sang, i tillegg til et nytt intervju av Thor Rune Haugen. Omslaget er spesielt fint, en reproduksjon av «Rekkene»-singelen, komplett med et preg av at det har ligget ei plate inni i snart 50 år.

ASA ble sanger i Popol Ace i 1978, etter at Jahn Teigen sluttet. Han ga også ut et par album med pen softrock i duoen LASA (med Lars Børke), og ett med Strikk, gruppa som nok huskes best for å ha vært like bra som Pelle Parafins Bøljeband. ASA trakk seg etter hvert tilbake fra poplivet. 1-2-6 spilte sammen igjen i Bodø i 2017, med kor og strykere på «Elisabeth», et opplegg som var så stort at ASA synes det blir vanskelig å fortsette å spille videre som fire mann etterpå. I fjor gjorde han i stedet en liten turné på egen hånd, uten større ambisjoner om å komme tilbake igjen og igjen.

– Jeg er takknemlig for alt som var. Men også for at det er over. Det ble litt slitsomt. Jeg har aldri higet etter rampelyset, sier ASA Krogtoft, som ikke utelukker å gi ut flere sanger, men som også virker godt fornøyd med å ha musikken sin for seg selv.