Alt vi har er fortida til Jahn Teigen

Denne saken ble publisert i september 2019

Jahn Teigens første smak av berømmelse kom med gruppa Popol Ace. De var et av svært få rockeband som markerte seg i Norge i første halvdel av 70-tallet, men forsvant som alle andre norske band på denne tida fort av mangel på allmenn anerkjennelse. I 2003 kom de sammen igjen for en konsert med Kringkastingsorkesteret. Denne ble sendt på TV og gitt ut på DVD, men her er opptakene på grammofonplate for første gang, «Silently Loud», et dobbeltalbum på vinyl.

Saken fortsetter under bildet

Popol Ace,«Silently Loud»,Grappa

De gamle gutta var fortsatt i fin form, og deres ofte storslåtte progrock fikk en ekstra dimensjon med hele orkesteret i ryggen. De gamle sangene ble arrangert for KORK av gruppas gitarist Pete Knutsen, dirigert av Frode Thingnæs, og er et velkomment gjenhør med et historisk band. Det kommer enda et album før eller siden, med et gammelt opptak fra Sveriges Radio, tilsvarende det Prudence ga ut på et album i 2017.

– Hva er rock, hva er pop? Jeg er vel den som har vært mest uklar på det området. Hvem er Teigen? Han er Grand Prix, nei, han er Prima Vera, nei, han er rockesanger, nei, han er musikaler. Sånn har hele karrieren vært. Spør du ti forskjellige personer hva de forbinder med meg, får du fem-seks forskjellige svar, sa Jahn Teigen da jeg snakket med ham i 2012, og konkluderte slik: – Det er ikke bare å spille høyt på gitar for at det skal bli rock. Hvis rock er en livsstil er jeg forholdsvis rocka, siden jeg har gått opp og ned alle fjelltoppene.

Foranledningen til dette selvforsvaret var at jeg hadde antydet at det var rockesanger han skulle forblitt, mannen med en av de kraftigste stemmene norsk popmusikk har hørt, som også strakk mikrofonledningen mellom to stativer på scenen og hoppet 1.70 i høyde mellom vers og refreng mens Popol Ace spilte videre, og publikum satt vantro og glante.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Stemmen til Jahn Teigen var gruppas fremste fortrinn, men på scenen kunne hans utagerende opptrinn få publikum til å glemme at dette først og fremst handlet om musikk. Det beste bevarte filmklippet fra denne tida er framføringen av «The Art Of Living» fra Ragnarock-festivalen i 1973, der Teigen synger «What would life be without a sad song/no minor chords to be played». Den evige optimist.

Jahn Teigen startet i gruppa Enemies i Tønsberg i 1965. Etter mellomspill med engelske Red Squares og israelske Lions Of Judea kom han tilbake til Norge i 1971, og ble med i gruppa som først kalte seg Popol Vuh, etter en navnekonkurranse i Det Nye. De måtte fort skifte navn til Popol Ace, siden ei tysk gruppe allerede hadde brukt det første navnet. Det vil si, helt til å begynne med ga de ut en singel under det enda mer umulige navnet Armand Sumpe Dur Express, som jeg virkelig mener er det aller, aller beste som kom fra denne kanten: «Fly High», et stort stykke dundrende jazzrock komplett med sugende blåserrekke, som det var vanskelig å overgå senere.

Saken fortsetter under bildet

Popol Ace gjenforent på Rockefeller i Oslo i 2005: Foran fra v: Arne Schulze og Jahn Teigen, bak Thor Andreassen, Pete Knutsen og Terje Methi. FOTO: OLE KALAND/NRK

Popol Ace spilte til å begynne med litt symfonisk rock, litt jazzrock, og litt vanlig pop, slikt som til sammen gjerne ble kalt progressiv rock, eller bare progrock hvis det skulle være fint. De debuterte med albumet av samme navn i 1972. Her finner vi deres mest kjente sang, balladen «All We Have Is The Past», Oppfølgeren «Quiche Maya» fra 1973 har den mer dansbare hitlåten «Queen Of All Queens» som åpning.

Disse to albumene står igjen som deres beste, med en rekke gode låter, og stilsikker variasjon. Gruppa hadde fortjent et bredere nedslagsfelt. Det tredje albumet, «Stolen From Time» var utgivelsen som skulle få dem ut i verden, men ble aldri gitt ut internasjonalt. Frustrasjonen førte til at Teigen sluttet i gruppa, som fortsatte med ASA Krogtoft som ny vokalist, og lagde et album til før de forsvant for godt.

Les også: Minnet om en musikklegende: «Å spille skal være litt magisk» (DA+)

Popol Ace ble altså en av de største norske gruppene på 70-tallet. Men de ble også et av de første norske bandene som helt sikkert skulle bli verdensberømte. Mens de ventet var det trange tider. De andre i gruppa livnærte seg som studiomusikere. Teigen måtte finne andre bein å stå på. – Vi var i Belgia og var superstjerner i tre dager, men så måtte de andre hjem og spille inn ny «Treff»-plate, fortalte han meg.

Et eksempel på denne virksomheten hører vi på en av de mest underkjente klassikerne i norsk rock: Kåre Viruds album «Barbeinte engel» fra 1975. Popol Ace akkompagnerer Virud på hele albumet. For at ikke dette skulle bli urettferdig for sangeren måtte han få være med på perkusjon, og bidro også med flere utrop i sangene. Det er altså Teigen som spiller rollen som gretne gamle gubber i Viruds «Ola Tungs Kafe» og «Sommerferie Blues».

På denne tida ble Jahn Teigen nevnt som mulig ny sanger i Genesis. Dette ble det heller ikke noe av, men Teigen har aldri vært lei seg. – Nei, jeg har jo gjort det bra her hjemme. Hadde jeg blitt med i Genesis kunne jeg fort endt opp i England som «Norwegian idiot trying to copy Peter Gabriel», fortalte han oss senere. I stedet for Genesis ble det Melodi Grand Prix, «Mil etter mil» og null poeng. – Jeg fikk null poeng fordi jeg var for rock’n’roll. For dem var «Mil etter mil» full new wave, jeg var en tullekopp som kom og ødela en fin gallafestival, mente han.

Etter «Mil etter mil» surfet Teigen en liten stund på den nye bølgemusikken, først med albumet «This Year’s Loser», et selvironisk svar på Elvis Costellos «This Year’s Model». I et par år forsøkte han å holde tritt med utviklingen i rocken, og tok igjen mot kritikerne i noen av sangtekstene sine.

Les også: Geir Rakvaag: Alt jeg har skrevet om Åge i 40 år (DA+)

Blant disse er «Feil vei» fra 1980, et bitende oppgjør med musikkavisen Nye Takter, der han følte seg urettferdig behandlet. Teigen tok bokstavelig talt igjen så det sang, morsomt nok med en av de beste sangene han har laget. Kanskje fordi den hadde et så sterkt engasjement.

– «Feil vei» måtte bli sint. Det er i alle fall den forteste låten jeg har skrevet. Men engasjementet er det samme i alt jeg har laget, helt fra jeg var liten og skrev om fuglene som fryser. Alle disse historiene er mine, understreket han senere.

– Jeg kan ikke se hva jeg skulle angre. Da jeg var liten i Tønsberg var drømmen alltid å komme videre og se hva som ville skje. Jeg har opptrådt i 20 land. Jeg veit ikke hvordan jeg har fått tid til alt, men det har vært gøy, fortalte han i 2012. Og det er så mye annet som vi bare så vidt får nevnt: Den sterke birollen som bøddelen i «Which Witch».

Da han og Inger Lise Rypdal sang Terje Rypdals «Voodoo» i MGP overskygget Teigens skjelettdrakt hvilken formidabel sang dette egentlig er. For ikke å snakke om Prima Vera. Alt dette har bidratt til Teigens enestående posisjon i norsk pophistorie. Med en enestående vedvarende appell. En av de mest populære nyere stjernene i norsk pop er Sondre Justad. Han hadde sett Teigen i «Stjerner i sikte», hørte at han ga sangtimer til ungdom, ringte til assistenten hans og ble invitert til noen timer i studio.

Fredag 27. september blir Jahn Teigen 70. Hvis helsa tillater det kommer han til en gallaforestilling på musikalen «Optimist» på Chateau Neuf på den store dagen.

Jahn Teigen fremfører «Voodoo» i Melodi Grand Prix 1976.