I bønn for byens ungdom: Før Marilyn Manson-konsert, Quart-festivalen 1999.

Alt jeg ikke glemte: Quart 25 år

Satan i gatan! Nå er det Quart-festival igjen. Hva klarer jeg å huske fra alle Quart-festivalene jeg var på?

Se der, ja! Der står jeg jo! På side 35 i den nye boka om Quart-festivalen! Bildet viser publikum foran scenen under den første Quart-festivalen. Omtrent midt på bildet kan jeg skimte meg selv, jeg har runde briller og hestehale og stirrer intenst mot scenen. Det var Spiritualized som spilte, og det var første gangen et sånt kult band som vi bare hadde lest om i de britiske musikkavisene faktisk sto på en scene og spilte her i Kristiansand. Langt fra Oslos rockmiljø som hadde bestemt alt gjennom 80-tallet.

Quart var min festival. Jeg var på alle Quart-festivalene, bortsett fra 2006 (sorry, orket ikke), men inkludert forløperen Quadradur Musivalen i 1991, den som gjør at vi nå feirer Quart-festivalens 25-årsjubileum.

Quart-festivalen brakte en ny tid og en ny kultur til Norge, via en søvnig by på Sørlandet. Her spilte noen av klodens aller største artister, på de femten årene Quart-festivalen varte, fra 1992 til 2007: Kanye West, Coldplay, David Bowie, The Who, Depeche Mode, Bjørk, Oasis, Muse – lista er lang. Spiritualized ble ikke størst, men best: De ga senere ut det som står for meg som 90-tallets sterkeste rockalbum, «Ladies And Gentlemen We Are Floating In Space» (1996); som jeg fortsatt spiller med jevne mellomrom. Det er en sånn plate som bringer hjerte og smerte opp på kosmisk nivå. Frontmann Jason Pierce lagde denne plata etter at det ble slutt mellom ham og bandets keyboardist Kate Ridley. Men på denne fine julifredagen i Kristiansand var det fortsatt god stemning, der Jason og Kate og de andre i bandet spilte sine skimrende vakre systemmelodier som snirklet seg opp mot sola, som i spiraler rundt det runde festningstårnet bak dem.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Dette er et helt lysende klart minne som jeg kan kalle opp når jeg vil, fordi det er så sterkt i seg selv. Helt uavhengig av at dette øyeblikket på mange måter innvarslet noe nytt i norsk populærkultur, slik det står i jubileumsboka med den noe pretensiøse tittelen «Quart-Frihetens øyeblikk», av Arvid Schanke-Knutsen, gitt ut denne uka.

Mye av Quart-festivalens historie husker jeg bare uklart. Men boka blir det rene minnealbumet, der man blar seg kronologisk gjennom historien, år for år, festival for festival. Det dukker fram igjen, både musikken og galskapen: Hagleskuddene fra Kristiansandspønkerne Flying Crap! Shit, det hadde jeg nesten glemt! Så avsindig livsfarlig idiotisk det var! Jeg sto jo der også, ikke langt fra scenen, i sirkusteltet der Flying Crap spilte: De romsterte med noe på scenen før det kom noen brå smell, og så piplet det inn lysstrimer gjennom noen små hull i teltduken over meg. Først litt senere skjønte jeg at de hadde skutt med skarpt. Så jeg er jommen glad jeg overlevde det og alle de andre Quart-festivalene, for noen ganger føltes det nære på. Som den gangen vi var i havsnød midt på natta og han fra Natt & Dag sto i båten og skreik «Hjælp! Jeg er fra Oslo! Jeg vil hjem!», mens danskebåten gled forbi i det fjerne og en annen brølte «Sprit! Sprit! Har dere noe gin tonic?». Vi var nemlig i ferd med å bli uttørket der vi lå og duppet, et par hundre meter sør-sørøst av småbåthavna, der motoren hadde stoppet på fiskeskøyta som tidligere på kvelden hadde hatt med Pulp ut på sjøen (Jarvis Cocker hadde skrevet signaturen sin med svart tusj på veggen i kahytten).

Og jeg husker fortsatt ikke om jeg så Foo Fighters eller Rage Against The Machine, band jeg aldri har likt. Det er ikke så farlig så lenge jeg husker så mange andre utrolige musikalske opplevelser: Midnattskonserten med Röyksopp foran over 10.000 utpå Odderøya! Den psykedeliske opplevelsen av soloppgang og Bioshphere i en kolossal tysk kanonstilling på Dawn At Vara! Det sekstimers DJ-settet til Masters At Work! D’ Angelos like sjeldne som suverene soulfest – som ble brått brutt av etter en time fordi Leftfield skulle ha resten av tida (Leftfield spiller igjen på Quart25 nå, hva er greia med det, de burde vært nektet på livstid!). Eller bare hvordan den amerikanske DJ-en Erick Morillo holdt publikum i ekstase, bare ved å mikse mellom to kopier av DJ Pierres acid-klassiker «French Kiss», på nattklubben Kick, godt over grensa for stengetid klokka 03.30. Ikke et undergrunnspublikum, ikke house-hodene, men helt vanlige festsugne festivalgjengere deltok i klubbkultur på sitt mest medrivende.

Bildene i hodet mitt blander seg med bildene fra boka og bildene fra Dagsavisens arkiv, gjennom en årrekke med festivalreportasjer. Ett av de klareste bildene på Quart-festivalen i all sin bisarre prakt er motivet av den unge sørlendingen med bibelen hevet, klar til åndskamp, foran Marilyn Manson-konserten i 1998. Quart-festivalens innovative musikalske profil var i stor grad drevet fram av en krets alternative musikkinteresserte, fra miljøet rundt Kristiansand Rockklubb og plateselskapet T23 (adresse: Tordenskjoldsgate 23). De sto i opposisjon til den pietistiske, snerpete, borgerlige Sørlandskristendommen som dominerte politikk og kultur i Kristiansand da Quart-festivalen startet. De var en egen liten motstandsbevegelse, med Quart som sin storslåtte aktivistiske intervensjon. Da sjokkrock-provokatøren Marilyn Manson ga ut albumet «Antichrist Superstar» (1996) og ertet på seg hele det kristenkonservative USA, framsto han som en drømmebooking for Quart-festivalen. Menighetsledere i Kristiansand oppfordret til bønnekampanjer for byens ungdom når Marilyn Manson kom til byen under Quart-festivalen 1999. Før Marilyn Manson-konserten hadde vi avtalt å møte en 18-åring fra pinsemenigheten Filadelfia, som skulle ha bønneaksjon under Marilyn Manson-konserten. Der sto han, ved publikumsinngangen, der tusenvis av unge hobbysatanister strenet forbi i «God of Fuck»-T-skjorter. Han holdt bibelen høyt hevet mot kamera og skulle be for byens ungdom. Folk så rart på ham. Noen lo, men ikke jeg. Det var både rørende og samtidig så grunnleggende feil. Motivet symboliserer hvor fjernt det gamle Sørlandet sto fra den bølgen av modernitet som skyllet inn over landet når Quart-festivalen åpnet slusene. Selve Marilyn Manson-konserten husker jeg mindre av, det var vel det vanlige skrålet hans, og også i en større sammenheng er Marilyn Manson i ferd med å bli glemt. Mange sjeler er gått fortapt i Kristiansand, men neppe på grunn av Marilyn Manson.

Les også: Toffen Gunnufsen om sykdommen, konkursen og da han takket nei til Bowie

Quart-festivalen var også et årlig sommerstevne for det beste i den innflytelsesrike norske dj- og klubbkulturen. Her kom man til overflaten og ut i sola der man ellers holdt til i mørke små klubber i Oslos bakgater, med livsbejaende og etter hvert svært innflytelsesrik musikk. Av Quart-bildene jeg fant i Dagsavisens arkiv, har jeg en særlig godhet for motivet med åtte glade unge menn på en liten badeflåte. Dette var altså kjernen av det norske dj-miljøet i 1999, hele gjengen var booket til Quart, og jeg hadde den lyse ideen om å få alle sammen til å stille opp på bilde for Dagsavisen. Det ble et mareritt av logistikk, men nesten alle kom (DJ Abstract lå fortsatt og sov på hotellrommet, klokka var tre på ettermiddagen, vi måtte gi ham opp), og bildet ble flott. Det har også en lykkelig uskyld over seg, og et strøk melankoli: Midt på flåten ser vi den briljante DJ-en og produsenten Tore «Erot» Kroknes. Han var 21 da dette bildet ble tatt. To år etter, påsken 2001, døde han av en medfødt hjertefeil. Erot var blant de første norske house-produsentene som gjorde seg bemerket i internasjonale klubbmiljøer, i kraft av sitt originale sound, skrudd sammen på gutterommet ved Bergen. Selv om min indre house-snobb nå skriker «de kan ikke sammenlignes! Erot var så mye bedre!», er det i dag lett å trekke linjene fra Erot til Kygo. Og jeg vet ikke om andre norske festivaler enn Quart som ga Erot sin fortjente plass i sola.

Å bla gjennom Quart-bildene år for år viser også utviklingen av et annet fenomen: Bildene av publikum foran scenen på festival. Fotografen som snur seg bort fra artistene på hovedscenen og retter kameraet mot de ivrigste som står presset opp mot sperringen foran scenen. Intenst oppslukt av musikken og øyeblikket, men samtidig selvbevisst poserende. De inntar rollen som festivalpublikum. Disse bildene er blitt dominerende i all festivaldekning i norske medier, og det begynte rundt tusenårsskiftet på Quart-festivalen. Publikum og publikumstall ble like viktige som musikken og artistene i dekningen av norske musikkfestivaler. Det var dette, i kombinasjon med min gamle helt David Bowie, som til slutt tok knekken på festivalen min.

I 2002 slo Quart til med Bowie som toppnavn. Som pop-modernist, Quart-veteran og innbitt forkjemper for det nye i musikken, syntes jeg Bowie var blitt gammel og irrelevant, og at han ikke hadde noe på Quart å gjøre. I en slags misforstått protest (pluss at jeg nettopp var blitt far og hadde vanskelig for å komme fra) lot jeg være å dra på Quart for å se Bowie. Selv om jeg hadde elsket Bowie siden jeg var 11–12 år. Bowie-konserten ble selvsagt festivalens store historiske øyeblikk og største suksess. Dumme meg, tenkte jeg et par dager etter, da jeg var på Quart for å rapportere om Turbonegers comeback. I ettertid er det lett å se skiftet som fant sted her: Ikke bare at Quart nå hadde gjort seg avhengig av å ha superstjerner som toppnavn, istedenfor bare bra musikk. Og at den økte pengestrømmen avslørte den episk elendige økonomistyringen, som til slutt veltet hele festivalen.

Men Bowie og Turboneger på Quart 2002 innvarslet også den nå dominerende retro-/comeback-vendingen i populærmusikken. Også her var Quart for tidlig ute for sitt eget beste. Da Quart hadde The Who som toppnavn på fiaskofestivalen 2007 fremsto det bare som dyrt, dumt og gammeldags, og året etter var Quart konkurs. I dag kappes alle festivaler om å kaste millionhonorarer etter rocklegender, og ved sin død tidligere i år virket Bowie yngre enn i 2002.

Nå er også Quart-festivalen blitt sin egen lille retro-industri, med jubileumsbok og jubileumsfestival. På Quart25 neste uke spiller bare artister som har spilt på Quart-festivalen før. Dette er selvsagt stikk i strid med alt det som gjorde Quart-festivalen så god og viktig: Man booket det som var nytt og kult og som mange ikke hadde hørt før, bare fordi det var bra. Men i dag er det blitt sånn som Quart-sjef Toffen Gunnufsen sa, da jeg intervjuet ham sist uke: «Skulle vi lagd en festival med nye artister, ville det blitt en festival som alle andre».

Alle er Quart-festivalen nå: Piknik i Parken, Tons of Rock, Over Oslo, Slottsfjell, Stavern, Skral, Træna, Øya, Pstereo, Kongsbergjazz med Kygo, i Kristiansand har de fått både Palmesus og og Måkeskrik – men bare Quart var Quart.

Så derfor, i nok et utslag av selvgod og misforstått protest, kommer jeg ikke på Quart-jubileet. Selv om LCD Soundsystem er et kjempebra toppnavn, men jeg så dem jo på Quart allerede i 2003. Det var fantastisk artig og ga dessuten den gode følelsen av å oppdage noe nytt. Så jeg vil heller ha de uklare minnene i fred. Og den dagen skal jeg dessuten på, eh, Bruce Springsteen.