Alle tiders Terje Tysland

Når Terje Tysland kommer til Rockefeller i Oslo 7. september blir det med de sangene folk selv har ønsket å høre. Den nylig utgitte plateboksen «1977 – 1992» inneholder 11 plater med alle albumene i den angitte perioden. Der gjenoppdager vi sider av Tysland som har kommet litt bort i den alminnelige oppfattelsen av ham. En artist som huskes for mange hurra-refrenger, men også har sanger som rommer en større dybde enn det han får anerkjennelse for.

– Hvis du hører på de 260 sangene jeg har laget, så handler 20 av dem om fyll og fanteri. De andre har en annen innfallsvinkel. Jeg ble fort stemplet som rabulist. Jeg har ikke gjort noe for å slette det. Det er litt morsomt også, humrer Tysland når vi møter ham nå.

Etter at den legendariske gruppa Prudence ble oppløst i 1976 kom Tysland tilbake som soloartist i 1977, med albumet «Stakkars Klovn», som var en sann svir av folkelige rockesanger. Å høre dette albumet igjen nå er meget imponerende. Albumet begynner med «Dørvakta», der hovedpersonen blir banka opp av dørvakta først, og politiet etterpå. Her en flere herlige sanger som «Ei flaske vin», om hva som skal være vitsen med å komme til himmelen hvis kriteriene er slik kristendommen hadde forkynt («har venna som vente på mæ/dæm e jo dær ne»). Balladen «Grævva mæ ne» kan godt være Tyslands aller fineste sang, ever. «Ka é du så gla' fer» er et ironisk grettent utfall mot dem som går rundt gliser, ungdom som morer seg, og naboer som fester om natta. Tysland var blitt 26, var nok fortsatt ikke fremmed for å more seg litt selv, men fortellergleden i dette angrepet er til å ta og føle på.

Terje Tysland i startfasen som soloartist på 70-tallet.  Foto: Sonet

«Stakkars klovn» kom med en introduksjon på baksida av plateomslaget, skrevet av Ole Paus: «Prudence het en gruppe trøndere som reiste land og strand rundt til andres glede og fordervelse. Den gruppen har gjort mer enn noen andre for å rasere myten om artisten som en hardt arbeidende, kysk og edruelig person. (...) En av gruppens medlemmer het Terje Tysland. Han er det eneste demoniske mennesket jeg kjenner: En mager trønder med tynt hår og onde øyne. Til overmål spiller han trekkspill! Jeg har hørt denne platen. Hans første forsøk på egne ustøe ben, og kan bare si: dette er en mann som intet har lært av sine erfaringer i livet!»

Historien om Prudence er grundig fortalt før, også på disse sidene. Tysland huskes først og fremst for sin framtoning bak trekkspillet, men han spilte også gitar, og sto for de mest bitende soloene. Han bidro med ett glansnummer i gruppa: Tittelkuttet på LPen «Drunk And Happy», en sutti-sutti-deian-då-sang om å gå hjem fra fest i solskinnet mandag morgen, og synge julesanger. Men selv da måtte han nøye seg med å bare synge refrenget. – Jeg skrev sanger hele tida, men det var tungt å nå fram. Det bidro til konflikten innad i bandet. Jeg ville nok vært mer til stede. Men Åge og Prikken Wallum kom med sine greier. Jeg har ingen bitre følelser for dette nå, men jeg hadde det kanskje da, forteller han.

Terje Tysland og Åge Aleksandersen på «Rock on The Dock»-konserten etter «Sammen for livet» i 1985. 
Foto: Ola Næss/NTB Scanpix

– Så sluttet Prudence, fordi det ikke ble sånn som vi hadde drømt om. «Takk te dokk» var med tekster på trøndersk, det var en fin innfallsvinkel for meg å gå videre med det jeg hadde skrevet. Jeg skrev på trøndersk, jeg var ingen engelskmann, forklarer han.

Tyslands «Stakkars Klovn» kom som en naturlig forlengelse av musikken til Prudence. Han hadde til og med rytmeseksjonen med seg videre, Kaare Skevik Jr på trommer og Jan Devik på bass, og Helge Grøslie fra Junipher Greene. Bandet ble snart kjent som Tyslands Ooh-La-La-Lag.

Les også:Taylor Swift på topp igjen

Jeg så Terje Tysland i Chateau Neuf den store punkrocksommeren 1977, på en konsert sammen med engelske Dr. Feelgood. Med trekkspillet, hårfrisyren og SG-gitaren passet nok ikke Tysland inn i den nye bølgen verken musikalsk eller visuelt, men holdningene, dem var det ingenting å si på. Det fantes ikke mer antiautoritær musikk enn Tyslands.

– Akkurat det har vært gjennomført hele tida, sier han i dag.

Det spørs likevel om disse angivelig 20 sangene om fest og fyll stigmatiserte Tysland. At de sto i veien for hans mer dypsindige tekster. Mest beryktet er «No går det på rævva», som ble forbudt av NRK i 1982. – Går man litt bak det litt ... voldsomme uttrykket, så ligger det en annen verden bak der. Denne sangen handler om den politiske situasjonen vi var på vei inn i, mot jappetida, det var plattformen, men med «rævva» i tittelen, da blei det for gæli, forklarer han. Og ganske riktig, Tysland synger om noen som feirer, «mens ræst’n av oss svalt».

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

Denne siden av Tysland er altså blitt mindre omtalt, men vi hører den også godt i tittelsangen på albumet «Til Moder jord» i 1979: «Folk e' arm i vår kjære by/Slit me' larm og e' fylt me' bly/Men sjå, dæm slæpp å gå/Så vår bil e' jo frælse å/Men ka du sei, når skog og hei bli motorvei». Det kunne være en kommentar til valgkampen 40 år etter.

– Den fungerer godt i dag, ja. Mange av sangene gjør det. Dessverre, må jeg si innimellom.

Terje Tysland fikk trekkspill i tiårsalderen, fordi familien ikke hadde råd til piano til sin talentfulle sønn. Men det skal ha vært under en landlov i New Orleans, et år han var sjømann, at han hørte cajunmusikken, og oppdaget mulighetene i instrumentet som hadde vært uglesett i rockekretser. Han forteller om Trøndelags legendariske trekkspiller Asmund Bjørken, flytende i både jazz og folkemusikk, som uttalte at «Tysland spiller ikke trekkspill, han nevler trekkspill. Trøndersk uttrykk der, men vi skjønner vel hva han mente. – Jeg sier selv at jeg er relativt god på trekkspill, men veldig bra på gitar, sier Tysland, for å minne om hva som egentlig er hovedinstrumentet hans.

Fire år er gått siden Terje Tysland ga ut sitt seneste album, «Bare kjærlighet». Han har laget mange nye sanger siden, men på konsertene nå er det gamle favoritter som gjelder. Han har i 15 år hatt årlige sommerkonserter på tunet sitt i Oppdal, «Hjemme te’n Terje», men nå er det visst slutt. – Nå blir det «Hemme te’n Terje» andre steder. lover han. I første omgang med konserten på Rockefeller, med gjester fra gruppene Sia Gubba, Plumbo og Null$katte$nylterne.

Les også:Eldbjørg Raknes inviterer til en gripende musikalsk reise

– Tysland og æ, vi hadde ikke noe valg. Vi oppdaget tidlig betydningen av å være annerledes. En måte å bekjempe dette på, var å følge besettelsen. Det var dette eller ingenting, har Åge Aleksandersen fortalt oss om hvordan det var å spille rock’n’roll i Namsos i overgangen fra 60- til 70-tallet

– Vi var utskuddene, ja, bekrefter Tysland: – Til 60-årsdagen min skrev Åge et dikt som heter «Det va vi mot røkla». Men tidene forandrer seg. Takhøyden forandrer seg. Det blir lov å ha sine egne meninger. Jeg tror naivt at verden blir et bedre sted når vi får senket skuldrene enda mer, sier Tysland, men legger til religiøs fanatisme i alle former legger en demper på optimismen for hans del.

Terje Tysland var ikke til stede da Prudence spilte på Åge Aleksandersens 70-årsdag i vår.

– Jeg hadde en konsert på Gran Canaria samtidig. Det var en liten konsert i forhold, men det skulle folk nedover som hadde bestilt billetter et år i forveien. Åge er den første som forstår sånt. Nå er min 70-årsdag neste. Jeg har jo noen drømmer ...