Aretha Franklin rundt det store gjenombruddet i 1967. Da man innså at hun skulle bruke stemmen for alt den var verdt. FOTO: ATLANTIC RECORDS

70 år fulle av sjel


I morgen blir Aretha Franklin 70 år. Souldronning eller ikke, hun er i alle fall en av de største stemmene i vår tid.

Lydhørt

Aretha Franklin er historien om det moderne Amerika. Hun sang på møter med Martin Luther King Jr. og ved innsettelsen av både Bill Clinton og Barack Obama som presidenter. Hun ga stemme til borgerrettighetsbevegelsen, til feminismen, og dansegulv over hele verden. Hun ble den første kvinnen som fikk plass i den amerikanske Rock’n’Roll Hall Of Fame. Og hun fortsetter å fengsle unge lyttere mer enn 50 år etter at hun begynte å gi ut plater. «I got no one to confide in/Aretha, nobody but you», sang Rumer på sitt debutalbum i forfjor. Soulmusikken har alltid vært en god venn i nøden.

 

Djevelen har ikke alltid fått de beste sangene - for ikke å snakke om sangerne. Som så mange andre store soulsangere begynte Aretha Franklin i kirka, i New Bethel Baptist Church i Detroit, der faren hennes var prest. Som 17-åring hadde hun allerede to barn, så alt lå ikke til rette for en karriere i popmusikken. Barna vokste opp hos bestemoren, mens Aretha ble oppdaget av talentspeideren John Hammond, som før hadde gitt ut plater med Robert Johnson og Billie Holiday, og som senere skulle ta seg av Bob Dylan og Bruce Springsteen. Aretha Franklin ble ikke en like vellykket satsing i utgangspunktet. Plateselskapet Columbia forsøkte å gjøre henne til en slags ny Billie Holiday, men intensiteten var ikke den samme. Hun sang den gamle standardlåten «Try A Little Tenderness» smektende nok i 1962, men mulighetene i sangen blir ikke utnyttet sammenlignet med den mer sjelfylte versjonen Otis Redding skulle komme med fire år senere. Suksessen uteble også.

 

Columbia mistet interessen, men Aretha Franklin fikk ny kontrakt med Atlantic. Hun dro til studioet Muscle Shoals i Alabama sammen med produsenten Jery Wexler, og Aretha ble født på ny, som en av verdens fremste soulsangere. Den første singelen, «I Never Loved A Man (The Way I Loved You)», fra 1967 er full av kjødets lyst, men det er igjen stemmen til en gospelsanger vi hører. Den neste, «Respect», var skrevet og allerede spilt inn av Otis Redding, men nå var det hun som forbedret en sang han hadde sunget. «Respect» ble nr. 1 i USA sommeren 1967. og samtidig en samlende motto for den aktive borgerrettighetsbevegelsen. Og for feminister av alle hudfarger. Sangens status ble langt senere forsterket av en reklamefilm for FNs høykommisjonær for flyktninger, der en rekke framstående flyktninger danset til «Respect»: Madeleine Albright, Rigoberta Menchu, Isabel Allende og flere andre.

 

I 1967 og 1968 ga Aretha Franklin ut fire album. Hun var mye i studio, og spilte en dag inn Burt Bacharach og Hal Davids «I Say A Little Prayer» nærmest for å more seg litt. For Dionne Warwick hadde hatt en stor hit med den i USA året i forveien, men Aretha Franklins versjon ble også en stor suksess, og var hennes store gjennombrudd i Europa. I Norge tok den albumet «Aretha Now» høyt på salgslistene, selv om hun aldri har hatt en singelhit på egen hånd her i landet. Det sier vel mer om de norske hitlistene enn henne, må det være lov til å si.

 

Aretha Franklin lider av flyskrekk. Derfor har hun vært lite å se i vår del av verden, og har ikke sunget i Europa siden 1983. Hun besøkte Stockholm i 1968, og svensk TV tok heldigvis opp konserten. For dem som vil høre mer av henne på scenen finnes det to fremragende konsertopptak fra glansdagene. «Live At The Fillmore West» kommer fra San Francisco i 1971, fra et lokale som vanligvis var et tilholdssted for rockens største hippier, men som her ble omformet til svett danselokale. Ray Charles kommer på midtveis for å gi henne litt pes. Enda mer bemerkelsesverdig er gospelplata «Amazing Grace» fra 1972. «Hvis Gud hadde vært en kvinnelig soulsanger, hadde hun sannsynligvis hatt en stemme som Aretha Franklin», står det i heftet til nyutgivelsen. Det er ei plate som når langt ut over grensene for gudsdyrkelse, den kanskje alle sterkeste manifestasjonen av potensialet i stemmen hennes. Den kan nytes med stort utbytte av alle uansett livssyn, på samme måte som hun selv gjør verdslige sanger som «You’ll Never Walk Alone» og «You’ve Got A Friend» til sterke uttrykk for sin egen tro.

 

Aretha Franklin kom tilbake for å framføre enda en stor feministisk programerklæring med «Sisters Are Doing It For Themselves», sammen med Annie Lennox og Eurythmics i 1985. Hennes aller største hit fulgte da hun sang «I Knew You’ve Been Waiting» sammen med George Michael i 1987. Hennes foreløpig siste store sang er «A Rose Is Still A Rose», som Lauryn Hill skrev og produserte for henne i 1998. Så lav har profilen hennes vært siden, at jeg først nå oppdager at Aretha Franklin ga ut et helt nytt album i fjor. Stemmen er fortsatt lett gjenkjennelig, men det høres ut som hun trenger en sterk produsent hvis hun igjen skal gjøre seg gjeldende på plate. Men hva skal vi med nye sanger når det finnes så mange gode gamle, og attpåtil så mange gode gamle som folk ikke kjenner? De fleste kan bare en håndfull sanger med Aretha Franklin. Når de fleste albumene hennes nå ligger noen tastetrykk unna er det godt å høre at de originale albumene fra gullalderen, fra 1967 til 1973, er gjennomført sterke, nesten uten dødpunkter. Respekt!

geir.rakvaag@dagsavisen.no

 

 

Rockarkivet

Gode minner

Hilde Heltberg
«Elske det umulige»
(Norskamerikaner)

Et halvt år etter at Hilde Heltberg døde kommer denne samlingen, som viser hvorfor hun etterlot seg et så stort tomrom i norsk musikk. Med mange av hennes egne beste sanger, og en lang rekke duetter, med Henning Kvitnes, Jonas Fjeld, Paal Flaata, Rita Eriksen, Cato Sanden, Kari Iveland og Ulf Lundell. Samt Marius Müller i vemodige «Den siste låta» som åpner albumet. Samlingen dekker bare årene 1992 – 2011, slik at vi må andre steder for å høre popvidunderet «Skrinet med det rare i», som hun slo gjennom med allerede i 1982.

 

Rockmuseet

Fredag på sitt beste

Etter en lang rekke radbrekkende coverversjoner i TV 2s «Senkveld» er det på tide å gjenoppleve originalen: «Friday On My Mind» med australske The Easybeats fra 1966. En av tidenes beste hyllester til helgas herligheter, ja, en av tidenes beste poplåter overhodet.

Gruppa fikk ingen flere store hits, men låtskriverne Harry Vanda og George Young gjorde siden suksess som Flash & The Pan, med låter som «Walking In The Rain» og «Waiting For A Train». Og enda bedre: De produserte de første platene til Youngs lillebrødre Malcolm og Angus, som etter hvert fikk en viss oppmerksomhet som AC/DC.
Søk på YouTube: easybeats