50 år siden Nord-Irlands store helt ga ut sin første plate. Eller?

Den aller mest kjente sangen til Van Morrison er «Brown Eyed Girl». Hans første solosingel, innspilt for plateselskapet Bang i 1967. «Brown Eyed Girl» ble en umiddelbar hit i USA. Morrison trodde meningen var å spille inn låter for tre singler til, men hadde ikke lest kontrakten ordentlig, og oppdaget en dag, nærmest tilfeldig, at han hadde gitt ut albumet «Blowin’ Your Mind». Helt siden har det vært delte meninger om dette skulle regnes som Morrisons første soloalbum. Jeg er sannelig ikke sikker selv.

Nå har Van Morrison omsider gått med på å gi disse innspillingene ut på ordentlig. Han har til og med skrevet et introduksjon til utgivelsen i innleggsheftet. Her avslører han at han har mye mer til overs for platedirektøren, produsenten og låtskriveren Bert Berns enn vi hittil har trodd. «Bert Berns var et geni. En briljant låtskriver med mye sjel, en sånn som ikke finnes lenger», skriver Morrison. Raust fra denne kanten. Morrison benytter i karakteristisk stil anledningen til å skjelle ut dagens platebransje i omslagsteksten sin.

Amerikaneren Bert Berns hadde skrevet både «Twist And Shout» og «Under The Boardwalk» før han kom til London og fikk kontakt med den nordirske gruppa Them, med Van Morrison i spissen, i 1964. Berns produserte deres første hit «Baby Please Don’t Go», og skrev selv oppfølgeren «Here Comes The Night», som Them tok over etter at Lulus versjon ikke gjorde det så godt som den hadde fortjent. Men Berns fikk ikke flere oppdrag for Them, dro tilbake til USA og startet plateselskapet Bang. Da Them falt fra hverandre etter en turné i 1966 tok Berns kontakt med Morrison, og tilbød ham en egen kontrakt.

Dagsavisen pluss: To av tre reggae-legender klare for Oslo

Van Morrison spilte inn åtte sanger på tre dager. som altså fort ble et eget album, uten hans viten og vilje. Mens andre rundt ham ga ut det ene ambisiøst sammensatte albumet etter det andre, kom Morrison med noe som han trodde skulle være singelplater. Han skriver selv at flere av låtene var ment for B-sider, og høres ut som fyllstoff på albumet. Det passer ikke helt inn i denne fortellingen at én av låtene, «T.B. Sheets», er ni minutter lang, en gripende historie om ei jente som holder på å dø av tuberkulose, men hvis Van Morrison sier det, så. Før denne på albumet, etter «Brown Eyed Girl» kommer nydelige «He Ain’t Give You None”, med sine referanser til «jelly roll» som er blitt en av favorittmetaforene i Morrisons diktning. Side 1 på albumet er derfor solid. Side 2 er mer ujevn. Med alle disse såkalte B-sidene blir ikke «Blowin’ Your Mind» en av de store klassikerne fra 1967.

Likevel kom Morrison tilbake til USA for å spille inn ni sanger til med Berns. Det er disse som sammen med de åtte første utgjør den første plata på den nye samlingen. Det er fortsatt ikke et fullgodt album vi hører, men en sanger på vei ut av tradisjonell rhythm and blues, på vei til finne et helt eget uttrykk. Det mest bemerkelsesverdige med dette er at Van Morrison bare ett år etter ga ut «Astral Weeks» – en av de aller fremste kandidatene til å være tidenes aller fineste album. Med et svært mye mer avansert uttrykk, et godt stykke inne i jazzen. Tidlige versjoner av «Madame George» og «Beside You» fra «Astral Weeks» er også med på Bang-kolleksjonen, og de låter allerede sensasjonelt flotte ut der også.

Den andre plata i samlingen har vanlige alternative sessions og rariteter. Men den tredje?

Bert Berns døde brått i desember 1967, og kona tok over driften av Bang. Selskapet hevdet at Morrison skyldte 36 nye sanger for å oppfylle forlagsdelen av kontrakten. Morrison kommer ikke selv inn på denne delen av historien i de nye omslagsnotatene, men har allerede kommentert situasjonen han havnet i, i sangen «Big Time Operators» i 1993: «And they tried to have me deported/Stop me from getting work/Blacklisted me all over/They were vicious and they were mean».

Det snodigste med den nye utgivelsen er altså ei hel plate med såkalte «contractual obligation»-innspillinger Van Morrison leverte fra seg etterpå. Disse er både forferdelige og forbløffende på en gang. For hver enkelte låt finner han en kort frase, og banker ut en ett minutt lang sang rundt det tynne utgangspunktet. En av låtene heter «Blowin’ Your Nose», som en sarkastisk kommentar til albumet han ikke visste om. Den neste, «Nose In Your Blow», tør vi ikke tenke på betydningen av. Innspillingene fortoner seg i lengden som obsternasig gnål, men selv ikke her klarer Van Morrison å unngå å glimte til. Mange rockesangere kunne regnet «Shake It Mabel» som et høydepunkt i karrieren, selv om Morrison bare tar den gangen så populære «Hey Joe», og gir den en egen spontan vri.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Siden sist vi skrev om Van Morrison på disse sidene er det kommet enda en staselig nyutgivelse – en sterkt utvidet utgave av konsertopptaket «It’s Too Late To Stop Now» fra 1973. Dette var satt sammen av høydepunkter fra tre konserter i Los Angeles, Santa Monica og London. Her får vi høre ei hel plate fra hver av de tre konsertene, med svært få overlappende låter. De som ikke bare nøyer seg med strømmetjenestene får også en 50 minutters DVD fra konserten London.

Og nå? Van Morrison holder på å holde på. Han ga ut et fint nytt album i fjor, og fortsetter å gjøre konserter, sannsynligvis på sin vante, litt særegne måte. Ofte med «Brown Eyed Girl» mot slutten av kvelden, for å gi publikum litt mer av det de helst vil høre. Han er blitt litt mer omgjengelig med årene. Her får vi høre hvordan det begynte.