50 år gammel kjærlighet

De to siste årene har vi feiret 50-årsjubileene for 1966 og 1967 på disse sidene rundt nyttår. Vi kunne fortsatt inn i 1968 og fortalt om musikken som talte verden midt imot, utvidet menneskenes bevissthet og skapte nye subkulturer rundt seg. Så begynte jeg å tenke tilbake på mitt eget 1968, og måtte erkjenne at en liten gutt i en liten by aldri hørte det banebrytende første albumet til Van Morrison, «Astral Weeks», som selv om det godt kan være tidens aller beste ikke satte sitt preg på året i det hele tatt.

I stedet startet 1968 med et smell: En hard trommevirvel, fulgt av en monumental blåserintro, et tøft, tørt bassriff og så selve sangen: «Everlasting Love» med The Love Affair. Bedre kunne det knapt bli. I ei tid da singler var et luksusgode ble den kjøpt inn, det kan ha vært den første på et halvt år, men det var det vel verdt.

Love Affair var ei ny gruppe fra London. Gjennomsnittsalderen var 17 år. At de kunne lage en så storslått lyd var nesten utrolig. Og det kunne de heller ikke. For hvis det var noe alle etter hvert visste utover denne vinteren var det at bare sangeren Steve Ellis hadde vært med i studio. Love Affair spilte ikke på sin egen plate! Dette var en skandale av store dimensjoner. Alle jobbet riktignok sånn, men Love Affair innrømmet det i et TV-intervju!

Intervjuet er heldigvis bevart for ettertiden på det store internettet. Gruppa forklarer at det er nytt for dem å være i studio. Dette med ikke å spille sammen på ordentlig, men å legge på ett og ett instrument hver for seg, det er uvant. De synes ikke at noen er blitt lurt av at grovarbeidet er overlatt til andre. Folk har kjøpt plata fordi de liker lyden av den. Men noen følte seg likevel snytt. Andre syntes ikke det betydde noe som helst. Selv har jeg alltid tilhørt den siste fraksjonen. Ei plate er ei plate. Du får det du hører. Og versjon til The Love Affair overgår originalen til den ordentlige amerikanske soulsangeren Robert Knight, på grunn av denne formidable produksjonen. Men i årenes løp har slike saker dukket opp igjen og igjen, heldigvis med stadig lenger mellomrom, men sist i Norge så sent som i forbindelse med Blacksheeps «Ora Jaksa Beana». En skandale, mente noen. Selvfølgelig spilte de ikke selv, sier jeg. De var barn, mens sangen måtte bli ferdig i rimelig tid, med et profesjonelt resultat.

Likevel ble dette et så stort poeng at Love Affair måtte gjøre det veldig tydelig at de spilte selv på oppfølgeren «Rainbow Valley». De avsluttet 1968 i enda finere stil med «A Day Without Love». En av 60-tallets aller fineste sanger, en soulklassiker på høyde med det beste fra sambandsstatene. Gruppa lagde tre stilige singler til i 1969, og forsvant like plutselig som de kom. Ingen snakker lenger om Love Affair, men bare The Beatles solgte flere singler i Storbritannia i 1968. De hadde en egen ungdommelig eleganse jeg tror bare The Small Faces overgikk. «I’m thrilled to death whenever the Love Affair appear on television» skriver Morrissey i sin selvbiografi om sine egne formative år.

«Everlasting Love» nådde ikke helt til topps på Ti i skuddet i januar 1968. Der lå The Four Tops’ versjon av The Left Bankes «Walk Away Renee». Hvis man først skulle se seg slått! Men Love Affair var en stilig britisk, hvit versjon av den svarte musikken som senere ble kjent som northern soul. Dansevennlig, rytmisk, med stort ytre drama. Love Affair handlet ikke om sosial omveltning og politisk uro, Derimot var de fremragende eksponenter for en dominerende ny trend i popmusikken. Store, forseggjorte produksjoner, gjerne med både blåsere og strykere. Et farvel til ideen om nye grupper som fire gutter medgitar, bass, trommer og kanskje et keyboard. Dave Dee Dozy, Beaky Mick & Tich, som hadde slått gjennom med skurrende forvrengt gitarrock med «Hold Tight» bare to år før, nå hadde hits med panorama-arrangerte «Legend Of Xanadu» og «Last Night In Soho». Om de ikke hadde pauker og basuner var det i hvert fall lyden av en pisk!

Den nye britiske tendensen til å lesse på lyd i popproduksjonene var ikke radikalt ny. Den kom med Phil Spector, Motown, Pet Sounds, ikke minst The Beatles hadde brukt store orkester for alt de er verdt. Men denne nye britiske popmusikken skyldte nok mest til Bee Gees, for det de hadde gjort med sanger som «Massachusetts» og «World», og perfeksjonerte i 1968 med «I’ve Gotta Get A Message To You». En egen musikalsk melankoli, som aldri bikket over i det overdrevent sentimentale. Bee Gees konkurrerte på hitlistene med sin egen produksjonen «Only One Woman» med The Marbles. På hitlistene kunne vi nyte den ene sukkerbiten etter den andre. «I Cant’ Let Maggie Go» med The Honeybus, «Jesamine» med The Casuals og «Yesterday Has Gone» med Cupid’s Inspiration. Mot slutten av 1968 kulminerte denne stort orkestrerte popmusikken med Barry Ryan og «Eloise». En sang som må høres for å bli trodd, i alle sin praktfulle storhet.

Mange av de mest klassiske hitlåtene fra 1968 passet bedre inn i det gamle gitardrivet. «Jumpin’ Jack Flash» med The Rolling Stones var jo ikke så verst. «Pictures Of Matchstick Men» med Status Quo, «Baby Come Back» med The Equals. Joe Cockers versjon av «With A Little Help From My Friends», med den skrikende gitaren til Jimmy Page, og koret med Madeline Bell i spissen. Hun sang også på «Everlasting Love». Love Affair gjorde ikke engang damekoret sitt selv.

Jeg kunne skrevet en helt annen historie om 1968. Otis Reddings «Dock of The Bay» ble årets mest populære sang i Norge. Det hvite albumet til The Beatles kunne fått bedre plass. Andre album vi ikke hadde råd til å få hørt dette året, men som senere er blitt uerstattelige: «Ogden’s Nut Gone Flake» med Small Faces, «Oddesey And Oracle» med The Zombies og «Village Green Preservation Society» med The Kinks. Eller en mer rockhistorisk korrekt analyse om hvordan musikken gikk tilbake til røttene, begynte å se seg om etter mer jordnære alternativer etter et par års utflippet freakout. I Storbritannia debuterte Incredible String Band, Fairport Convention og Pentangle i løpet av kort tid. I USA kom de første platene med Joni Mitchell og The Band. Gram Parsons ble med I The Byrds. De ga ut «Sweetheart Of The Rodeo», og fant opp countryrocken. Vel, ikke helt, men folk hadde aldri hørt countrymusikken komme i så rendyrket form fra en etablert popgruppe. Omtrent samtidig kom ex-Byrd Gene Clark med «The Fantastic Expedition Of Dillard And Clark», og overgikk egentlig sine gamle kolleger. Men igjen, dette er et sånt album som ikke fikk sin fortjente oppmerksomhet før et kvart århundre senere.

Det nærmer seg nyttårsaften, og jeg må stoppe nå, for ikke å bli kalt inn til mine foresatte over nyttår for å ha fylt to sider med ren oppramsing av gamle favorittplater. Jeg ber på forhånd om forlatelse. Men det var jo litt moro, da.