Nye takter

40 år siden første akt med Dollie

40 år er gått siden Dollie ga ut «Første akt». Siden har Ingrid Bjørnov og Benedicte Adrian vært ikoner i norsk popmusikk.

Bilde 1 av 5

16-åringene Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov ble umiddelbart en liten popsensasjon i Norge i 1980. De to jentene fra Oppsal i Oslo hadde sendt inn en kassett til programmet «Lydbåndmix» i NRK. En som hørte dette var Paul Karlsen i plateselskapet Decibel, som umiddelbart tok kontakt, fikk kontrakt, og overlot det videre arbeidet til sin kollega Ole Sørli, som i årene etterpå ble deres produsent og manager. Resten er, som det heter også her, historie.

«Første akt» kom først ut i et omslag som ble trukket tilbake, fordi designet var veldig likt Blondies «Eat To The Beat». Sangene inni avslørte beundringen for Kate Bush og Abba, men det var altså sanger de har laget selv, og som ikke setter dem i forlegenhet i forhold til forbildene. Det er ganske godt gjort, selv om de måtte få hjelp til de norske tekstene av Rolf Karlstrøm.

Det første intervjuet i Nye Takter kom samtidig med «Første akt». Plutselig var de i offentlighetens søkelys. – Heldigvis er vi to, det ville sikkert ikke vært lett å være alene om dette. Nå skravler vi i ett kjør, for det gjør vi vanligvis også, sa Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov til Nye Takters utsendte Anne Weimoth.

– Du vet, vi var 10 år da ABBA vant Grand Prix, og det gjorde inntrykk. Melodien, kostymene og alt. Det var en stund vi slukte alt som hadde med ABBA å gjøre, men nå er det blitt Kate Bush, Supertramp, og akkurat nå spiller vi de gamle platene til Popol Ace (allmenn enighet om at «Queen Of All Queens» er bra). Vi har jo spilt sammen lenge, hjemme i kjelleren. Hørt en bra låt, og prøvd å kopiere den, fortalte de.

Denne fascinasjonen for Popol Ace kan ha kommet av at medlemmene av den oppløste gruppa spilte på «Første akt». Sangeren Jahn Teigen hadde for lengst gått sine egne veier. Og det var nettopp ham som sto i veien for at Dollie hadde gått helt til topps på albumlista med sitt første utspill, med albumet «Mentalkrem». Teigen, og «Unmasked» med Kiss sørget for at «Første akt» måtte nøye seg med en tredje plass, men det var sannsynligvis godt over forventet for to debutantene. De fikk også Spellemannprisen i popklassen, der The Kids og Trond Granlund var de andre nominerte.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Andre plater som kom ut i de samme sommerukene som «Første akt», men som ikke gjorde det samme inntrykket på norske salgslister, var «Searching For The Young Soul Rebels» med Dexys Midnight Runners, «Closer» med Joy Division og 12-tommeren til Kjøtt. Det var en polarisert tid i popmusikken. De som brydde seg om disse tre platene var ikke like opptatt av Dollie. Det var vanskelig å bli akseptert i alle kretser, å få alle til å forstå at to popjenter kunne ha like mye på hjertet som litt eldre, og mye mer alvorlige rockegutter. «Vi vil ikke være søte og nusselig popjenter fra Oppsal» svarte de til VG, på et spørsmål om hvordan det var å være noe sånt.

Jeg tilhørte nok dem som til å begynne med som så på Dollie som et sjarmerende fenomen, som jeg ikke hørte mer på enn det som kom av selv gjennom radioen. Dette forandret seg i 1981, da Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov igjen viste sin smarte popteft med «Dollies dagbok». Her er det en sang som heter «Jeg vil ha det sånn», som bare er en av de største skattene i norsk popmusikk noensinne. Det hørte til sjeldenhetene at en av mine egne favorittsingler lå på Norsktoppen gjennom hele høsten.

Jeg avklarte mitt eget forhold til duoen i singelanmeldelsen av «Det er deg jeg skal ha» i 1982, et Melodi Grand Prix-bidrag «som reddet æren ved å komme på sisteplass». «En sikker tekst, en utmerket melodi», «unge popmakere som tar innersvingen på de intellektuelle», skrev jeg, men etterlyste en tidsriktig produsent som Trevor Horn eller Martin Rushent, som i disse årene lagde klassiske popalbum med ABC og The Human League. Jeg måtte innrømme at «det tok år før jeg oppdaget duoens potensial», men mer enn ett år kan det altså ikke ha vært. Jeg skyldte på deres uskyldige, engleaktige uttrykk til å begynne med. De var altså 16 år gamle da de slo gjennom. Jeg var 23, en opprørsk verdensmann som både hadde kjøpt plater og vært på konserter i London.

Dollie ble ikke en del av det nye, aller mest trendy i popmusikken. Men de fikk en slags omvendt kultstatus, siden de både var store i kommersiell forstand, og gradvis mer akseptert i de indre kretsene. Daværende Nye Takter-redaktør Kurt Hanssen lanserer fenomenet i et intervju i 1982. Han har oppdaget at «ikke få personer fra de merkeligste sammenhenger har sansen for Dollies musikk». Han sammenligner sitt eget forhold til duoen med kicket han får fra artister som The Pop Group, Joy Division, Wire og The Birthday Party, uten sammenligning for øvrig, men likevel som noe av det mest originale norsk pop hadde å by på i 1982.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Det tredje albumet, «Rampelys» kom i 1983, og fikk i ikke den samme responsen salgsmessig, til tross for en rekke fine nye sanger. Dollie vant den norske finalen i Melodi Grand Prix med «Lenge leve livet», men ble nr. 17 i den internasjonale finalen. Nå ville de gjøre noe annet.

I 1985 ble Dollie til Dollie Deluxe, med en singel som forente en arie fra «Tryllefløyten» med «Satisfaction». Årets første norske album i 1986 ble «Rock Vs. Opera», der Stones, Beatles og Status Quo møtte Mozart, Verdi og Puccini. Dollie ville fortsette å lage sanger selv. – Vi vil rett og slett lage en heavy opera, sa Benedicte Adrian da jeg intervjuet de to i 1986.

«Rock vs. Opera» kan høres som den spede begynnelsen på «Which Witch», som skulle komme til å prege resten av karrieren til Dollie som duo. For dem som bare husker «Which Witch» av omtale, som en publikumsmessig fiasko i Londons West End, skal jeg bare minne om at konsertversjonen solgte 120.000 billetter i Norge før de dro til London, og 120.000 billetter til etter at de kom hjem igjen. Og at forestillingen i London, og sangene i musikalen, var mye bedre enn sitt ettermæle. Hele den historien skal jeg gjerne fortelle en annen gang.

Så, hva tenkte Ingrid Bjørnov og Benedicte Adrian om framtida for 40 år siden?

– Bli ferdig med skolen. Vi tar det med ro foreløpig, dessuten har vi jo LP-en vår å slå i bordet med. Dette har vi laget, og det står vi for, fortalte de til Nye Takter.

Les også: Wirkola og Fleksnes var heltene

Dette kan de også godt stå inne for 40 år etter. Adrian og Bjørnov har laget en mimretime på Facebook der de går gjennom hele historien om «Første akt», spiller seg gjennom mange av sangene, kommer med masse funfacts, legger til selveste Sparks på listen over forbilder fra tenårene, og kommenterer alt med den uimotståelig slagferdige humoren som var deres egen helt fra starten.

Mer fra Dagsavisen