40 år med rap og «the hip hip a hop»

De fleste antok at rapping var et raskt forbigående fenomen, men begrepet festet seg sakte, men sikkert, og inspirerte en lang rekke musikkformer i alle årene som har gått etterpå. Egentlig var det sannsynlig at dette kom til å skje før eller siden. Discjockeyer på Jamaica hadde på hele 70-tallet laget rim over reggaerytmer, med toastere som U Roy, I Roy, Big Youth og Tapper Zukie. På hjemmebane var disse like store stjerner som de mest framtredende sangerne. Høsten 1979 begynte vi å diskutere et rykte som gikk blant spesielt interesserte: At noen i New York hadde begynt å gjøre det samme med godt etablert gatesjargong over funk og discomusikk. Dette hadde allerede pågått en stund før noen lekte med tanken om å gi det ut på plate.

Først ute var Fatback Band med en hyllest til en av disse DJ-ene, med «King Tim III (Personality Jock»). Men det var Sugarhill Gangs nye og sterkt utvidede utgave av Chics ferske hitlåt «Good Times» som gjorde den store susen i 1979. Sugarhill Gang var oppkalt etter plateselskapet sitt – Sugarhill Records. Et lite vidunder i pophistorien. Sugarhill ble startet av Sylvia Robinson, som hadde hatt en hit med «Love Is Strange» (som Mickey and Sylvia) allerede i 1956, og igjen gjorde det stort med romantiske «Pillow Talk» i 1973. Parallelt med sin egen karriere hadde hun drevet forskjellige plateselskap, men nå var hun klar for å begynne helt om igjen, med en helt ny lyd.

Akkurat hvordan Sugarhill Gang kom sammen er litt uklart. Robinson hadde selv produsert bakgrunnssporet til «Rapper’s Delight» basert på «Good Times», og begynte å lete etter rappere som kunne fullføre verket. Michael «Wonder Mike» Wright, Henry «Big Bank Hank» Jackson og Guy «Master Gee» O’Brien ble ifølge den urbane legenden omtrent funnet på en pizzarestaurant.

Den 14 minutter lange jammen «Rapper’s Delight» ble redigert ned til en sju minutter lang tolvtommers singel, og en tre minutters sjutommer og radioversjon. Den slo godt an hjemme i USA, enda bedre i Storbritannia, og faktisk aller best i Norge, der svart musikk for det meste hadde vært uønsket på hitlistene. «Rapper’s Delight» nådde en 2. plass på VG-lista tidlig i 1980, og lå der i fem uker, hele tida klemt mellom «Another Brick In The Wall (Part II)» med Pink Floyd og «Ballade Pour Adelene» med Richard Clayderman. Der har vi popmusikkens mangfold, dere!

Det gikk et par år før rapping begynte å bli mer enn en kuriositet. Den var til å begynne med mest populær som tidsfordriv for hvite rockartister, som Blondies «Rapture» og Tom Tom Clubs «Wordy Rappinghood». Men Sylvia Robinson og Sugarhill Records hadde et par ess til i ermet:

«The Adventures Of Grandmaster Flash & The Furious Five On The Wheels Of Steel» (1981) var en eventyrlig øvelse i kreativ bruk av platespillere, med en så fri fantasi at den i dag hadde vært straffbar å gi ut på plate med alle sine overtredelser av opphavsretten. Hør hvordan de leker seg med innspillinger av Blondie, Queen og Chics «Good Times» enda en gang. Det er mulig de gjorde dette som levende «turntabelism», men «Wheels Of Steel» satte en standard for det som senere skulle bli kreativ bruk av sampling. Tidligere i år fikk Grandmaster Flash den svenske Polar-prisen for sitt bidrag til musikkhistorien.

Flash-kollektivet viste seg fra en helt annen side med «The Message» (1982), der rap ble nyhetskommentar i munnen på Melle Mel: «It’s like a jungle/sometimes it makes me wonder/How i keep from going under». Verken Grandmaster Flash eller noen andre i The Furious Five, var med på denne singelen, som åpnet nye dører for rappingens gjennomslagskraft. Dette var først og fremst Melle Mels fortjeneste. Men også «The Message» hadde Sylvia Robinson som medprodusent. Hun fortjener en mer sentral plass i pophistorien, for få plateselskap kan vise til større innflytelse i forhold til omfanget av produksjonen. Etter dette begynte imidlertid Sugarhills dominerende rolle å avta. Den neste store rap-revolusjonen skjedde rundt produsenten Rick Rubin, som blandet hip hop med tungrock på plater med Run DMC, og startet plateselskapet Def Jam, med artister som LL Cool J, Public Enemy og Beastie Boys.

Denne historiefortellingen er omdiskutert. Det er også mange som mener at Bill Haley og «Rock Around The clock» ikke har noe i rockens historie å gjøre, at selv Elvis Presleys rolle er tvilsom. Det er alltid noen som har vært før, som har vært «viktigere» i oppstarten, men i populærmusikken er et visst allment gjennomslag avgjørende for den videre betydningen. Derfor er «Rapper’s Delight» en av de viktigste platene i pophistorien. Men fortsatt er det mange som bruker hip hop som et argument for at rock er gammeldags musikk. Unnskyld meg, men hvor hip var rocken etter 40 år? Vi snakker da om andre halvdel av 90-tallet, Weezer og Smashing Pumpkins, de var spennende nok en stund, men ikke direkte grensesprengende. Da «Rapper’s Delight» var en hit i Norge var Odvar Nordli var statsminister og Sovjetunionen invaderte Afghanistan. Så nytt og ungt er dét!

Sugarhill Gang viste seg å være «one hit wonders», ei gruppe som fikk én hit, men bare én. Oppfølgeren «Rapper’s Reprise» avslørte for mye allerede i tittelen. «Vi tror rapping vil være begrenset til et par suksesser, for så å bli historie», sa Sugarhill Gang til Blues & Soul Magazine i 1979. De skulle bare ha visst. Så sent som i fjor var Sugarhill Gang og Melle Mel på OverOslo-festivalen på Grefsenkollen, og de spilte inn singelen «Full Circle» med norske Joddski. Vi avslutter denne historien med et sammendrag fra innsiden, et utdrag fra låten «Hip Hop Rules» med KRS-One og Boogie Down Productions:

«Way back in the days, 1979

Fatback Band made a record usin’ rhyme

In the same year come the Sugarhill Gang

With the pow pow boogie, and the big bang-bang

R & B, disco, pop, country, jazz

All thought hiphop, was just a little fad

But here comes Grandmaster Flash nonstop

And right after Flash, Run-D. M. C. dropped

Now, they had to pay attention to the scale

Where other music failed, hiphop prevailed»