Fullt hus og stor stas på Rockefeller, her med deLillos på Nye Takters 30-årsjubileum i 2007. FOTO: SIV DOLMEN

30 år på Rockefeller

Mandag er det 30 år siden Rockefeller åpnet dørene for første gang. Det ble starten på en ny tid for konsertpublikummet i Oslo.

Det var i den tid vi gikk omkring og sultet etter konserter i Kristiania, på disse forunderlige klubbene som ingen forlot før de hadde fått merker av dem. Våren 1986 var en dramatisk tid for de få spillestedene som fantes. Club 7 var nylig stengt. Vikateateret ble sprengt i lufta, for å gi plass for Aker Brygge slik vi kjenner det i dag. Nesten samtidig ble den lille klubben Renegat jevnet med jorda, for å bli grunnmuren til Oslo City. Det ryktes at en kartong med Wannskrækk-plater ligger igjen som en slags grunnstein for kjøpesenteret.

Men en liten gjeng fra Club 7 nektet å overgi seg. Hans A. Lier, Fritz Løveng og Roar Gulbrandsen åpnet et nytt og større sted, i de staselige lokalene som hadde vært Torggata Bad. Åpningen med Jonas Fjeld Band og Stedje/Eldøen/Graf gikk mange hus forbi. June Brides spilte på Vikateateret og Act var på Circus denne kvelden, litt større begivenheter for de store forståsegpåerne. Ambisjonene for den nye konsertscenen var små. Rockefeller var først og fremst et utested, som skulle ha korte musikkinnslag, ikke mer enn en time, ble det sagt før åpningen.

Les også: Det startet med badehus og vaskeri

En fullsatt konsert med Talk Talk 25. april fikk eierne til å tro at Rockefeller kunne blir et ordentlig konsertsted. Måneden etter åpnet Sardine’s i Club 7s gamle lokaler under Konserthuset. Nå fikk vi plutselig sånne vriene situasjoner som at Curtis Mayfield spilte på Rockefeller samtidig som Sly’n’Robbie og The Taxi Gang var på Sardine’s. Oslo gikk inn i en ny tid. Likevel var det aldri sikkert at den nye tida kom til å vare. Etter bare tre år som Oslos hippeste rockeklubb var det slutt for Sardine’s i 1989. Den siste konserten på Sardine’s, en vakker kveld med Trio Bulgarka, ble overdøvet av Motorhead på Rockefeller tvers over byen. Dette har stått her i avisen, så da må det være sant? Circus i kjelleren på Chateau Neuf ble til Alaska og Betong, men i hele det nye århundret er The White Stripes og John Olav Nilsen & Gjengen de eneste jeg selv har sett der oppe. Og de har jeg sett på Rockefeller også. De, og veldig mange andre.

Rockefeller har hatt sin andel av artister som har spilt der før de ble ordentlig kjent: Radiohead, Eminem og Adele er sånne som knapt kan oppleves for penger lenger. Når det kommer til de nest største artistene, de som ikke er så store at de forsvinner i det fjerne, er scenen på Rockefeller perfekt. Jeg har fått se og høre min del av levende legender her: Arthur Lees Love, Santana, Willie Nelson, George Clinton, R.E.M., Van Morrison, Herbie Hancock, Marianne Faithfull, Patti Smith, Shane MacGowan med og uten The Pogues, Ray Davies med og uten The Kinks, og en rekke andre. Jeg var også der den kvelden, eller rettere sagt natta, da Grace Jones kledde av seg på scenen, men ikke gjorde så mye mer. En gang skal jeg kanskje skrive ei bok om alle som ikke så The Ramones på Rockefeller i 1993. Jeg kan begynne med meg selv.

Den største utfordringen for Rockefeller, trodde man, kom i 1992 da Sentrum Scene åpnet, med støtte fra Fagbevegelsen og Arbeiderpartiets «Forum for rock». De gikk veldig høyt ut. – Vi legger vekt på å skape en klubb. Det har ikke du klart. Du kunne like gjerne solgt såpe, sa Sentrums leder Per Jæger til Rockefellers Hans A. Lier i et konfronterende intervju i Arbeiderbladet. Sentrum Scene holdt det gående i fem år, før huseieren Olav Thon gjorde de staselige lokalene om til konferansesenter. Det vakte berettiget oppsikt da Rockefeller tok over driften av Sentrum Scene i 2006. En søt triumf, vil det være god grunn til å tro. I mellomtiden hadde også John Dee åpnet under Rockefeller, for dem som mener at musikken er best på de minste klubbene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vi skal ikke glemme Rockefellers betydning for Oslo som en multikulturell by. Det gikk ikke så lang tid etter starten før Joshua King og African Culture Association begynte å hente de gamle reggaelegendene til Oslo. Burning Spear, Culture, Sly’n’Robbie, Black Uhuru, Gregory Isaacs, Bunny Wailer og The Wailers har alle vært på Rockefeller. Så startet Per Eirik Johansen og Arne Bergs Hot Club Tropicano, og stadig flere afrikanske stjerner kom til byen. For nå er vi kommet til den aller største kvelden i løpet av disse 20 årene: 22. juni 1990. Ifølge Meteorologisk institutt var det 18 grader ute i Oslo denne dagen. Inne på Rockefeller mener jeg å huske at det var 37 grader da kongen av kwassa kwassa, Kanda Bongo Man, slo seg løs med sine dansere fra det som den gangen het Zaire. Men Rockefeller varte lenger enn Zaire som stat.

Les også: Svever over 30 år

«En moden alder» skrev vi her i avisen da Rockefeller fylte fem år. At Rockefeller fortsatt holder åpent er egentlig sterkt i strid med klubbmusikkens naturlover. Den beste følelsen er den svære berg-og-dalbane-fornemmelsen når gulvet begynner å gynge så kraftig at vi blir bekymret. Hvordan var det med overbygget til det gamle svømmebassenget i Torggata bad? Er det veldig langt ned under? De helt store skjelvingene kommer ikke så ofte, og helst på konserter med de største norske artistene som synger på norsk. Kveldene på Rockefeller med disse var opplevelser uten sidestykke i norsk rock, med akkurat passelig tett og trang atmosfære. Med Knutsen & Ludvigsen, Kaizers Orchestra, DumDum Boys, Jokke & Valentinerne, Raga Rockers – og selvfølgelig deLillos, som har vært et slags husorkester. De siste årene er det Hellbillies som har gitt meg de største stundene i dette segmentet. Med konserter som ligger langt fra det vi hører av dem på radio, faktisk også et stykke unna det de gjør nede i gata i Oslo Spektrum. Når disse kveldene går mot slutten, og Hellbillies spiller en kvarter lang versjon av «Lakafant», får jeg en fornemmelse av å være til stede i rockehistorien, der Rockefeller blir Fillmore East og Fillmore West samtidig.

Artikkelen inneholder elementer fra «The Rockefeller Skank», Geir Rakvaags bidrag til jubileumsboka «Rockefeller 30 år», med tekster og bilder fra rundt 115 personer som har vanket på Rockefeller i årenes løp.