20 år for bygd og by

Mandag gir Hellbillies ut sitt trettende album, «Tretten». Om tre uker spiller de i Oslo Spektrum. I anmeldelsen av det nye albumet her i avisen i går ble de utropt til «Norges beste band». Vår kritiker Oda Faremo Lindholm er omtrent halvparten så gammel som den yngste i Hellbillies, Lars Håvard Haugen. Som for sin del var halvparten så gammel som Arne Moslåtten da gruppa startet. Hellbillies har en usedvanlig bred appell, på tvers av alder, geografi og moteretninger.

I dag sier de fem medlemmene i Hellbillies at de ikke ante hva de holdt på med da de debuterte med albumet «Sylvspente boots» for 20 år siden. Kanskje er det nettopp derfor det har gått så godt som det gikk?

- Hadde vi laget musikk for å få platekontrakt hadde vi sikkert ikke gjort det sånn den gangen, sier Arne Moslåtten.

- Nei, hadde vi gått rundt til plateselskapene med den første plata hadde vi aldri fått gitt den ut, tror Aslag Haugen. Hellbillies begynte nemlig som en kuriositet. Og er blitt et av Norges mest populære band. Så langt gikk det an å nå med det som i en glorete popbransje først kunne fortone seg som håpløs heimstadlære.

I mange år kunne vi se en gammel bandbuss stå hensatt i veikanten (la oss kalle det grøfta for effektens skyld) utenfor Gol. «Shag» sto det med store bokstaver på den. Shag var det første bandet til brødrene Aslag og Lars Håvard Haugen. Jeg var med på å sende dem til finalen i Ungdommens Radioavis’ rockemønstring i 1989. Sammen med blant andre Sue The Manager, en forløper til det som skulle bli Vamp noen år etter. Begge gruppene var flinke nok, men manglet særpreget som kunne ta dem en etappe videre.

- Bussen sto der som et symbol på et konkurs rockeband, fortalte brødrene oss en gang. Veien ut til folk var lenger enn man likte å tro for mange lovende rockeband.

Aslag Haugen spilte også i noe som het Kådnbandet hjemme i Ål, med Arne Moslåtten (gitar, trekkspill og fløyte), Arne Henry Sandum (bass) og Bjørn Gunnar Sando (trommer). Med 60-tallslåter, og annen musikk for festlige anledninger. Moslåtten begynte etter hvert å skrive norske tekster til enkelte sanger. Rettet direkte inn mot lokale forhold, som hallingdøler kunne forholde seg til, og forhåpentligvis like, forklarer han. De ble bedt om å lage et radioprogram for NRK Buskerud. Og musikk til teaterstykket «Dikt og forbanna draum». Fortsatt uten å tenke på at dette var noe som kunne ha interesse utover lokalmiljøet.

Det vi i dag kjenner som Hellbillies begynte da Lars Håvard Haugen kom hjem fra siviltjeneste. - Han måtte bli gammel nok til å komme inn på stedene der vi skulle spille, forteller storebroren. Det var også yngstemann som for alvor tok countrymusikken inn i gruppa, fordi han behersket det Moslåtten kaller «countrylicksa» på gitaren. Moslåtten oversatte en rekke sanger av Buck Owens, George Jones og Dwight Yoakam, og gruppa spilte dem inn. Fortsatt uten tanke om at dette kunne være noe å bry seg om for resten av landet.

Gjennom en felles lydmann fikk Øystein Sunde høre de første innspillingene til Hellbillies. Og forsto både humoren og musikken.

- Og så fikk han høre en gitarist som var vel så bra som ham selv, sier Arne Henry Sandum om spillet til Lars Håvard Haugen.

Øystein Sunde kjøpte en ferdig produksjon av debutalbumet «Sylvspente boots» av gruppa. I dag humrer bandet når de forteller at Sunde likevel tok med seg opptakene i studio og skrudde opp stemmen, så folk lettere skulle forstå hva som ble sunget.

Hellbillies ble lansert på et gunstig tidspunkt, da Steinar Albrigtsen, Somebody’s Darling og Rita og Frank Eriksen var populære navn i den såkalte roots-bølgen. Men blant alle konkurrenter som gikk tilbake til «røttene» var Hellbillies paradoksalt nok nesten alene om å synge på norsk - på uforfalsket dialekt attpåtil. Men andre lette etter sin plass i en stor verden viste Hellbillies at det lokale var det mest universale. Hvordan kunne ellers Hellbillies bli en av de største norske gruppene? De som slo gjennom med å synge om «rakafisk med lauk og lefse», selv om de kanskje egentlig ikke hadde våget å smake på herlighetene selv? Gruppa opererte med ordlister i tekstheftene: «Å springe etter» = «være forelska i». Enda så lett som det er å si «I love you» på engelsk. «Krasafaren» = «nedslite av påvirkningar over lang tid». Jeg vet ikke om hallingdølene bruker «krasafaren» i betydningen «redusert tilstand etter lang aften med god musikk», men det hendte at noen av oss erklærte seg «krasafarne» etter festlige kvelder med Hellbillies på scenen på 90-tallet.

Arne Moslåtten hadde en grei forklaring på ordlistene. - Vi er jo serviceminded. Vi har lært av turistnæringen. Målet er at tekstene skal være muntlige og saftige - og handle om noe som angår deg. Derfor blir det ikke så mye om revolverdueller og rodeoshow, forklarte han for 20 år siden. 20 år etter har gruppa sluttet med å forklare alle disse glosene i tekstheftene sine.

- Det der er jo egentlig ikke noe problem rundt i landet. Jeg har ingen problemer med å forstå de fleste dialekter, hvis jeg bare legger godviljen til, sier Aslag Haugen.

Sangene til Hellbillies introduserte oss for et fargerikt persongalleri.

- Jeg ville isolere noen arketyper fra Bygde-Norge. Det viste seg jo at folk kjente dem igjen fra sine nærmiljø over hele landet. Alle bygder har en Gammel-Bryn, sier Moslåtten.

- Det er noen på Grünerløkka også, flirer Lars Håvard Haugen.

- Det vi trodde var lokalt forholdt seg på samme måte rundt i landet. Sånn er det i Norge, sier Aslag Haugen. Moslåtten forteller at det bak de humoristiske sangene lå en mer alvorlig reaksjon på litt for alminnelige oppfatninger om primitive forhold i utkantene.

Anmeldelsen av «Sylvspente Boots» her i avisen var full av lovord, men skeptisk i forhold til alle de oversatte sangene. Den konkluderte med at gruppa burde lage sangene sine helt selv. Den tanken hadde de tenkt selv også. De hadde allerede så mange egne låter at de på lanseringskonserten til «Sylvspente boots» på Cruise Cafe også spilte mesteparten av det som skulle bli det andre albumet. «Pela stein» kom i 1993, og siden har Hellbillies tilhørt eliten i norsk rock.

I mine egne anmeldelser har jeg ofte vært inne på at Hellbillies ofte låter som et kredibelt alternativt rockeband, helt isolert fra det tekstmessige innholdet. Noe de ikke alltid får like sterk anerkjennelse for.

- Identiteten til Hellbillies er så sterk at vi kan gjøre voldsomme ting som mange ikke legger merke til. En brutal gitarsolo som ingen reagerer mot, fordi fokuset til folk ligger et annet sted. Det er ting på denne nye skiva som er langt inne i progrocken. Noen synes det er kult med sånt også, sier Lars Håvard Haugen. Aslag Haugen tror at det i løpet av en vanlig konsert med Hellbillies er 15-20 minutter med gitarsoloer. Det er ikke for ingenting at brødrene har spilt i hobbybandet Whipping Post, som bare har låter av Allman Brothers på repertoaret.

Det nye albumet kommer også i en engelsk versjon - men bare som bonusplate på vinylutgaven. Aslag Haugen lager alltid melodiene med en engelsk ledetekst, som Arne Moslåtten etterpå gir sin egen norske vri. Moslåtten kaller hallingdalsdialekten for et «innpakningspapir», som påvirker hva folk synes om resten av musikken også. Dette gir dem ganske fritt spillerom.

- Når teksten blir oversatt skjer det dramatiske ting med låten, Når teksten er klar låter alt umiskjennelig Hellbillies uansett. Men hører du på den første og den siste plata er vi to forskjellige band. Jeg tviler på at noen andre band har hatt en tilsvarende utvikling, mener Lars Håvard Haugen.

geir.rakvaag@dagsavisen.no