Nye takter

1970 – spenning ute, kjedsomhet hjemme

For 50 år siden fortsatte popmusikken å utvikle seg i full fart. I Norge ble 1970 det dårligste året i hele popalderen.

Det vil alltid bli diskutert om popmusikken var bedre før i tida. Jeg har en avslappet holdning til dette. Hver generasjon har sine høytider, det går an å håpe på at de som er 12 år i dag kommer til å tenke tilbake med like stor glede på «Old Town Road», «Vossi Bop», «Con Altura» eller «Bad Girl» om 50 år, som jeg gjør på de 50 år gamle platene jeg her skal ramse opp til intet gammelt øye er tørt.

1970 hadde noen av pophistoriens mest dramatiske nyheter. The Beatles ble oppløst. «Let It Be» kom omsider ut som en forsinket svanesang, men savnet ble kompensert ved at medlemmene begynte å gi ut gode plater hver for seg. Paul McCartneys første soloalbum, neppe det sterkeste av dem, kom ut allerede før splittelsen var offentlig kjent. George Harrisons «All Things Must Past» og John Lennons «Plastic Ono Band» (albumet) fikk derimot instant klassikerstatus mot slutten av året. Plastic Ono Band (gruppa) kom med «Instant Karma», en evig kandidat til tidenes sterkeste singel.

Les også: En av verdens mest elskede julesanger ble skrevet av en mann som ikke feiret jul (DA+)

Det mange først og fremst husker fra 1970 er dødsfallene til Jimi Hendrix og Janis Joplin, med bare to ukers mellomrom. Døde rockestjerner var ikke nytt. Brian Jones forlot oss året før. Lenge før det hadde ulykker tatt livene til Buddy Holly og Eddie Cochran, og Sam Cooke ble skutt. Men Hendrix og Joplin innledet den mytiske dyrkelsen av altfor tidlig døde rockestjerner. Selv om bortgangen deres ikke var hovedoppslag i norske aviser, men ble henvist til notisplass.

Det ble heller ikke kalt inn til pressekonferanse hos den norske statsministeren Per Borten. (Vi må imidlertid anta at hans sønnesønn ved samme navn, kjent fra grupper som Cadillac og Spidergawd, har hørt om både Hendrix og Joplin.) Rogalands Avis hadde den gangen en «Visste du»-spalte, der det med et par setninger ble gjort kjent at Paul Anka ikke traff Paul McCartney under et besøk i London, og at Janis Joplin var død.

Jimi Hendrix og Janis Joplin døde med to ukers mellomrom Foto: Ap/NTB Scanpix
###

Jimi Hendrix og Janis Joplin døde med to ukers mellomrom Foto: Ap/NTB Scanpix

Disse dårlige nyhetene la ikke en demper på gleden av musikken, siden høydepunktene kom fort og tett. 1970 brakte det første møtet med The Jackson 5: «I Want You Back» hadde ikke rukket å bli ordentlig registrert mot slutten av 1969, men gikk til topps tidlig i det nye året. Og så kom «ABC», «The Love You Save» og «I’ll Be There» på rekke og rad for å etablere en av årets store suksesshistorier. Og selvfølgelig starten på Michael Jacksons vei mot toppen, en av de største suksessene i hele pophistorien.

Jackson 5 hadde sin fire første hits i 1970.

Jackson 5 hadde sin fire første hits i 1970. Foto: Ap/NTB Scanpix

Creedence Clearwater Revival ga ut den ene formidable singelen etter den andre, alltid med dobbel A-side, der det var godt å krangle om hvilken som var best. Albumet «Cosmo’s Factory» kom på sensommeren, og var nr. 1 i Norge resten av året. Den nye gruppa Chicago kom også med den ene intenst fengende vinneren etter den andre. Sommeren var god, der «In The Summertime» med Mungo Jerry slåss på toppen av den britiske singellista mot «All Right Now» med Free og «Lola» med The Kinks. Mot slutten av året ble Tyrannosaurus Rex til T. Rex, og vi hørte Slade for første gang. Nå hadde 70-tallet virkelig begynt å rulle.

Creedence Clearwater Revival ga ut albumet «Cosmo’s Factory» på sensommeren 1970, og var nr. 1 i Norge resten av året.

Creedence Clearwater Revival ga ut albumet «Cosmo’s Factory» på sensommeren 1970, og var nr. 1 i Norge resten av året. Foto: Universal Music

Jeg kan også se tilbake på mine egne hitlister fra dette året, selvfølgelig den mest korrekte representasjonen av hva som var aller best i 1970. Den første uka i 1970 har mitt fortsatt 12-årige jeg en merkverdig blanding av favoritter som Roger Whittaker («Durham Town»), Led Zeppelin («Whole Lotta Love») og The Upsetters («Live Injections»). Jeg tok ingen smålige hensyn til kredibilitet. En av mine yndlingshistorier fra disse ukene er om Tony Burrows, som sang på hitlåter med en lang rekke engelske grupper. Vinteren 1970 lå fire av dem på hitlistene samtidig: Edison Lighthouse («Love Grows Where My Rosemary Goes»), White Plains («My Baby Loves Loving»), Brotherhood Of Man («United We Stand») og Pipkins («Gimme Dat Ding»). Burrows sang med tre av dem i samme sending av TV-showet «Top Of The Pops». Produsentene fikk mistanke om juks, og bannlyste Burrows for framtida. Alt dette var viktigere for meg enn det som skjedde på det store, voksende albummarkedet, som jeg ikke hadde tilgang til.

Den aller største albumsuksessen sto Simon & Garfunkel for, med avskjeden «Bridge Over Troubled Water». Men et bemerkelsesverdig trekk er hvor mange senere anerkjente høydepunkter i rockens historie som kom ut, uten nevneverdig oppstuss. Pink Floyds «Atom Heart Mother» var for ambisiøs til å antyde at de var i ferd med å bli tiårets største band. Dobbeltalbumet «Layla» med Derek & The Dominoes (med Eric Clapton i spissen) skulle ikke bli legendarisk før noen år senere. Fortsatt var det heller ingen som oppdaget Nick Drake, som ga ut det som i ettertid høres ut som enda et av årets høydepunkter med «Bryter Later». Bob Marley og The Wailers (fortsatt en vokaltrio) gikk i studio sammen med produsenten Lee Perry og den allerede nevnte gruppa The Upsetters, og spilte inn en rekke sanger som sakte, men sikkert skulle åpne opp en enda større verden for reggaemusikken.

Les også: Gudfaren av norsk rap tror rapmusikken vil endre seg litt i 2020 (DA+)

Vi må aldri glemme at alle disse langt fra fikk den oppmerksomheten de fortjente fra et bredt publikum. Grateful Dead ga ut tvillingplatene «American Beauty» og «Workingman’s Dead» med fem måneders mellomrom. Dette var et helt alminnelig tempo – Rod Stewart ga ut sine to første soloalbum, to genistreker som ikke ble oppdaget før han slo gjennom på ordentlig i 1971. Elton John ga ut både det selvtitulerte andrealbumet (med «Your Song») og «Tumbleweed Connection», uten at så mange brydde seg. Cat Stevens og Van Morrison var bare noen av de andre som også kom med to album i 1970. Black Sabbath ga også ut sine to første. Fortsatt var det helt alminnelig å peise ut to album i året uten problemer, mange av dem altså kvalifiserte klassikere i ettertid. Alt dette er nå en selvfølgelig del av rockens kanon. En som endelig begynte å få større allmenn anerkjennelse var Neil Young, med «After The Goldrush». Bare singelen «Only Love Can Break Your Heart» var å høre på radio, men jeg hadde fått en ny helt!

Samtidig med alt dette ble 1970 det dårligste året for norsk pop- og rockmusikk noensinne! Det er helt utrolig hvordan et velutviklet land kunne gå tilsynelatende uberørt av alt som skjedde i musikkverdenen, selv om vi i ettertid vet at grupper som skulle gjøre seg gjeldende i årene som fulgte ble dannet dette året, og det norske jazzmiljøet startet det store oppsvinget.

Vi har faktisk plass til å nevne alle de norske hitlåtene fra 1970. Gluntan hadde et par stykker, som konkurrerte med «Gull og grønne skoger» med Ingjerd Helen. De ble avløst av «En enkel sang om frihet» av Gro Anita Schønn, en norsk versjon av Tim Hardin og Bobby Darins «Simple Song Of Freedom». På «Ti i skuddet» gjorde Anita Hegerland det i tillegg bra med mitt «Mitt sommarlov» – for sikkerhets skyld sunget på svensk. Grei til sitt bruk og til sitt publikum, men ikke for 12-åringer som hadde fått sansen for den nye spenningen, den evige jakten på Det Nye Store. Det eneste lyspunktet i alt dette var Øystein Sunde, som slo gjennom med «Jaktprat» helt mot slutten av året. Herfra kunne det bare gå framover.

Mer fra: Nye takter