Korea-krigeren

Av Hanne Mauno

En eldre mann i alpelue kommer sakte gående gjennom snøføyka på Tullinløkka. Han trekker tungt på det ene beinet, for det plager ham fortsatt, selv snart 60 år etter at han som ung flyktning ble skadd i Koreakrigen. Idet han får øye på Dagsavisen, smiler han, og vil hilse. Men så ringer mobilen iltert i den ene frakkelomma.

– Hallo? Jada, seks tonn laks, nettopp! Det blir 40 containere med laks i løpet av neste år, det! Bare fortell oppdretteren at han kan gjøre seg klar. Mange millioner dollar! Ja, fint det, men nå kan jeg ikke snakke mer!

Alt for Norge

– Jeg driver med laks, jeg vettu! Sier den gamle nudelkongen Chul Ho Lee (73) idet vi går sammen gjennom byen, mens kulda biter i kinnene.

– Det er ikke noe jeg tjener penger på.

Det er for Norges interesser jeg gjør det. Det gamle Eksportrådet, de var flinke, men Innovasjon Norge, det er bare dritt. De kan ingenting. Så jeg markedsfører norsk laks i Korea, i det hele tatt fisk, norsk fisk. «Alt for Norge!» som jeg pleier å si.

– Men er du like glad i Norge når det er så kaldt som i dag?

– Ja, det er deilig, det! Smiler Mr. Lee elskverdig, og ignorerer tydelig et nytt, iltert signal fra mobilen i lomma. Rundt oss hviner og uler det i trafikklys og ambulanser, mens vi småløper nedover den folksomme gata.

– Du har mye på gang nå, det er laks, det er eksport av snegler fra Frøya...

– Jada! Jeg syns bare at det er bra at jeg får betalt tilbake den takknemlighetsgjeld jeg har til Norge, sier Mr. Lee andpustent.

– For at jeg får lov til å bo her i den fine land, og snakke med den fine folk! Det er gull verdt, vettu! Så jeg klager ikke på Norge. Det har jeg aldri gjort, og kommer aldri til å gjøre!

– Du har fortsatt vondt i beinet ditt?

– Ja, jeg kommer rett fra trening nå, på Rikshospitalet. Jeg trener hele tida. Ellers blir jeg stiv som pinne.

– Du har ikke slått ned på tempoet etter at du ble pensjonist?

– Neinei, bare øker tempo! Det er ikke mange år igjen å leve, vettu! Å, den var fin. Den har jeg ikke sett før.

Mr. Lee blir stående en stund og stirre beundrende inn vinduet på en skobutikk.

«Wok me up»

Vel inne på et lite sentrumshotell ber Mr. Lee høflig om en kopp varmt vann. Men det er ikke fordi han plutselig har fått en uimotståelig trang til å tilberede en av sine berømte nudelblandinger, som ble pøst inn på det norske markedet på 90-tallet akkompagnert av Mr. Lees knisende TV-reklamer:

«Du må spise maten din – det sa min mor!»

I nyere tid figurerer han i woksaus-reklamer, i en slags oppskrudd James Brown-skikkelse.

«Wok me up!» roper Mr. Lee inn i mikrofonen.

Men akkurat nå er han bare en lavmælt og litt frossen mann, som har lagt frakken og alpelua pent i sofaen ved siden av seg. Han blåser litt prøvende ned i den rykende koppen.

– Vil du kanskje ha litt te i koppen også?

– Nei takk. Jeg greier meg med varmt vann. Det er veldig godt, sier Mr. Lee, som i øyeblikket er helt uvitende om at nettopp denne dagen, mens han sitter her og drikker varmt vann i kalde Oslo, møtes USA, Sør-Korea og Japan i Washington til krisemøte om den spente militære situasjonen mellom Nord-Korea og Sør-Korea.

Møtet åpnet med ett minutts stillhet for å minnes ofrene som ble drept i det nordkoreanske angrepet mot den sørkoreanske øya Yeonpyeong 23. november.

En brubygger 

Mr. Lee har levd med denne tilsynelatende uløselige konflikten i sitt hjemland hele livet.

– Da jeg hørte om angrepet, tenkte jeg at det var et nødskrik. De er i stor nød, det kan jeg lese mellom linjene. Hver gang Nord-Korea kollapser, kommer SørKorea og redder dem med penger. Nå har de drept noen mennesker, folk er redde for krig, og regimet tror de vil få mer penger. Han nye presidenten i sør har sagt at hvis Nord-Korea sier offi sielt «unnskyld» for de marineoffi serene de drepte, så vil Sør-Korea mer enn gjerne hjelpe dem.

– Tror du de vil si «unnskyld»?

– Nei. Nordkoreanerne er et like stolt folkeslag som sørkoreanerne. Nord-Korea kunne levd et veldig rikt liv i dag, om de hadde åpnet grensene. Men de er redde for at nordkoreanerne skal bli for mette, for da begynner de å tenke på frihet og menneskerettigheter. Da blir regimet borte. Du vet, de som nå har makt, de vil ikke slippe den makten. Se på han Carl I. Hagen! Han savner makten, ikke sant? Sånn er menneskene, om det er Norge
eller Korea.

– Tenker du fortsatt på Nord-Korea som ditt land?

– Ja. Mitt land og mitt folk. Mine åndelige slektninger. Det er samme språk og samme kultur. Både nord og sør stammer fra den samme engelen som
kom ned fra himmelen og elsket med en bjørn, og som fikk sønnen Tan-Gun, Koreas grunnlegger. Sånn som dere har Adam og Eva, har vi Tan-Gun.

– Men hvis de to statene en gang finner sammen – vil ikke 60 år med gjensidig mistenksomhet gjøre det vanskelig å bli gjenforent?

– Nei. Koreanerne er en sentimental rase. De setter pris på slektskapet. Så hvis de åpner grensene, så vil det ikke bli problemer. De vil dele med hverandre, samle nasjonen. Men dere nordmenn som nå er redde for krig, bare slapp av! Det har vært spent i Korea i 60 år. Verken nordkoreanerne eller sørkoreanerne er klin kokos. De vet begge at krig, det tjener ingen.

Krigen

Mr. Lee vet litt om krig. Fram til han var 13 år gammel levde han trygt i landsbyen Chonan sammen med foreldre og søsken. Men sommeren 1950 brøt Koreakrigen løs, og alle måtte flykte. 13-åringen kom bort fra familien sin. De neste fire årene av Mr. Lees liv er vel verdt en helaftens spillefilm:

Han streifer først sulten rundt som tigger sammen med andre unggutter. Han vil krysse en stri elv, blir tatt av strømmen, og vennene tror han har druknet. Noen dager senere blir han funnet bevisstløs på elvebredden av amerikanske soldater. Han blir soldatenes tolk, ryddegutt og lille maskot.

En general tar ham to år senere med i helikopter, og de lander utenfor foreldrenes lille hus i Chonan. Sønnen, som de trodde var død, kommer ned fra himmelen!

– Min mor ble så redd at hun skrek og gjemte seg. Og så gråt vi alle sammen i tre dager, minnes Mr. Lee, og prøver å vise hvor hovne øynene hans ble.

Han vender tilbake til amerikanerne, blir truff et av granatsplinter i hoften, og via et norsk feltsykehus havner han som 17-åring på sykehus i Oslo.

Legene der gjør ham frisk, og møysommelig bygger han opp et liv som kokk og gründer i Norge, til han blir den knisende nudelkongen vi alle kjenner fra TV-reklamen.

Fortsatt kan han våkne om natta av at han bobler over av nye ideer. Og fortsatt skvetter han til hvis han tror han hører et skudd.

– Jeg er født i Korea og reddet i Norge, så jeg skylder begge land min takknemlighet. Jeg har nok penger nå, men jeg vil bruke min tid til å være brubygger mellom de to land. Du vet, du kan ikke ta med deg mynter til himmelen eller helvete, eller hvor du kommer etterpå. Det eneste som står igjen når du er død, er din innsats og din ære.

– Er det lenge siden du har vært i Korea nå?

– Nei, det er ikke lenge siden. Og i februar skal jeg til Korea igjen. Desember og januar er best i Norge. Da er det familiemåned, vettu!