Anna Netrebko briljerte som Lady Macbeth på Metropolitan i New York sist lørdag. FOTO: MARTY SOHL/NTB SCANPIX

«The Met» i gang igjen

Så er operasesongen i gang igjen. Jeg tenker ikke bare på den lokale, på Den norske Opera og Ballett, men den som kommer til flere norske byer i form av forestillinger fra «The Metropolitan Opera» i New York.

Direkte overføringer fra verdens kanskje mest prestisjefylte operascene. Et glitrende tilbud til en hel verden og et entuasistisk publikum, som ikke nødvendigvis har penger og ressurser til å dra til New York og sprenge lommebøker eller bankkontoer for å ta del i de berømte forestillingene. Men simpelthen komme seg til en nærliggende kinosal og nyte stor operakunst.

Tiltaket startet for noen år siden og har etter hvert vokst seg til en ganske omfattende business. Til glede for et stadig økende publikum. De store opplevelsene har stått i kø, og verdenstjernene har gitt til fulle av sine ofte eksepsjonelle talenter. Som sist lørdag, da vi fikk oppleve en strålende framførelse av Verdis aller første mesterverk, «Macbeth». Den skal jeg komme tilbake til etter å ha gitt en liten oppsummering over hva vi har i vente sesongen 2014-2015.

Det fine ved disse forestillingene er at vi som definitivt befinner oss i periferien globalt, blir kjent med talenter som vi ellers bare ville kunne treffe på CD eller DVD. Ikke at det egentlig er noen bakdel. Men det er flott å kunne innta en kinosal, og få seansene på stort lerret, og kunne få oppleve duften av den store verden. For eksempel i form av en gallaforestilling av Lehars udødelige «Den glade enke», med ingen ringere enn Renée Fleming i tittelrollen. Den står på spilleplanen 17. januar 2015. Det blir sikkert stor stas. Ellers byr sesongen på såpass orskjelligartete og omfattende saker som «Carmen», «Mestersangerne i Nürnberg», «Hoffmanns eventyr» og John Adams stadig mer populære «The Death of Klinghofer». Og «Cav» og «Pag», selvfølgelig.

For oss som har fulgt dette tiltaket tett de siste årene, er det også interessant stadig å få oppleve unge og fremadstormende talenter. Ikke bare de etablerte superstjernene, men de glimrer ikke helt med sitt fravær heller. Som, når de setter opp Rossinis relativt ukjente «La Donna del lago» 14. mars neste år. Med det siste store stjerneskuddet blant mezzosopraner, Joyce di Donato i tittelrollen. Dessuten det lyriske «tenore di grazia»-fantomet Juan Diego Florez i en rolle der han får utfolde seg til fulle, med alle sine akrobatiske vokale sprett og sprang, og koloraturekvilibrismer. Florez var jeg så heldig å få oppleve på Wiener Staatsoper for noen uker siden som den søte, litt tafatte Nemorino i Donizettis «Elskovsdrikken». En inntagende prestasjon.

1. november kommer «Carmen», med en georgisk mezzo, Anita Rachvelisvili som har blitt en gjenganger i tittelrollen. Jeg så henne i fjor som en frodig «Konchakovna» i Borodins «Fyrst Igor», og det berømte operapublikummet har tydelig tatt henne til sitt hjerte i, den kanskje mest berømte av alle roller for en dramatisk mezzosopran. Carmen, altså. Spennende også med bass-barytonen Ildar Abdrazakov som Escamillo. En russer som siden debuten som Masetto i 2004 er blitt en publikumsyndling med et repertoar som omfatter fire Mozart-roller, via de fire skurkene i Offenbachs «Hoffmann», tre Rossini skikkelser, Mefisto, både Gounod og Berlioz. Og i aften kan vi se ham som Mozarts Figaro, sammen med blant andre Peter Mattei, Marlis Petersen og sjarmtrollet Isobel Leonard som Cherubino. Med James Levine «in the pit». Wow!

Men jeg må tilbake til «Macbeth» sist lørdag. Og sensasjonen Anna Netrebko som «Ladyen». Jeg har ved flere anledninger vært skeptisk til at hun nå er i ferd med å innta det hyperdramatiske Verdi-sopranrollefaget. Jeg skal heretter holde kjeft. For hun var 100 prosent komplett i rollen. kanskje ikke så rå vokalt som en Rysanek eller en Callas. Men, du verden for en scenisk fullkommen framstilling. Utvilsomt det beste jeg sett henne gjøre. Ingen tvil om hennes onde hensikter og totale dominans over sin «veike» husbond. Jeg skal ikke komme med mine vanlige formaninger om å ta vare på stemmen. Det får bli hennes ansvar. Men prestasjonen som «heks de luxe» var fullkommen. Med suveren bistand fra tenor Joseph Calleja som «Macduff» og bass René Pape som «Banquo». Bare Zejlko Lucic i tittelrollen viste vokale svakheter. Med en stemme som manglet egalitet. Men han hadde solid scenisk utstråling, så den siden ble godt dekket. Vår kjenning fra flere besøk i Oslofilharmonien, Fabio Luisi, var en solid skanse i orkestergraven.

Og i kveld kan vi altså glede oss til «Figaro».