Rafal Blechacz – i stadig fremgang!

CD

Johann Sebastian Bach: Verker for klaver

Rafal Blechacz, klaver

DGG (4795534)

Og, ikke bare ble han vinner, men han vant samtlige kategorier. Seiret i den totale konkurransen, Beste tolkning av en Mazurka, og en konsert. For å nevne noen av dem. Han går stille i dørene, misbruker ikke sitt talent, kommer med en nyutgivelse i ny og ne, og utviser en interesse for musikk av ganske forskjellig karakter. Et par Chopin CD-er har det blitt.

Begge konsertene, polonesene, landsmannen Szymanovskij koblet med et utvalg Debussy. Haydns siste store Ess-dur sonate, Beethovens tidlige A-dur sonate op. 2 nr. 2 og Mozarts K. 311, og fire år etter hans foreløpige siste utgivelse, en ren Chopin-CD med alle polonesene, har han blitt overtalt å sette seg på krakken i et platestudio, og komme med et meget variert Bach-program.

Da han vant Chopinkonkurransen i 2005 var det første gang siden Krystian Zimerman som hittil siste polakk hadde vunnet i 1975, og en av dommerne kommenterte at Blechacz var så suveren at ikke ble delt ut noen annenpris det året. Jeg husker godt mitt første inntrykk av mannens teknikk og musikalitet da jeg hørte CD-en med Haydn, Mozart og Beethoven. Jeg kunne ikke huske når jeg sist hadde hørt en innspilling av de tre mestrernes verker som hadde imponert meg mer gjennom sitt varierte musikalske uttrykk og formfullendte forståelse.

Senere har dette inntrykket av hans artisteri bare forsterket seg, og dette med at han holder seg i skinnet og ikke misbruker sitt talent har jeg stor sans for.

Hva så med Bach-spillet på den nyeste CD-en. Jeg har bare et ord: Imponerende. Det er så lett å la Bach låte svært likt i alle faser. Hos Blechacz triller nyansene frem med et vell av klanglige valører. Spillet er spenstig og svingende, og fremdriften og fraseringene spontane som om de springer rett ut fra hjerterota. Hør bare på åpningsnummeret: Den berømte «italienske» konserten. Den er så lekker, at man sitter og triller takten med føttene, og kroppen dirrer med i svingene. Og de to siste satsene i den første partitaen er noe av det mest delikate jeg har hørt.

Hans tempi er «dønn naturlige» og utilgjorte og de fire duettene er briljant karakteriserte. Den herlige fugen i a-moll er strålende «fast i fisken». Virkelig synd at vi hører den så altfor sjelden. Godt å høre at Blechacz holden koken og ikke spiller på rutinen og at han er villig til å stadig utvide sitt repertoar.

Hva blir det neste? Beehovens siste sonater kanskje. Et annet av han favorittfelter. Jeg kunne også tenkt meg et par Mozart-konserter!

Uansett så gleder jeg meg. Han er noe av det mest spennende som vandrer rundt på vår jord.