Nyttårskonserten fra Musikverein i Wien, her med Daniel Barenboim som dirigent for Berlinfilharmonikerne. FOTO: DIETER NAGL/NTB SCANPIX

Nyttårskonserten fra Wien - ta plass

Noen konserter vil man helst ikke gå glipp av, som nyttårskonserten fra Wien.

Det finnes et par musikalske evenementer som gjennom flere tiår har klistret seg fast i et bredt publikums bevissthet. Og som man helst ikke vil unngå, særlig etter at de ble tilgjengelige for en hel verden. Gjennom det, av mange høyt ansette mediefenomenet som kalles «fjernsynet». Det ene er den årlige avslutningen av den enormt populære konsertserien i London. De såkalte «Proms»-konsertene. Med andre ord «Last Night at The Proms». Den andre er selvfølgelig den årlige «Nyttårskonserten» fra «Goldenen Saal» i Musikverein i Wien. Med Wienerfilharmonikerne og det enorme blomsterhavet og diverse ballettinnslag og hele styret.

 

Jeg har aldri vært til stede i Albert Hall i London på en slik avslutningskonsert. Men ved to anledninger har jeg inntatt mitt sete i Wien. Ikke på selve den store anledningen første nyttårsdag, men på en av de to generalprøvene. Og uten blomsterdekorasjoner, men stemningen sto allikevel i taket. Det var stas, kan jeg fortelle dere. Og det var to konserter der orkestret var i kjempeform og ga av hele sitt hjerte. Nå som det nærmer seg et nytt møte, tenkte jeg å komme med litt historikk og noen personlige inntrykk.

 

Den første offisielle konserten fant sted i 1939, og tiltakets «fader» var den berømte dirigenten Clemens Krauss. Datoen var riktignok 31. desember, og programmet besto utelukkende av verker av selve «valsekongen», Johann Strauss d.y. Ingen ekstranumre. De kom ikke til før i 1945. Først da spilte de merkelig nok «An der schönen» for første gang, og den litt overkjørte «Radetzky»-marsjen fulgte i 1946. Slik er det senere alltid blitt, med et par unntak. Krauss ledet alle konsertene de første årene, til han brått døde i 1954, bortsett fra i 1946-47 da Josef Krips fikk æren.

 

Etter Krauss‘ død var det den daværende konsertmesteren Willi Boskovsky som overtok taktstokken, og han brakte tilbake tradisjonen som såkalt «Stehgeiger». Det at han brakte fiolinen sin med seg på podiet, som Straussene gjorde i sin tid ved deres konserter i den berømte «Kursalon». Boskovsky kunne sine Strausser, og med sin uimotståelige wienersjarm fikk disse konsertene en helt spesiell atmosfære. Han ledet det i tjuefem år. Da fant han ut at det kunne være greit å pensjonere seg.

 

Etterfølgeren het Lorin Maazel, som tok med seg fela, men mitt personlige inntrykk var at det «koselige» ble borte. Maazel var nok kanskje en større dirigent enn godeste Willi, men musikanten var på en måte ikke til stede lenger. Så, foran konserten i 1987, bestemte orkesteret å gå for en rotasjon av dirigenter de ofte samarbeidet med. Da var det Herbert von Karajan fikk audiens, og jeg husker den konserten som om det var i går. Ikke bare fordi han trosset visse tradisjoner med å bringe en solist inn på scenen. Og Kathleen Battle, som vel var forholdsvis ukjent, fikk et brakgjennombrudd med sin herlige utførelse av «Frühlingsstimmen». Året etter var det Claudio Abbado som greit tøylet troppene. Men i 1989 kom den sensasjonelle konserten med Carlos Kleiber. Den var makeløs, og kan fortsatt bivånes på en DVD. CD-ene er utgått. Og når man hører hans fenomenale driv i Czardasen fra «Ritter Pasman» eller ynden i «Im Krapfenwald», så er det bare å legge seg flat for at en mester av hans kaliber tar den musikken på et alvor, som kan måle seg med det å dirigere en «Tristan» eller Beethovens «sjuende».

 

Andre høydepunkter opp igjennom årene for meg, er Seiji Ozawas konsert fra 2002, Mariss Jansons fra 2006 og 2012, George Prêtre fra 2010 og overraskende nok Franz Welser-Möst fra 2011. Da var orkesteret virkelig med på notene og ga alt. For det er en kjensgjerning at Wienerfilharmonikerne kan være noen ordentlig primadonnaer. Harnoncourts to, for eksempel, svingte ikke som de burde. Maazels mange fikk meg nesten til å miste interessen. Og årets dirigent, den litt «livstrette» Zubin Mehta, fikk ikke gåsehuden til å sprette de fire gangene han sto på podiet.

Uansett visse personlige, kanskje litt snobbete innvendinger rundt de siste årenes opplevelser, er det ingen tvil at vi tross alt går en feststund i møte. Også kommende første nyttårsdag. God fornøyelse!